New Yorks borgermester Zohran Mamdani bruker offentlige penger og løfter om rasemessig likestilling til å bygge en varig politisk maktbase, påpeker Kevin DeAnna. I dette leserinnlegget, oversatt til norsk av Rabulisten, argumenterer han for at politikken styrker borgermesterens makt uten å løse byens grunnleggende problemer.
Kevin DeAnna, American Renaissance, 11. september 2026. Oversatt av Rabulisten.
Abonner på fremtidige lydversjoner av AmRen-artikler her.
New Yorks borgermester Zohran Mamdani er landets mest effektive politiker, en urban utgave av Huey Long for det 21. århundret. Hver handling han foretar seg, bygger hans politiske koalisjon. Politikken hans for husleieregulering er utformet for å overføre privat eierskap til bygninger til hans politiske allierte. Han bruker skattebetalernes penger til å betale influensere som sprer budskapet hans. Han får byen til å «organisere» arbeidere som pålitelige klienter som om nødvendig kan mobiliseres mot fiendene hans. Ikke overraskende har han støtte fra nesten 70 prosent av innbyggerne i byen.
Politiske analytikere kan klage over de negative konsekvensene av en slik politikk, men de fleste velgerne vil ikke forstå dem. Husleieregulering fungerer for eksempel ikke, men de som drar nytte av den, vil kjempe innbitt for å beholde den, og de som ikke finner billigere boliger, vil skylde på «de rike». Dette er særlig effektivt når borgermesteren organiserer leietakere til kamp mot utleierne deres. De økonomiske elitene og institusjonene som holder til i New York, kan vanskelig flytte, så Mamdani vil ha rikelig med rike mennesker å melke. Den politiske maskinen han bygger, kan fortsette å gå i all evighet.
Rase, så vel som klasse, rettferdiggjør en stadig utvidelse av det offentliges makt. «Det finnes ingen økonomisk rettferdighet uten rasemessig likestilling», sier viseborgermester Julie Su. Byens nye «Plan for rasemessig likestilling» tar sikte på å «identifisere og håndtere de rasemessige forskjellene som er innebygd i offentlig politikk, praksis og institusjoner», ved å samordne innsatsen på tvers av 45 etater. I praksis bygger den politisk makt og overfører ressurser til allierte.
Blant de langsiktige målene, kalt «ledestjerner», er for eksempel at byen «lærer opp sine ansatte og leverandører i antirasistiske prinsipper for å sikre at beslutningene dens ikke opprettholder og forsterker historiske ulikheter», og «bryter ned, eller deler opp, data etter rase, etnisitet og andre identiteter for å forstå og handle på udekkede behov og historiske ulikheter». Dette rettferdiggjør å ansette fagfolk til å gjennomføre opplæringen, analysere data og finne begrunnelser for flere offentlige tiltak når nye «ulikheter» blir oppdaget.
Det er umulig å si om Mamdani eller andre tror at tidligere diskriminering fører til «ulikhet». Raserealister vet imidlertid at ulikhet i det minste delvis er biologisk. Det vil aldri bli «likestilling», fordi forskjellige grupper aldri vil prestere likt. En plan som definerer «likestilling», like resultater, som målet, kan aldri lykkes. Det er nettopp dette som gjør den politisk kraftfull, oppdraget blir aldri fullført. Borgermesteren kan stadig identifisere nye problemer og alltid kreve mer penger, mer makt og omfordeling av rikdom.
Planen har åtte mål: (1) øke bruken av bredbånd, (2) redusere arbeidsledigheten blant svarte, latinamerikanere og asiater, hvite nevnes ikke, (3) bygge flere billige boliger, (4) redusere «prestasjonsgap og rasemessige forskjeller i elevenes lese- og skriveferdigheter, regneferdigheter og sosiale og emosjonelle utvikling», (5) øke antallet «integrerte offentlige skoler i New York», (6) redusere rasemessige forskjeller innen transport, (7) redusere antallet innsatte, der svarte og latinamerikanere utgjør «omtrent 88 % av dem som sitter fengslet», og (8) forbedre svangerskapsrelaterte helseutfall blant svarte, med særlig vekt på mødredødelighet blant svarte.
De tre første målene er plausible, og mål seks, transport, kan virke bisart, men er i det minste realistisk dersom det bare betyr bedre transport for bestemte nabolag. De øvrige målene er imidlertid sannsynligvis umulige. Landet har forsøkt å redusere «prestasjonsgap» i flere tiår, med liten suksess. Å redusere antallet innsatte betyr å løslate fanger og fengsle færre kriminelle. Det har vært en dramatisk nedgang i elevtallet ved skolene i New York, så det er uklart hvorfor skolesystemet trenger det større budsjettet Mamdani foreslår. Å redusere mødredødeligheten blant svarte er uskyldig nok, men det er ingen grunn til å tro at problemet er rasisme eller diskriminering. Latinamerikanere og innfødte hawaiiere har bedre mødrehelse enn hvite, mens japanere og kinesere har dårligere. Biologiske forskjeller ser ut til å være en bedre forklaring.
