I tiår har vi dyrket naiviteten og troen på at alle folkeslag ønsket å bli som oss. Vi har tatt imot folk med åpne armer i troen på at de ville forkaste sin egen identitet og bli som oss. Men integrering er en løgn. Vi har gjort smertefulle og blodige kollektive erkjennelser av at sameksistens på tvers av identiteter snarere er en feberdrøm, et mareritt, som vi nå må våkne fra ved å ta ansvar for våre forfedres arv og for de generasjonene som kommer etter oss. Det er tid for en ny begynnelse, der den håpefulle forestillingen om en «streng innvandringspolitikk» må erstattes av det livsviktige begrepet «remigrasjon». Danmark er vårt, og fremtiden er også vår hvis vi ønsker det. Men det krever handling og et nytt, modig forhold til de fremmede kulturene som lever blant oss.
Av: Jonas Zuschke. Oversatt av Rabulisten.
Tiden er moden. I flere tiår har vi hatt økende fokus på streng innvandringspolitikk. Likevel har antallet migranter, særlig fra de mest problematiske MENAPT-landene, fortsatt å øke. Under den nåværende regjeringen har antallet migranter fra MENAPT økt med 124 prosent. Dette til tross for at Frederik Vad, Socialdemokratiets unge pitbull, har proklamert den tredje erkjennelsen, nemlig at muslimer bruker sin nominelle integrasjon i samfunnet til å undergrave det innenfra. Disse tilstandene, som er vanskelige for et samfunn å bære, har ført til at Dansk Folkeparti og Borgernes Parti har tatt steget videre. Det er ikke lenger nok å snakke om streng innvandringspolitikk, tvert imot er det behov for en energisk utvandrings- og hjemsendelsespolitikk.
Jeg selv tilhører den fløyen der fokuset ligger på utvandring. Hjemsendelser er en formalitet som uten vansker kan gjennomføres hvis den politiske viljen finnes. Nybruddet som vil prege dansk politikk i de kommende tiårene, er utvandring. Det forholder seg slik at nesten alle partier som tar seg selv seriøst og ønsker å være i nærheten av maktens sentrum, har en hjemsendelsespolitikk. Noen mer formelt og omfattende enn andre. Selv på venstresiden, som i nyere tid har vært preget av omfattende naivitet når det gjelder innvandring fra MENAPT-land, har hjemsendelser av kriminelle blitt et tema. Mitt anslag er at hjemsendelsespolitikk vil bli et stort tema ved kommende valg, og spørsmålet vil ikke lenger være om vi skal sende utlendinger hjem, men hvem vi skal sende hjem og hvor omfattende en slik politikk skal være.
Vi har kommet hit gjennom de siste tiårenes felles erfaringer. Vi gikk, med slående arroganse, inn i verdenshistoriens største sosiale eksperiment med en felles forståelse av det danske som noe alle folkeslag strebet etter. Etter murens fall var det en kollektiv forståelse i Vesten av at vi hadde vunnet den store kampen om ideene som drev verdenshistorien framover. Tilbake sto det liberale, progressive, demokratiske samfunnet som det endelige målet alle folkeslag ønsket å bli som. En lineær forståelse av menneskets vesen, der den røde tråden gikk direkte fra amøbe til homo erectus, videre til fortidens mørke og elendighet, og rett til det liberale, progressive, demokratiske samfunnet. Kommunismen var beseiret, og den reformerte og gjenoppvåknede islamismen var ennå ikke på lerretet. Vi kalte det historiens slutt, som om hele verden dreide seg om oss. Kampen om ideene var vunnet, og nå manglet bare tidens gang. Derfor kunne vi naivt, håpefullt og med åpne armer ta imot verdens folkeslag mens vi nynnet med på John Lennons Imagine.
Det er, foruten naivt, også en smule narsissistisk. Vi har vår egen etnokulturelle identitet. En identitet som har vokst over tid og som oppstår i spenningsfeltet mellom det etniske, det kontinuerlige, der en konkret arv overføres fra generasjon til generasjon, og det kulturelle, det dynamiske, der hver generasjon utvikler sitt eget uttrykk ut fra det foregående. En etnokulturell identitet som gjør oss til dem vi er. Noe vi tidligere ikke hadde behov for å snakke om, fordi den aldri ble utfordret. Men med masseinnvandringen har vi fått mange nye erfaringer.
