«Få venstreorienterte husker at amnestiloven, som ble vedtatt i 1978 under Spanias overgang til demokrati, også benådet kommunister og separatistiske terrorister.»
Av Kurt Hofer 22. juni 2026. Oversatt av Rabulisten.
Pío Moa forteller meg i et intervju eksklusivt for europeanconservative.com hvordan hans, nå beryktede, bok The Myths of the Spanish Civil War (Los Mitos de la guerra civil) kom på akkurat det rette tidspunktet til å ryste både det venstreorienterte og det høyreorienterte politiske etablissementet:
– Det er viktig å huske at boken min (Los Mitos de la guerra civil) kom ut i 2003, og allerede året før hadde den spanske høyresiden (Partido Popular), utelukkende av politisk opportunisme, gått med på å fordømme den nasjonalistiske siden i borgerkrigen.
Den anerkjente Spania-historikeren professor Stanley Payne bekreftet i et intervju til denne artikkelen Moas beskrivelse av verkets innflytelse og den perfekte timingen:
– Den kom ut på nøyaktig det rette tidspunktet for å utfordre den dominerende fortellingen, en fortelling det virket som ingen andre våget å utfordre, og som boken konfronterte direkte med svært godt språk og en stor mengde solid dokumentasjon.
Ifølge Pío Moa var boken hans, eller «snarere dens utgivelse og utbredelse», en av de viktigste årsakene til Spanias orwellske lover om «demokratisk minne» i 2007 og 2022, som jeg tidligere har skrevet om i denne publikasjonen.
Pío Moa er, etter eget utsagn, en revisjonistisk historiker:
– Revisjon er nødvendig i enhver studie, enten den er vitenskapelig eller intellektuell. Men her, og i Frankrike, ble de rasende fordi de mente at deres dogmer sto over enhver kritikk.
Den nylige franske utgivelsen av Los Mitos de la guerra civil (Mytene om borgerkrigen) utløste et åpent protestbrev som ble undertegnet av over hundre akademikere. Da den franske avisen Le Figaro forsvarte beslutningen om å intervjue Moa og publisere en oversettelse av arbeidet hans, gikk videoen viralt. Det førte til sammenligninger mellom Moa og en annen historiker som medieetablissementet har stemplet som uakseptabel, Éric Zemmour.
Et yndet begrep blant den akademiske venstresiden, særlig i engelskspråklige akademiske miljøer, er «glemselspakten» (pact of forgetting), et psykoanalytisk faguttrykk som brukes om den angivelige fortrengningen av Franco-regimets forbrytelser. Få venstreorienterte husker at amnestiloven, som ble vedtatt i 1978 under Spanias overgang til demokrati, også benådet kommunister og separatistiske terrorister.
Likevel kunne betegnelsen også brukes om Pío Moas eget arbeid. I stedet for å gå inn i en grundig akademisk debatt har etablissementets medier, både på venstre og høyre side, ganske enkelt latt som om Moas arbeider ikke eksisterer.
Hvorfor er Pío Moas ideer så farlige? Fordi de utfordrer den grunnfortellingen som Spanias sosialistparti har bygget sin moralske autoritet og politiske posisjon på.
– Bak all denne motstanden mot arbeidet mitt ligger forestillingen om at Den spanske republikken var et mønster av et demokratisk regime, som ble ødelagt av spanske fascister med hjelp fra Hitler og Mussolini. Sannheten, så snart man ser på fakta, er at republikken ble ødelagt av to statskupp.
– Det første, i oktober 1934, forsøkte å innføre «proletariatets diktatur» gjennom en borgerkrig. Dette er fullstendig dokumentert i arkivene, gjennom uttrykkelige instrukser som jeg har analysert for første gang. PSOE, Spanias «moderate» sosialistparti ifølge den offisielle fortellingen, allierte seg med katalanske separatister som fremmet en underlig form for rasisme, hvor katalanerne ble fremstilt som en overlegent folk i forhold til resten av spanjolene. Dette kuppforsøket førte til 1 300 dødsfall og omfattende ødeleggelser, særlig i Asturias.
