Det er ikke slik at de europeiske elitene omfavner verdiene til de ubudne, ulovlige innvandrerne. De forakter bare sine egne. En sivilisasjon som skammer seg over seg selv, kan ikke be andre om å assimilere seg inn i noe meningsfullt. Og derfor gjør de det ikke.
Av Alex Tokarev | Georgi Harizanov. 11. august 2026. Oversatt av Rabulisten.
Europa i dag ligner en sivilisasjon som ikke bare har glemt hva den en gang var, men også hvorfor den noen gang eksisterte. Det er noe tragisk, nesten shakespearisk, ved å se den langsomme utslettelsen av nasjonene som frembrakte Aristoteles og Aquinas, Dante og Da Vinci, Newton og Einstein, renessansen og industrialderen. André Rieu spiller fiolin mens kontinentet brenner.
Bortskjemt av velstanden som entreprenørene deres skapte. Dysset inn i en villedende følelse av trygghet gjennom fremveksten av USAs militære makt etter andre verdenskrig. Lurt av sine eliter til å betrakte sine felles kulturelle verdier som pinlige levninger fra tiden før globalismen. Portene er blitt åpnet for migranter fra dysfunksjonelle samfunn, uten muligheter for eller krav om assimilering.
Det er ikke medfølelse. Det er sivilisatorisk vanskjøtsel. Trump har slått alarm på en grov, men livreddende måte. Det vil selvfølgelig gi Europas intellektuelle enda en grunn til å hate «den oransje mannen». Det er en alarmklokke den herskende klassen helst vil dempe. Europa risikerer «sivilisatorisk utslettelse!» Advarselen er ikke hyperbolsk. Det er en faktisk beskrivelse av en tragedie av bibelske dimensjoner.
Europeiske ledere er forferdet over at Washington endelig sa høyt det innbyggerne deres hvisker til hverandre rundt kjøkkenbordene, på pubene og i kirkene: «Vi blir erstattet.» Ikke erstattet på grunnlag av rase eller etnisitet. Slike overfladiske kjennetegn avgjør ikke nasjoners skjebne. Erstattet av kulturer formet av politisk korrupsjon, vold, kvinnehat og forakt for menneskerettighetene.
Utallige mennesker har flyktet fra elendigheten i hjemlandene sine, bare for å ta med seg nettopp de holdningene og vanene som skapte de hengemyrene de forlater. Det er ikke slik at de europeiske elitene omfavner verdiene til de ubudne, ulovlige innvandrerne. De forakter bare sine egne. En sivilisasjon som skammer seg over seg selv, kan ikke be andre om å assimilere seg inn i noe meningsfullt. Og derfor gjør de det ikke.
Hva er konsekvensene av å behandle innvandring som dydssignalering? Nabolag som er blitt forvandlet til lovløse soner, der politiet frykter å patruljere. Kvinner og jenter som må revurdere sin egen sikkerhet i offentlige rom som en gang var trygge. Parallellsamfunn som avviser europeiske normer i stedet for å slutte seg til dem. Byer som belastes av kriminelle nettverk importert fra kollapsede stater.
Det er lett å skylde på EU-regjeringene. Det dypere problemet er velgerne som underdanig aksepterer byråkratienes tyranni, og overlater alt som former deres nåtid og fremtid til mennesker som verken elsker nasjonene deres eller forstår dem. Europeerne har blitt tilskuere i sine egne hjem, bedøvet av komfort og livredde for at motstand skal få dem til å fremstå som uhøflige.
Europas tilbakegang kan ikke reverseres ved å justere migrasjonskvoter eller omskrive klimareguleringer, ved enda et toppmøte, et annet direktiv eller et nytt byråkrati. Europeerne må velge offentlige tjenestemenn som mener at sivilisasjonen deres er verdt å forsvare. Den største svakheten ved Europas konservative bevegelse er ikke mangel på ideer, men mangel på enhet.
I Storbritannia er bruddlinjene på høyresiden tydelige. Det konservative partiet har Kemi Badenoch. Nigel Farage leder Reform. Rupert Lowe er ansiktet utad for Restore. Hver av dem appellerer til ulike instinkter innenfor den bredere konservative velgermassen, men de konkurrerer om den samme gruppen av velgere. Resultatet er splittelse og svakhet.
Badenochs avmålte stil gir henne økende respekt blant mainstream-konservative. For enkelte tilhengere av Reform og Restore blir tilbakeholdenhet altfor ofte forvekslet med mangel på prinsipper. Enkelte konservative velgere ser Farage som mannen som i årevis har bidratt til å rive sentrum-høyre i stykker. Reform-velgere ser Lowe som en rival som truer med å splitte bevegelsen deres, og så videre, og så videre.
Over hele Europa har høyresiden gjentatte ganger vist at dens største motstander ofte er den selv. I Østerrike brøt koalisjonsforhandlingene mellom ÖVP og FPÖ sammen som følge av uenighet om makt og strategi. I Tyskland står CDU under press fra AfD og preges av interne spenninger om hvor langt partiet bør bevege seg mot høyre uten å ofre sin bredere appell til velgerne.
