Jean-Yves Le Gallou holdt en kraftfull tale under Remigration Summit i Milano, Italia, 17. mai 2025, hvor han oppfordret til å forsvare Europas urbefolkning gjennom en fast, gradvis remigrasjon av ikke-europeiske befolkninger, som den eneste veien for å stanse demografisk oversvømmelse og gjenopprette sivilisatorisk suverenitet.
Av: Jean-Yves Le Gallou.
1.) Legitimitet
En europeisk identitet forankret i historie og genetikk
Europa er europeernes kontinent. Bosettingen av Europa begynte for 40 000 år siden med ekspansjonen av jeger-sanker-folk. Vi, dagens europeere, bærer de samme genene som hulemalerne fra Lascaux i Frankrike, Altamira i Spania, Hohle Fels i Tyskland og Fumane i Italia. Denne første bosettingen ble delvis endret, særlig i Sør-Europa, med ankomsten av anatoliske bønder for 8 000 år siden. Den ble deretter supplert med ekspansjonen av jamnaja-folket, et jeger-sanker-folk fra de pontiske steppene, for 5 000 år siden. Denne migrasjonen førte med seg de indoeuropeiske språkene vi fortsatt snakker i dag – via gresk, romersk, keltisk, germansk og slavisk, samt en kosmogoni og samfunnsstruktur, tredelingen, som har formet europeisk sivilisasjon gjennom hele historien, også etter kristningen (oratores, bellatores, laboratores).
Jeg nevner dette for å understreke en opplagt sannhet: Europas bosetting av europeere strekker seg 40 000 år tilbake for det genetiske grunnlaget, 5 000 år for den kulturelle identiteten, og 2 000 år for den religiøse tilhørigheten.
Et truet urfolk
Dette er avgjørende. I en tid hvor internasjonale konvensjoner beskytter “urbefolkninger” som indianere i Amazonas, melanesiere eller wallisere i Stillehavet, er det på høy tid å forsvare retten til at europeere, Europas urbefolkning, kan beskytte sine forfedres land. Retten til å forsvare sin etniske og sivilisatoriske identitet, retten til å si nei til invasjonen av befolkninger fra andre verdensdeler. Ja, FNs erklæring om urfolks rettigheter fra 2007 må også gjelde for europeere, som nå trues av en overveldende kolonisering gjennom bosetting.
2.) Nødvendighet
En pågående demografisk oversvømmelse
Remigrasjon er altså legitim. Den er også uunnværlig, ganske enkelt for å hindre oversvømmelse og for å unngå at europeere blir en minoritet i sine egne land.
I Frankrike hadde vi lenge en indikator på andelen ikke-europeiske befolkninger blant nyfødte: screening for sigdcelleanemi, en sjelden genetisk sykdom som hovedsakelig rammer folk fra Afrika, Maghreb, Karibia, Latin-Amerika og Sør-Asia. I 2000 ble 20 % av nyfødte i det franske fastlandet testet for denne sykdommen. I 2022 var det 40 %. Og i 2024 nådde det 100 % … fordi regjeringen bestemte seg for å “knuse termometeret” og teste alle, angivelig for å unngå “stigmatisering”! Men dersom dagens utvikling fortsetter, vil europeiske nyfødte være i mindretall på franske fødeavdelinger innen 2035 eller 2040.
Alarmerende framskrivninger
Andre beregninger viser også hvordan befolkningen av ikke-europeisk opprinnelse vokser i Vest-Europa. I nåværende tempo vil europeere bli en minoritet i enkelte land innen 2060, som i Sverige.
Fenomenet har to hovedårsaker:
• Den økende tilstrømningen av ikke-europeiske utlendinger;
• Betydelig høyere fødselsrater blant ikke-europeiske kvinner, særlig nyankomne.
Selv uten nye ankomster vil ikke-europeiske befolkninger vokse grunnet egen demografisk dynamikk.
Dersom vi vil at europeere, Europas urbefolkning, fortsatt skal være herrer over sin skjebne, finnes det ingen annen vei enn remigrasjon.