Vi har lært at andre folkeslag også har sine egne etnokulturelle identiteter, som de verdsetter. Selvfølgelig gjør de det, for på samme måte som vår etnokulturelle identitet har vokst fram over tid og generasjoner, og er en levende videreføring av våre forfedres arv, er også deres identitet konkret og nedarvet. Ikke alle ønsker å bli som oss bare fordi de finner trygghet, sikkerhet og økonomiske muligheter blant oss. Tidens gang er ikke magisk og opphever ikke menneskets røtter. Tvert imot. Vi har lært at når dypt forskjellige etnokulturelle identiteter møtes, oppstår det en vitalisering der vi, hver på vår side, verdsetter vårt eget mer. Her er det viktig å forstå at det ikke finnes noen objektiv skala der man kan måle kulturer. Alle målestokker er formet av vår egen kulturelle sosialisering, og vi betrakter andre ut fra det som er vårt eget. Vi verdsetter ikke det danske fordi det objektivt er bedre enn det islamske, men fordi vi verdsetter det som vårt eget. Dette innebærer en erkjennelse av at alle folkeslag har like stor rett til å bære sin egen etnokulturelle identitet som vi har til å verne om og bære vår egen.
Denne erkjennelsen danner grunnlaget for å kunne si med sikkerhet: Integrering er en løgn. Forestillingen om storskala integrasjon bygger på antakelsen om at historien er slutt og at alle veier fører til Vesten. Integrasjon er ikke mulig, fordi identitet ikke er et klesplagg man kan ta på seg og skifte fritt. Den eneste måten å bli opptatt i et annet folkeslag på, er gjennom assimilering, og dette skjer over generasjoner og på personlig nivå, og kan derfor ikke håndtere masseinnvandring.
Disse erkjennelsene har ført til at det i dag snakkes om hjemsendelser i fleng på Christiansborg. Men hjemsendelser er ikke nok. Vi har, blinde for de varige konsekvensene, delt ut statsborgerskap i massevis og trodd at det sosiale eksperimentet ville lykkes hvis vi bare ga ut et rødbetfarget papir. Men statsborgerskap er ikke annet enn det, et papir. Her må vi erkjenne forskjellen mellom å nyte borgerrettigheter, slik man gjør som statsborger, og å tilhøre et folk. Vi kan frata statsborgerskap gitt ved lov, for enhver rettighet gitt ved lov kan også tas tilbake ved lov, men der spørsmålet blir vanskelig, er for mennesker som er født med statsborgerskap men som ikke tilhører vårt folk, fordi de ikke har blitt assimilert gjennom slekt og generasjoners gang, og som heller ikke ønsker å bli det. De må også hjem. Vi har etter hvert erkjent at vi på denne lille jordflekken vi kaller vår, ikke kan leve side om side med andre folkeslag som bærer en sterkt vital og annerledes etnokulturell identitet, særlig når de har fått borgerrettigheter.
Derfor må vi gjennom en total omlegging av innvandringspolitikken, der navnet på uvesenet ikke lenger er «streng innvandringspolitikk», men det nye og livskraftige: remigrasjon. Remigrasjon er de kommende generasjoners formative begrep. Det er ikke bare nødvendig, men også praktisk mulig. Remigrasjon består av tre faser, rettet mot tre forskjellige grupper, der den første kan kalles:
Fase 1: Stabiliseringens tid
Den første fasen, stabiliseringen, retter seg mot illegale utlendinger, Gruppe A. Her skal Europas grenser stenges ved bruk av patruljer og teknologi. Asylloven skal reformeres med fokus på prinsippet om «første sikre land». Asylsaker skal gjennomgås retroaktivt med et nytt, strengt perspektiv. Ordningen med tålt opphold skal opphøre, og det samme skal familiegjenforening. Alle som etter den nye definisjonen betegnes som illegale migranter, skal sendes hjem eller interneres i egne remigrasjonssentre, gjerne i Nord-Afrika. Stabiliseringens tid avsluttes med omfattende PR-kampanjer i MENAPT-landene. Budskapet skal være at Europa ikke tolererer migrasjon, og at menneskesmuglerne lyver. Livet som migrant i Europa er verken lett eller komfortabelt, tvert imot er det preget av én ting: remigrasjon.
Fase 2: Revisjon av migrasjonssystemet
Remigrasjon av Gruppe B, som omfatter lovlige utlendinger uten statsborgerskap som mottar offentlige ytelser, begår kriminalitet eller forkaster Europa, våre verdier og vår væremåte. I denne fasen skal oppholdstillatelser i størst mulig grad oppheves og ikke fornyes. Ulovlig arbeid og brudd på visumregler skal straffes hardt. Ingen offentlige ytelser skal gis til lovlige utlendinger. Arbeidsgivere skal holde tilbake en del av lønnen og forvalte den i fond inntil utlendingen vender hjem. Oppholdstillatelser skal målrettet fratas kriminelle, radikale og kulturelt ikke-assimilerte. Alle med dobbelt statsborgerskap mister sitt danske pass administrativt. Migranter som blir tatt i å forsøke å lure seg til lovlig opphold, skal plasseres på remigrasjonssentre eller sendes hjem. Det skal innføres forbud mot islamske og andre fremmede religiøse symboler i embeter, skoler og offentlige rom. Lover mot diskriminering på grunn av opprinnelsesland skal oppheves og vendes, slik at bare dansker kan motta positive offentlige tilbud, for eksempel adgang til sosiale boliger.