Frankrike har lenge vært vitne til konkurranse mellom den tradisjonelle gaullistiske høyresiden og Marine Le Pens Rassemblement National. Denne rivaliseringen har gjentatte ganger splittet den konservative stemmen og gitt seieren til sosialister og globalister. I Nederland har Geert Wilders’ PVV, VVD og nyere høyrepartier på samme måte konkurrert nesten like mye med hverandre som med venstresiden.
Politiske bevegelser mislykkes sjelden fordi de mangler overbevisning. Oftere mislykkes de fordi ambisjoner overskygger prinsipper. Rivaler på samme side bruker mer energi på å angripe hverandre enn på å overbevise den bredere velgermassen. Velgerne belønner sjelden en evig borgerkrig. De foretrekker tydelighet og trygghet for at de som søker makt, faktisk er i stand til å utøve den sammen.
Mens sentrum-høyre forblir splittet av personligheter og partirivalisering, fortsetter det progressive etablissementet å utvide statens makt, svekke nasjonal suverenitet, presse gjennom woke-politikk og belaste næringslivet med regler og skatter. Valg kan ikke vinnes ved å bekjempe dem som deler prinsippene dine hardere enn dem som står imot dem.
Vesten ga verden frie markeder og rettsstaten. Nå plages den av intervensjonisme og omfordeling. Her kan europeerne lære noe av landene som gjennom flere tiår utholdt marxistisk propaganda med mål om å homogenisere alle etnisiteter. Det var der sunn nasjonalisme og tradisjonell konservatisme ble gjenreist i ruinene etter sosialismen fra 1989.
Da amerikanske tjenestemenn advarte om at enkelte NATO-land snart kan få en «majoritet av ikke-europeere», skrek kommentatorer opp om «ytre høyre-retorikk». Men statistiske fremskrivninger er ikke ideologiske. De er matematikk, enten det passer eller ikke. En sivilisasjon kan overleve økonomiske vanskeligheter, kriger og pest. Det den ikke kan overleve, er troen på at den er ond og ikke har noen rett til å eksistere.
USA har tatt i bruk en tilnærming basert på «tøff kjærlighet»: Bygg opp forsvaret deres igjen. Gjenvinn identiteten deres. Gjenoppdag den moralske selvtilliten som en gang gjorde Vesten til verdens misunnelse. NATO må reddes før alliansen kollapser under vekten av Europas egen tvil. Europa må ta sin del av ansvaret, ikke gjemme seg bak amerikansk makt samtidig som det håner amerikanske verdier.
Europas moderne ideologi, postnasjonal teknokrati, er en fantasi. Den insisterer på at kulturer er utskiftbare, at grenser er utdaterte, at dataanalytikere kan planlegge livene våre, og at verdier er valgfrie. Den antar at de millionene som er importert fra autoritære eller stammebaserte samfunn, vil sitte og synge kumbaya fordi mennesker grunnleggende sett er gode. Men årtusener med menneskelig erfaring peker i en annen retning.
Et kontinent som ikke lenger leser Bibelen, bare bekjenner seg til rettsstaten med tomme ord, undergraver familien, forsøker å viske ut nasjonal identitet, kveler det frie næringslivet og avviser personlig ansvar, kan ikke på magisk vis forvandle nyankomne til borgere som tror på disse tingene. Men som Hayek minner oss om: «I samfunnsutviklingen er ingenting uunngåelig, men tenkningen gjør det slik.»
Tilbakegang er ikke skjebnebestemt. Sivilisasjoner faller når de velger å gjøre det. Europa går kanskje i søvne mot katastrofen, men kontinentet har ennå ikke passert punktet der det ikke finnes noen vei tilbake. Frøene til fornyelse er synlige. Tyskland, Østerrike, Frankrike, Italia og Nederland vender seg mot sine woke-eliter. Millioner av vanlige europeere gjenoppdager sin arv og avviser multikulturalismen.
Filmen Citizen Vigilante, som ble promotert av Elon Musk, viser ett mulig scenario. Ikke overraskende fikk den 20 millioner seere på én enkelt dag. Vi bør gjøre alt som står i vår makt for å unngå det. Dersom Europa finner motet til å omfavne sin identitet, forankret i kristendommen, fornuften, friheten og individets verdighet, kan den siste tidens kulturelle tilbakegang bli vendt til den neste renessansen.
Dr. Alex Tokarev er førsteamanuensis i økonomi og filosofi ved Northwood University. Han er utdannet ved University of Chemical Technology and Metallurgy i Sofia i Bulgaria, og tok doktorgrad i økonomi ved Southern Illinois University i Carbondale. Georgi Harizanov er en bulgarsk politisk analytiker som kommenterer alle temaer innen innenriks- og internasjonal politikk. Han er administrerende direktør for Institute for Right-Wing Politics og tidligere administrerende direktør for Euronews Bulgaria.
