Redaktør Tore Rasmussen har funnet frem en gammel bokanmeldelse som fortjener nytt liv.
For en tid tilbake siden hadde jeg gleden av å lese boken Islam: Sannheten om Muhammed og hans religion, forfattet av Helge Lurås og hans samboer Shurika Hansen.
Boken er skrevet ut fra et liberalistisk og ateistisk perspektiv. Den har med ordforklaringer, godt med kilder og passer både for de som ikke kjenner til Islams opprinnelse og de som er “over gjennomsnittet” interessert i religionen.
Første del av boken er skrevet av Lurås, mens andre del er skrevet av Hansen. Det siste kapitlet har de skrevet i fellesskap.
Å kombinere Lurås sine erfaringer fra forsvaret og spesielt hans arbeid i Bosnia med Hansen sine personlige opplevelser, som en kvinne født inn i en somalisk muslimsk familie, er et ambisiøst prosjekt. Jeg vil hevde at de har lykkes.
Jeg fant spesielt detaljer om Muhammeds liv og virke interessant, så denne bokanmeldelse vil hovedsakelig begrense seg til 3-4 kapitler i del én av boken.
Første kapittel i boken heter “Hvordan oppstod islam” og tar for seg den sosiokulturelle situasjonen i Mekka i 570 e. Kr, da man antar at Muhammed ble født.
Neste kapittel “Hva feilet det profeten?” tar for seg ulike teorier om Muhammeds mentale helse.
Led han av epilepsi? Dette var blant annet den russiske dikteren Fjodor Dostojevskis analyse. Andre teorier er at Muhammed kan ha vært paranoid schizofren, denne teorien blir blant annet fremmet av den profilerte amerikanske hjerneforskeren Sam Harris.
Boken tar så grundig for seg Muhammed, hans virke og hvordan religionen han stiftet skiller seg fra andre religioner. For er det en ting boken grundig avslører så er det hvorfor religionen i Vesten frem til 1950-tallet gikk under navnet muhammedanisme og de troende ble kalt muhammedanere. Disse betegnelsene vil jeg, etter å ha lest boken, hevde er mer dekkende enn “islam” og “muslimer”.
Muhammeds nye religion krevde at de troende skulle anerkjenne han som et sendebud fra Allah, og som sendebud fra Allah ble hans ord lov. Lurås påpeker at det derfor er grunn til å stille spørsmål om Muhammed selv faktisk trodde at han hadde direkte forbindelse til Allah, eller om det bare var et eneste stort bedrageri for å oppnå status, makt og rikdom.
Hans virker som predikant i Mekka fra 610-622 e. Kr. var ikke særlig vellykket. Det var først da “Allah sa” at det var rett å gå til krig mot de vantro og han slo seg opp som karavannerøver fra sin base i Media fra 622, at han virkelig fikk makt.
Disse to epokene i Muhammeds liv ble popularisert av Hege Storhaug i sin bok Islam. Den 11. landeplage og er en analyse Lurås bygger videre på.
I kapittelet “Helvete venter den som spotter Muhammed” får vi et av bokens mange talende eksempler på hvordan Muhammed fikk nye “åpenbaringer fra Allah” når det passet han realpolitisk som best.
Politiske motstandere som hadde ledd og latterliggjort Muhammed “døde etter at engelen kastet sine forbannelse over dem”.
Utfordringen i dag er nettopp at muhammedaner betrakter Muhammed som et feilfritt menneske. Konsekvensene av et slikt ideal ble tydelig for hele verden da Islamsk Stat (IS) som Lurås påpeker:
“Innførte et sosialt og juridisk system så å si identisk til det som fantes i Medina på Muhammeds tid og brukte konkrete eksempler fra det Muhammed angivelig gjorde og sa som begrunnelse for sine egne krigshandlinger, sin justis og sin politikk.”
At muslimer er sterkt overrepresentert innen seksualforbrytelser i Norge og Vesten er ikke noe nytt for lesere av Helge Lurås tekster, men hvorfor det er slik er det kanskje ikke alle som har tenkt over.
I kapittelet “Kvinner, sex og Muhammed” kan vi finne svar. Muhammed var en kjelting, selv etter datidens standard, og det sier endel.
På Muhammeds tid var adoptivsønner å anse som ekte sønner, og deres koner var forbudt frukt. Det hindret ikke Muhammed i å få “velsignelse fra Allah” om at det var greit at han gjorde et unntak og kunne overta den vakre konen til sin egen adoptivsønn, Zaid ibn Muhammed.
Dette kommer i tillegg til at han personlig holdt sexslaver og gav sine menn tillatelse til å voldta krigsfanger, men med instruks om at de måtte avbryte samleie, for å ikke forringe salgsverdien når kvinnen senere ble solgt.
Som statbygger var Muhammed et ondt geni (min definisjon). Lurås gjør en god jobb i å dokumentere hvordan Muhammed med sin nye religion revolusjonerte den politiske dynamikken som hadde eksistert i de fragmenterte førislamske arabiske stammesamfunnene.
Det er nettopp dette at han lykkes som gjør muhammedanismen så farlig. Muhammed er et forbilde og en “hellig profet” for verdens 1,8 milliarder muhammedaner.
På 1990-tallet spredte begrepet og armbåndet “What would Jesus do?” seg fra evangeliske kristne i USA til bedehusmiljøet i Norge. Resultatet var at unge kristne reflektere over hva Jesus ville ha gjort og hvordan man kunne opptre mer moralsk og rettferdig.
Når medlemmer i Norges største islamske ungdomsorganisasjon, Islam Net spurte seg om det samme: “Hva ville Muhammed ha gjort?” ca 20 år senere reiste flere av dem til Syria for å kjempe for IS.
På tross av de åpenbare forskjellene i kristendommen og Vestlig sivilisasjon på den ene siden og muhammedanernes religionsanskuelse på den andre, nekter media og den politiske eliten i Norge og Europa å ta dette inn over seg.
Helge Lurås og Shurika Hansen avslutter boken med følgende passende spørsmål: Så hva har vi i vente?
Les boken så kan du gjøre deg opp en informert vurdering. Terningkast 6.
Denne bokanmeldelsen ble først publisert i Resett.