Fase 3: Langsiktig gjenoppretting
Remigrasjon av Gruppe C, som består av uassimilerte statsborgere, altså migranter med dansk statsborgerskap som bor i parallelsamfunn og er lojale mot andre land og fremmede ideologier. Denne kategorien omfatter langsiktig remigrasjon av statsborgere med opprinnelse utenfor Europa, og en gjenoppretting av en dansk og europeisk ledende kultur. I denne fasen skal det fokuseres på å snu den demografiske utviklingen slik at vi får flere danske barn som vokser opp i en dansk ledende kultur. Det skal vedtas kulturelle, juridiske og økonomiske tiltak for å få statsborgere til å remigrere frivillig. Dette har vært prøvd med suksess på Fijiøyene og inkluderer forbud mot utenlandske flagg, symboler, politiske aktiviteter og demonstrasjoner. All statsstøtte til fremmede tradisjoner skal opphøre og brukes i stedet til å fremme danske og vestlige tradisjoner. Tiltak som ghettoloven skal bygges ut. Det skal innføres streng kontroll med fremmede religiøse praksiser og forkynnelse, med særlig fokus på islam, samt forbud mot utenlandsk finansiering av religiøse skoler og moskeer. Alle prekener i moskeer skal underlegges kontroll. Ordningen vi i dag kjenner som repatrieringsytelsen, skal bygges ut og forsterkes med hjelp til bolig, etablering på det lokale arbeidsmarkedet og medisinsk behandling om nødvendig, og hva enn embetsverket kan finne på av finansielle insentiver, selvsagt bare for de migrantene som ikke kan tvangsutsendes. Allerede tildelte statsborgerskap skal revideres med tilbakevirkende kraft. Samtidig skal det innføres krav om statsborgerskap for å kunne stemme ved kommune- og regionvalg.
Arbeidsinnvandring utenfor den europeiske kulturkretsen er i utgangspunktet ikke ønskelig. Det kan tolereres unntak fra regelen, men en slik unntakstilfelle bør hvile på et nytt prinsipp for arbeidsinnvandring. Utgangspunktet må være at arbeidsgiveren i større grad bærer ansvaret for arbeideren. Arbeidere bør bare få tilgang til det danske arbeidsmarkedet med eksisterende kontrakt, og dersom kontrakten utløper eller sies opp, skal arbeideren reise hjem. Skal arbeideren utvises av myndighetene, skal arbeidsgiveren betale kostnadene. Arbeidsgiveren skal ha fullt forsikringsansvar, inkludert helseforsikring, slik at velferdssystemet ikke belastes. Ved kriminalitet skal arbeideren sendes hjem for arbeidsgivers regning, og eventuelle erstatningskrav skal pålegges arbeidsgiver. Utenlandske arbeidere kan som hovedregel ikke ta med familien til Danmark. I tillegg til normal beskatning skal arbeidsgiver holde tilbake en del av lønnen som først utbetales ved hjemreise. Alle pengeoverføringer fra Danmark til opprinnelseslandene skal beskattes hardt og brukes til målrettet remigrasjon.
Samtidig skal remigrasjonen fremmes ved å tilby morsmålsundervisning til mennesker som ikke snakker sitt opprinnelseslands språk flytende. Vi skal etablere yrkesutdanninger som skal styrke migrantenes mulighet til å lykkes i hjemlandet og bli økonomisk selvstendige der. Morten Uhrskov har beregnet at selv om vi bruker det svimlende beløpet én million kroner per migrant i gjennomsnitt som remigreres, vil kostnaden være tjent inn allerede etter ti år.
Hvis vi skal kunne leve i et Danmark som ikke er fullstendig ugjenkjennelig for våre forfedre, krever det at vi aktivt tar ansvar for vår arv og fremtid. De ovennevnte tiltakene er en kjærlighetserklæring både til våre forfedre, som har etterlatt Danmark til oss, og til våre etterkommere, slik at vi kan legge grunnlaget for vårt folks videre trivsel. Vi kan fortsette som før, med flere prosjekter, flere unnskyldninger, flere tilpasninger, og se Danmark forsvinne bit for bit. Eller vi kan velge å stå fast og ta eierskap over vår fødselsrett og den lille jordflekken vi kaller vår. Her går grensen. Dette er vårt hjem, og det er vårt ansvar. Det er både ansvarlig og rettferdig. Det er et oppgjør med tiår av naivitet og en tilbakevending til tiden før eksperimentet. Det er begynnelsen på en ny virkelighet der vi med god samvittighet kan se våre etterkommere i øynene.