3.) Mulighet
Fasthet og gradvishet
Remigrasjon er legitim, uunnværlig og, stikk i strid med hva dommedagsprofetene på ytre venstre og skremte moderater hevder, mulig.
Hvordan? Ved å gå gradvis frem.
Begynn med å utvise ulovlige immigranter og kriminelle. Hvorfor starte med dem? Fordi, som den franske forfatteren Renaud Camus, som skapte begrepet “Den store utskiftningen” korrekt påpekte: kriminelle er kolonisatorens væpnede fløy. Å nøytralisere og utvise dem gjør alt annet mulig.
Deretter må man utvise dem som lever utelukkende på trygd og offentlige ytelser. Dette gjelder mange i våre generøse velferdsstater. Det er heller ingenting i veien for å unnlate å fornye, eller til og med tilbakekalle, oppholdstillatelser som tidligere er delt ut til statsborgere fra de minst ønskelige landene.
Det siste, og mest følsomme, spørsmålet gjenstår: hva gjør vi med ikke-europeere som har bodd her i to eller tre generasjoner? Dette er særlig utfordrende i land som Frankrike, Belgia, Storbritannia og Tyskland, hvor noen har fått statsborgerskap.
Her bør vi skille mellom tre kategorier:
• De som er uassimilert og fiendtlig innstilt til vertslandet;
• De som, selv om de er uassimilert, respekterer vertslandets skikker, menn og kvinner;
• De som er fullstendig assimilert.
Å utvise de fiendtlige, inkludert ved å frata dem statsborgerskap de misbruker, må være førsteprioritet. Deres fiendtlighet gjør dem også til kolonisatørens soldater, som må avvæpnes gjennom resolutt kriminalitetsbekjempelse, uavhengig av statsborgerskap.
Derimot fortjener fullstendig assimilerte etterkommere av utlendinger det statsborgerskapet de og deres foreldre har gjort seg fortjent til.
Dette er hovedlinjene i en politikk for gjenerobring av Europa av og for europeere.
4.) EU og suverenitet
Europeiske identitære, foren dere!
Til slutt et siste punkt: Den europeiske union. Mange av oss har en legitim dragning mot suverenisme. Men det ville være en feil å tro at EU alene er ansvarlig, som om Macron var bedre enn Delors, eller Merz bedre enn von der Leyen. Ideologisk sett er de like!
Land som Frankrike, Nederland og Storbritannia førte innvandringsvennlig politikk lenge før EU fikk noe med saken å gjøre, allerede på 1970-tallet. EUs myndighet over migrasjon kom først på 2000–2010-tallet. EU kan være en forsterker, men er ikke årsaken. Sveits, Norge og Island har samme problemer, uten å være EU-medlemmer. Og Brexit har gjort situasjonen verre, ikke bedre, i Storbritannia.
Det skyldes ganske enkelt at, med eller uten EU, har dommere tatt makten i våre land. Gjennom generelle prinsipper, internasjonale konvensjoner og juridisk kreativitet har vi gått fra en rett til å regulere innvandring til en rett til å innvandre – fra et system som prioriterte nasjonens felles interesser, til ett som bare fokuserer på migrantens individuelle rettigheter. Dette ser vi i hvordan Frontex har blitt forvandlet fra en grensevernstyrke til et organ for migrantmottak.
Vi må endre paradigmet, gi makten tilbake til borgerne, gjenopprette de europeiske folks rett til å bevare sin identitet, ta makten fra dommerne og innføre en rett til remigrasjon.
La det ikke være noen tvil: dette vil ikke lykkes i ett enkelt land. Det vil kun være mulig dersom en bred folkebevegelse feier over kontinentet. Europeere må gjenerobre sin identitet. Dette er en eksistensiell kamp, ført i Frankrike av Iliade-instituttet, i Italia av Aeneid-instituttet og i Spania av Karl V-instituttet. Denne gjenerobringen er avgjørende.
Europeiske identitære, foren dere!