Et lyspunkt for raserealister er rapportens løfte om å følge fremgangen «ved hjelp av tilgjengelige data fordelt på rase, etnisitet, nabolag og/eller andre kategorier». Dette bør være fruktbart råmateriale for reell analyse. Man kan lure på om slike data vil slutte å bli gjort tilgjengelige dersom de fører til ubehagelige konklusjoner.
Hele New Yorks historie fremstilles som en tragedie siden de hvite dukket opp.
New Yorks historie har vært preget av kolonisering, utnyttelse og rasemessig undertrykkelse. Landet New York ligger på i dag, tilhørte en gang lenapefolket, som ble tvangsfordrevet gjennom bosetterkolonialisme. Fra den nederlandske koloniseringens tid og frem til moderne tid har systemisk rasisme formet erfaringene til svarte, urfolk, latinamerikanere, asiater, stillehavsøyboere, mennesker fra Midtøsten og andre fargede befolkningsgrupper. (22)
Til tross for denne rasismen strømmet ikke-hvite til New York for å bo sammen med de onde hvite. Rapporten gir en vidtfavnende fremstilling av New Yorks historie og de forskjellige urettferdighetene som ble påført ikke-hvite, og kulminerer med Eric Garner og George Floyd: «Black Lives Matter-bevegelsen har mobilisert en ny generasjon aktivister, som fortsetter å kreve ikke bare en slutt på politivold, men også at alle former for systemisk rasisme som gjennomsyrer alle sider av livet i New York, avvikles.»
Mye av rapporten lister bare opp forskjeller. Fordi diskriminering er den eneste mulige årsaken, er bekjempelse av diskriminering den eneste løsningen. Det må være kontinuerlig «samarbeid» og «konsultasjon» i hele byadministrasjonen, men rapporten inneholder noen få tallfestede mål. Rapporten klager for eksempel over at svarte og latinamerikanske barn er overrepresentert i fosteromsorgen. Den ønsker å henvise mer enn 30 prosent av sakene til «Samarbeid om vurdering, respons, involvering og støtte (CARES)», som lar barn bli hos familiene sine. Dette gir jobber til flere sosialarbeidere og hjelper ikke-hvite med å få «nødvendige tjenester», det vil si flere velferdsytelser.
Tjenester for eldre må prioritere multikulturalisme:
- Flere flerkulturelle aktivitetstilbud for forskjellige grupper, inkludert innvandrere.
- Språk- og kulturkompetanse for omsorgspersoner.
- Bygge flere OAC-er [eldresentre] i nabolag som er «underbetjent», for å fremme større likestilling for «grupper med lav inntekt, etnisk mangfoldige grupper, innvandrergrupper og andre grupper med særlige behov».
Det siste målet gir politisk uttelling. Penger og offentlig støtte strømmer til ikke-hvite og bygger dermed Mamdanis politiske maskin.
«Bedre tilgang til offentlige ytelser» er også et sentralt mål. I stedet for å få ikke-hvite bort fra velferdsytelser er målet å få flere av dem over på slike ytelser og gjøre det lettere å få dem. Rapporten skryter av at «prosessforbedringer, opplæring av ansatte og investeringer i teknologi økte andelen SNAP-søknader behandlet innen fristen til nesten 90 prosent og søknader om økonomisk stønad til 67 prosent, noe som reduserte administrative hindringer og forbedret brukeropplevelsen».
Innen utdanning skal det være «et bevisst fokus på å fjerne langvarige rasemessige forskjeller som rammer svarte og brune elever uforholdsmessig hardt». Et langsiktig mål er at «100 % av elevene på 3. til 8. trinn viser ferdigheter i engelsk språk og litteratur (ELA) og matematikk». Det første steget er å «integrere afroamerikanske studier, Latinidad i skolen og Skjulte stemmer-ressurser i lese- og skriveopplæringen og samfunnsfagundervisningen». Planen vil følge resultatene «fordelt på rase, kjønnsidentitet og etnisitet». Dette bør bli opplysende.
Men også innen utdanning finnes det en politisk strategi. Mye av planen handler om å plassere elever i forskjellige «programmer» som kanskje utretter noe, kanskje ikke, men som ser ut til å gjøre noe, og gir jobber til allierte på venstresiden.
Her er noen tallfestede mål:
- Utvide tilgangen til inkluderende og spesialiserte programtilbud for svarte elever med funksjonsnedsettelser … fra omtrent 76 % i skoleåret 2025/26 til 78 % i skoleåret 2026/27.
- Øke andelen svarte elever med funksjonsnedsettelser som har tilgang til programtilbud av høy kvalitet … med 8 % i skoleåret 2029/30.
