Den 20. oktober 2012 klatret 80 unge aktivister opp på taket av en moské under bygging i Poitiers i Frankrike for å protestere mot islamisering og kreve en folkeavstemning om innvandring. De ble kalt ekstremister, dømt til bøter og betinget fengsel, men frikjent åtte år senere. I dag, 13 år etter, bekrefter en offisiell rapport deres advarsler. Historien kan ha gitt dem rett, men æren uteble.
Av: Damien Rieu. Oversatt av Rabulisten.
Få husker det, men den 20. oktober 2012, på årsdagen for slaget ved Poitiers, okkuperte 80 unge mennesker fredelig, i noen timer, taket på byggeplassen til den store moskeen til Det muslimske brorskap i byen, for å kreve en folkeavstemning om innvandring og bygging av moskeer.
På den tiden, før bølgen av jihadistangrep i 2015, var det å kritisere islamisme noe marginalt eller latterliggjort, og å snakke om faren ved Det muslimske brorskap fikk deg til å fremstå som en konspirasjonsteoretiker i beste fall, eller en farlig ekstremist i verste fall.
De fem arrangørene av aksjonen ble rettsforfulgt i åtte år, fratatt sine borgerrettigheter, dømt til titusenvis av euro i bøter og til tolv måneders betinget fengsel … men ble til slutt frikjent.
Jeg var en av dem.
Moskeen, som bar navnet «Martyrens brostein» til ære for de arabiske krigerne fra det berømte slaget ved Poitiers, ble ledet av imam Boubakeur El Hadj Amor, som også var kasserer for UOIF, Brorskapets organisasjon, som er nevnt i rapporten.
I dag er han tiltalt for terrorfinansiering, ettersom han også leder organisasjonen Humani’Terre, som mistenkes for å ha finansiert … Hamas og deres berømte tunneler.
Når det gjelder bevegelsen som sto bak aksjonen, Génération Identitaire, ble den oppløst av den udugelige Gérald Darmanin, for å sette en stopper for ydmykelsene fra «Defend Europe»-aksjonene, iscenesettelser av symbolske grenser for å kreve mer fasthet mot ulovlig innvandring, som han var ute av stand til å kontrollere.
Disse 80 ungdommene, som var viet sitt land og bekymret for sin fremtid, fikk aldri noen medaljer, ble aldri hedret av mediene og vil aldri bli anerkjent for at de hadde rett for tidlig.
Historien vil dømme.
Men innerst inne, nå som en offentlig rapport 13 år senere gir dem rett, kan de ikke unngå å tenke at hvis man bare hadde lyttet til deres varselsrop, maskulint, kanskje klønete, men oppriktig så ville vi trolig ikke vært der vi er i dag.