– Det andre kuppet besto i den dokumenterte forfalskningen av valget i 1936, hvoretter Folkefronten innførte et terrorregime som kulminerte med attentatet på opposisjonslederen Calvo Sotelo.
Moa trekker et avgjørende skille mellom fascistenes støtte til Francos sak og Stalins støtte til Folkefronten:
– På Francos side fantes det noen fascister, men de var aldri den avgjørende faktoren. Og det er sant at Hitler og Mussolini hjalp Franco, slik Stalin hjalp Folkefronten. Men på den tiden hadde Hitler ennå ikke begått folkemord, mens Stalin allerede hadde etterlatt seg et fjell av lik.
– Og, ikke mindre viktig, verken Hitler eller Mussolini stilte noen forhåndsbetingelser for sin støtte til Franco-regimet. Stalin derimot ble Folkefrontens egentlige leder, særlig etter at Den spanske republikken overførte hoveddelen av Spanias finansielle reserver til Sovjetunionen. Det var ikke kommunistene som ga Stalin Spanias gullreserver, men sosialistene selv.
Spanias nåværende statsminister, Pedro Sánchez, er medlem av det samme partiet. En «demokratisk» opposisjon passer dårlig sammen med en stalinisert opposisjon, og aller minst med forestillingen om en plettfri spansk republikk som ble overkjørt av fascismens styrker. Som Moa forklarer:
– Det største problemet de fleste «akademiske» historikere har med bøkene mine, er at jeg siterer svært lite fra personer og kritikere på høyresiden. I stedet konsentrerer jeg meg om å vise hva venstresiden faktisk gjorde og sa på den tiden, og hvilke begrunnelser de selv ga for sine handlinger.
En del av Moas forskning, forteller han, bygget på mer enn tre år med arkivarbeid «ved Pablo Iglesias-stiftelsen, sosialistpartiets arkiver og særlig arkivene etter Largo Caballero».
Caballero har et eget monument i Madrid, til tross for at han omfavnet tilnavnet «Den spanske Lenin» og, slik Moas bok Mytene om den spanske borgerkrigen gjennomgående dokumenterer, gikk inn for en voldelig proletarisk revolusjon som nøkkelen til Spanias fremtid, allerede før kuppet i 1936.
Gjennom mine egne undersøkelser, som omfattet intervjuer, forskning og e-postutvekslinger over flere uker, ble det dessuten stadig tydeligere for meg hvor store ressurser kommunistene investerte i Spania.
Stalin, forklarte Moa til meg, mente at en krig mellom Vestens kapitalistiske stormakter ikke var et spørsmål om den ville komme, men om når.
– Hans strategi var å sørge for at krigen sto mellom fascismen og demokratiet, og dermed fant sted i Vest-Europa, ikke mellom Tyskland og Sovjetunionen. Han så den spanske borgerkrigen som en mulighet til å få den fransk-britiske alliansen til å støte direkte sammen med den tysk-italienske. Det var da denne strategien mislyktes at Stalin begynte å søke en tilnærming til Tyskland.
– Det Stalin til slutt lyktes med, var håpet om at krigen skulle begynne i vest, ikke i øst. Stalin så for seg sin egen rolle som en voldgiftsdommer, og dermed kunne han utvide revolusjonen over et europeisk kontinent som lå i ruiner, og som derfor ville være langt mer mottakelig for kommunistisk undergraving.
Om ikke annet bidrar Moas forskning til å sette dagens såkalte populistiske bevegelser inn i en historisk sammenheng. Det mislykkede forsøket på å avlyse National Conservatism Conference viser hva som står på spill for det venstreorienterte etablissementets fortelling om andre verdenskrig og etterkrigstidens Europa. Det er det 21. århundrets Historikerstreit, en kamp om det moralske overtaket som venstresiden ikke har vært nødt til å føre siden 1945, da «antifascismen» ble samlingsropet for både venstre og høyre side av politikken.
Kurt Hofer er bidragsredaktør i magasinet The European Conservative.