- Innen budsjettåret 2027 øke andelen tilbydere av tilbud for små barn med fullt registrerte kontrakter … fra utgangsnivået på 78 % til 88 %.
Med andre ord, mål fremgangen etter antallet svarte elever i særskilte programmer som ansetter ikke-hvite venstreorienterte. Det vies stor oppmerksomhet til minoritets- og kvinneeide bedrifter (M/WBE) for å sikre at de får sin rettmessige andel ved enhver anledning, alt «fordelt på rase, etnisitet og kjønnsidentitet». Dette er tilnærmingen gjennom hele planen. Det blir interessant å se hvem som får fylt lommene sine.
Hvorfor er noen grupper rike og andre fattige? Slaveri og rasisme. «Historien om utnyttelse av arbeidskraft i USA, inkludert slaveriet av afrikanske mennesker, som ble avkrevd ubetalt arbeid til en verdi av billioner av dollar, etterfulgt av Jim Crow-lover som begrenset svarte arbeidere til bestemte yrker, har skapt dypt forankrede ulikheter i økonomiske muligheter», heter det i rapporten.
Problemene er fortsatt med oss. Overalt. Selv i den notorisk rasistiske og konservative underholdningsindustrien «fortsetter systemisk rasisme å forme både representasjon og muligheter». Likestillingsopplæring i alle etater, oppfølging av M/WBE-leverandører, bruk av «underbetjente» bedrifter, alt har ett mål: å kanalisere mer penger til ikke-hvite.
Boliger har høy prioritet. Utrolig nok var det et problem at hvite forlot byen: «‘Hvit flukt’ fra bykjernene og utvidelsen av segregerte forstadsområder presset også offentlige tjenestepersoner til å ta drastiske skritt for å endre noen av byens sentrale nabolag som ble ansett som forfalne, gjennom massive byfornyelsesprosjekter, som ofte fordrev fargede mennesker fra hjemmene deres.» «Fargede mennesker» ble drevet sammen i «små geografiske områder, noe som førte til betydelige forskjeller i boligtilbud og fasiliteter i nabolagene».
Kommunalt ansatte som arbeider med boliger, må lære om rasistisk historie: «Gi alle ansatte i etaten … en forståelse av byplanleggingens diskriminerende historie, dens varige virkninger på New Yorks lokalsamfunn og etatens rolle i å fremme mer rettferdig planleggingspraksis.» «Denne kunnskapen skal integreres i daglige beslutninger, samhandling med lokalsamfunn og politikkutvikling.» Tilskudd må kanaliseres til mer fortjente mottakere «ved å bruke føderale tilskudd, byens ressurser og partnerressurser til å øke mulighetene for underbetjente lavinntektssamfunn, hovedsakelig svarte og brune».
Selv kulturminnevern er et problem: «Tidlig innsats fra organisasjoner som Mount Vernon Ladies’ Association fokuserte på å bevare steder knyttet til tidlig amerikansk historie og grunnlovsfedrene, en praksis som overså historien til og bidragene fra underanerkjente og marginaliserte samfunn i amerikansk historie.» Nå må enhver utpeking av et historisk område fremheve rasisme ved å «inkludere en historie om tidligere overgrep og rasemessige urettferdigheter som fant sted ved kulturminnet eller i det historiske området».
Det er alltid tre steg. Først samles data som rettferdiggjør omfordeling av rikdom og makt, med utgangspunkt i byens «rasistiske» historie. Deretter settes ideologisk skolerte ansatte til å sørge for at så mange favoriserte bedrifter eller innbyggere som mulig blir innlemmet i bestemte programmer. Dette bygger en pålitelig klientbase. Til slutt fastsettes mål for å øke «likestillingen», men disse forblir uklart definert eller blir ikke formulert i det hele tatt. Selv innen utdanning finnes det ikke noe mer enn en omtale av at alle en dag skal bestå prøvene. Alt handler om at «underbetjente lokalsamfunn» skal få mer av alt. Det er åpenbart at «likestilling» aldri vil bli oppnådd, det er en endeløs «reise».
Dette bygger varig politisk makt. Mamdani forstår at politikk handler om patroner og klienter. Planen for rasemessig likestilling legger frem en omfattende strategi for å innlemme et enormt nettverk av klienter, inkludert både dem som mottar utdelinger, og dem som deler dem ut. Mange av dem som leser rapporten, vil himle med øynene over dens «woke» historieskrivning og vage forestilling om hvordan «likestilling» defineres. De overser poenget. Planen for rasemessig likestilling er ikke en veiledning for politikkutforming, men for å bygge en politisk maskin. Hvis vi som kjemper for hvites interesser, mener alvor med politikk, bør vi begynne å tenke på hvordan et program utformet for vårt folk og våre interesser bør se ut.
