Aftenposten trykket 14. august et innlegg av Lasse Josephsen som stempler remigrasjon som «etnisk rensing» og kobler temaet til vold og nazisme. Dette er en karikatur av et legitimt politisk forslag, som på Remigration Summit i Milano ble presentert som en lovlig, human og demokratisk prosess for å reversere 10-år med feilslått innvandringspolitikk.
Dette er en redaksjonell kommentar skrevet av Tore Rasmussen.
Lasse Josephsen forsøker i Aftenposten 14. august å stemple remigrasjon som «etnisk rensing» og å assosiere enhver som deltar i en åpen faglig eller politisk diskusjon om temaet med vold, terror og nazisme. Dette er ikke bare usaklig retorikk, men også et forsøk på å kneble en legitim samfunnsdebatt om et mislykket samfunnseksperiment.
Det som ble presentert på Remigration Summit i Milano 17. mai 2025, som jeg dekket for Rabulisten, var ikke et voldelig manifest eller en ekstremistisk plan, men et gjennomarbeidet politisk forslag som er både lovlig, humant og demokratisk forankret. Planen, som er grundig beskrevet på nettstedet whatis.remigration.eu, er utviklet av den østerrikske remigrasjonsaktivisten og forfatteren Martin Sellner.
Remigrasjon, slik Sellner definerer den, er en selektiv, gradvis og juridisk basert prosess for å reversere de siste tiårenes feilslåtte innvandringspolitikk og gjenopprette europeisk etnokulturell kontinuitet.
Den innebærer tre hovedgrupper:
1) Personer som oppholder seg ulovlig og misbruker asylsystemet.
2) Ikke-borgere med lovlig opphold som utgjør en økonomisk, kriminell eller kulturell byrde.
3) Statsborgere som ikke har assimilert seg og lever i parallelle, ofte fiendtlig innstilte samfunn.
Tilnærmingen er ikke vilkårlig, men basert på rettsstatlige prinsipper og med tiltak som omfatter alt fra grensekontroll og stans i misbruk av asylsystemet til økonomiske insentiver for frivillig retur.
Martin Sellner viser til historiske eksempler der remigrasjon har vært vellykket og fredelig, som Fiji på 1980-tallet, der den opprinnelige befolkningen snudde en utvikling som hadde gjort dem til en minoritet i eget land. Dette ble gjort uten krig eller fordrivelse, men gjennom politiske tiltak og insentiver.
Josephsen forsøker å koble enhver diskusjon om remigrasjon til voldelige aktører og mørke historiske kapitler, men han unnlater å nevne at remigrasjon som prinsipp har vært del av menneskehetens historie i årtusener, og at det finnes utallige tilfeller der stater har gjennomført repatrieringsprogrammer uten at noen kaller det «etnisk rensing». USA repatrierte over en million ulovlige innvandrere på ett år i 1954.
Remigration Summit i Milano var et forsøk på å skape en europeisk lobbyorganisasjon for remigrasjon, der politikere, akademikere og aktivister fra ulike land kunne diskutere lovlige, humane og praktiske løsninger på et voksende problem. Jeg gjennomførte selv en rekke intervjuer med flere av deltakerne, og disse ligger tilgjengelig på Rabulisten.no. Jeg anbefaler alle å lese omtalen og gjøre opp sin egen mening.
Når Josephsen skriver at det «ikke er stuerent å diskutere hvordan man best kan etnisk rense Vesten», avslører han at han ikke forstår eller ikke vil forstå hva remigrasjon faktisk betyr. Remigrasjon handler om å reversere en politisk styrt befolkningsutskiftning gjennom lovlige midler og nasjoners rett til selvbestemmelse. Å avfeie dette som «fascisme» er ikke argumentasjon i god tro, men bevisst villedning.
Skal vi løse utfordringene knyttet til masseinnvandring og parallellsamfunn, trenger vi en ærlig og åpen debatt. Remigrasjon er altså ikke en plan for etnisk rensking, men en metode for å forhindre det den franske forfatteren Renaud Camus definerer som folkemord ved utskiftning.
Når Josephsen vil kneble debatten, bekrefter han også hvorfor jeg relanserte Rabulisten: fordi Norge trenger en uavhengig stemme som nekter å bøye seg for globalistiske dogmer eller selvsensur. Den opprinnelige Rabulisten var en illegal avis som ble trykket under den tyske okkupasjonen av Norge, da sannheten måtte hviskes. I dag er vi igjen i en tid der det koster å si det åpenbare, at vi ikke ønsker å bli en minoritet i eget land.
I Tyskland er AfD stigmatisert som «høyreekstremt» bare for å påpekte dette. I Norge ser vi den samme retorikken mot innvandringsrealister, kombinert med en demografisk utvikling som er selvutslettende. Dette er ikke en hypotese, men virkeligheten, som man også kan se med sine egne øyne, om man tar seg en spasertur til Grønland på Oslo Øst.
