Thomas Colsy fyrer av en teologisk og politisk ladet salve i sin ferske anmeldelse av Jean Raspails roman «The Camp of the Saints», der han hevder at europeiske kristne har forvekslet nestekjærlighet med selvutslettelse. Romanens dystopi brukes som speil for dagens migrasjonskrise, og anmeldelsen løfter en stadig mer betent idé inn i lyset, nemlig at sentimental humanitarisme kan være kulturelt og åndelig dødelig.
Raspail er en forfatter som fortsatt setter nerver i spenn, og den 21. januar publiserte den katolske essayisten Thomas Colsy en anmeldelse som allerede skaper reaksjoner. Han tar for seg den nye engelske utgaven av Jean Raspails roman «The Camp of the Saints» fra 1973, en bok som lenge var betraktet som umulig å diskutere i det offentlige ordskiftet. Colsy går ikke inn i debatten fra et sekulært ståsted, men fra et kirkestridende perspektiv, og hevder at store deler av europeisk kristenhet har gjort kristendommen om til ren empati uten grenser.
Selve romanen skildrer et massesyn fra India til Sør Frankrike, der en million migranter går i land og utløser en sivilisatorisk kollaps. Europeiske ledere faller sammen, kirkelige autoriteter selger sine egne kirkeeiendeler for å hjelpe massene, og forsvarsstyrker går i oppløsning av frykt for moralsk fordømmelse. Resultatet er en mørk og apokalyptisk sluttscene der både migranter og europeere ender i kaos.
Romanen har samtidig fått ny aktualitet gjennom flere forlagsutgivelser. Vauban Books ga i fjor ut en ny engelsk utgave av «The Camp of the Saints» og lanserte også en lydbokversjon. I Norge har Document Forlag publisert en norsk oversettelse av romanen, noe som bidrar til at debatten rundt Raspail for alvor også flyttet inn i den norske offentligheten.
Colsy mener romanens relevans ligger i dens teologiske lag. Han beskriver hvordan Raspail advarer mot en type kristendom som reduseres til sentimentalitet, og som dermed mister balansen mellom barmhjertighet og rettferdighet. Dette knyttes til dagens migrasjonsdebatt, der kirkeledere ofte omtaler migranter som Kristi ansikt og oppfordrer til grenseløs mottakelse uten konkrete forbehold. Ifølge Colsy er dette en farlig forenkling av læren, og han trekker fram kirkens egne autoriteter som Thomas Aquinas, samt moderne kardinaler som Raymond Burke og Robert Sarah, som historiske korrigeringer mot et ensidig humanitært perspektiv.
Anmeldelsen er ikke ukritisk til Raspail. Colsy innrømmer at romanen til tider grenser mot blasfemi og at den skildrer mennesker og grupper med rå og ubehagelig realisme. Han peker samtidig på at Raspail ikke retter hovedskytset mot de fattige migrantene, men mot vestlige selvforaktende eliter som ikke evner å beskytte eget samfunn. Han viser til at Raspail selv var en tradisjonell katolikk og humanist, dekorert av den franske staten, og at han brukte store deler av sitt liv på å forsvare urfolk mot modernitetens oppløsende krefter.
Colsy trekker også en litterær parallell til JRR Tolkien, der tronende rikdommer også står overfor utenforstående trusler, men der ledere og helter fortsatt klarer å forene barmhjertighet med evnen til å slå tilbake. Hos Raspail er dette evnetapet total, noe Colsy mener er romanens mest ubehagelige speilbilde av vår tid.
Samtidig legger anmeldelsen vekt på at migrasjon ikke nødvendigvis styres av hat, men av press, demografi og økonomiske krefter. Romanens migranter beskrives som mennesker som verken er monstre eller helgener, men som bærer med seg egne sosiale og kulturelle problemer inn i en verden som ikke har kapasitet til å absorbere dem uten konsekvens. Dette er ifølge Colsy en dimensjon som moderne europeere ofte ignorerer.
Mot slutten konkluderer Colsy med at romanens teologiske hovedpoeng er at kristne må gjenoppdage de integrerte dydene. Nestekjærlighet kan ikke stå alene, men må suppleres av rettferdighet og nøkternhet. Uten denne balansen hevder han at kirken og Europa kan gå fra å være barmhjertige til å bli medskyldige i sin egen kulturelle og åndelige utarming.
Colsy åpner døren for en type debatt som lenge har vært tabu, nemlig om kristen moral og europeiske samfunn tåler grenseløs empati uten å miste seg selv.
