Lederen for det Wien-baserte Institute for Remigration mener Vest-Europa har et politisk handlingsrom på fem til ti år til å få remigrasjon inn i praktisk politikk. I et intervju med svenske Pär Ström beskriver Philipp Huemer en modell som omfatter både asylinnvandrere, personer med lovlig opphold og enkelte personer som har fått statsborgerskap.
I intervjuet, publisert 30. september på YouTube-kanalen «Nu fan räcker det», argumenterer Philipp Huemer for at europeiske land må gå langt utover å begrense ny innvandring. Han vil også reversere deler av innvandringen som allerede har funnet sted.
Utgangspunktet hans er at lave fødselstall og vedvarende innvandring endrer befolkningssammensetningen i Vest-Europa. Han omtaler utviklingen som «befolkningsutskiftning» og mener den kan få avgjørende følger for kultur, samfunnsliv og politisk makt.
«Det handler om vår fremtid, våre barns fremtid og fremtidige generasjoner», sier Huemer.
Han presenteres i intervjuet som leder for Europas første institutt for remigrasjon. Institute for Remigration er basert i Wien og arbeider for å påvirke politikere og partier til å gjennomføre en slik politikk.
Mener Europa har to ulike tidsvinduer
På spørsmål om hvor lang tid europeiske land har til å handle, skiller Huemer mellom et politisk og et demografisk tidsvindu.
Det første anslår han til fem til ti år. Han mener fremgangen til innvandringskritiske partier gir muligheter til å gjøre remigrasjon til konkret politikk. Samtidig advarer han mot at muligheten kan gå tapt dersom partiene nøyer seg med å bruke begrepet.
«Jeg mener vi de neste fem til ti årene har en god mulighet til å gjøre remigrasjon mer utbredt og se politiske partier komme til makten som er i stand til og villige til å gjennomføre den», sier han.
Det andre tidsvinduet anslår han til omtrent 20 år. Begrunnelsen er hans vurdering av hvordan innvandring, statsborgerskap og velgergruppenes sammensetning vil påvirke muligheten til å få flertall for remigrasjon.
Han påpeker at en større andel velgere med innvandrerbakgrunn kan gjøre en slik politikk vanskeligere å vedta.
Viser til fødselstall og forskjeller mellom generasjonene
Huemer beskriver befolkningsutskiftningen som et resultat av flere utviklingstrekk som virker sammen.
Den opprinnelige befolkningen får færre barn og blir eldre, sier han. Samtidig kommer nye innvandrere, særlig fra land utenfor Europa, som han påpeker er yngre og med høyere fødselstall.
Et sentralt poeng i argumentasjonen hans er forskjellen mellom befolkningen samlet og de yngste aldersgruppene. Selv om den opprinnelige befolkningen fortsatt utgjør et flertall nasjonalt, mener han at sammensetningen blant barn kan varsle større endringer senere.
Han viser til Wien hvor andelen barn med innvandrerbakgrunn blant null- til femåringer allerede for flere år siden var over 70 prosent.
Huemer mener utviklingen kan endre flertallsforholdene raskt når eldre generasjoner faller fra. Han knytter dette til en forventning om store endringer de neste 15 til 20 årene.
Knytter befolkning til kultur og selvbestemmelse
Pär Ström spør hvordan Huemer svarer dem som mener det ikke spiller noen rolle om europeiske land får en annen befolkningssammensetning.
Huemer fremholder at ulike folkegrupper har forskjellige etnokulturelle identiteter, verdier og historiske erfaringer. Etter hans syn vil en omfattende endring av befolkningen også endre landet.
«Hvis du endrer en befolkning, vil du også endre hvordan et land ser ut», sier han.
Han viser til større byområder i blant annet Tyskland og Sverige, og hevder at mennesker som vokste opp der, kan oppleve at nærmiljøet er blitt vanskelig å kjenne igjen.
Huemer anklager samtidig venstresiden for å bruke ulike målestokker. Han mener den viser forståelse for kulturell identitet og selvbestemmelse hos blant annet tibetanere og andre grupper utenfor Europa, men ikke gir opprinnelige europeiske befolkninger den samme anerkjennelsen.
Dette beskriver han som en politikk rettet mot europeere og hvite.
Ser islamisering som en følge av demografiske endringer
Når Ström spør om islam, svarer Huemer at han først og fremst ser det han kaller islamisering som en følge av endret befolkningssammensetning.
Han peker på moskeer, private muslimske skoler og fremveksten av det han omtaler som parallellsamfunn. Han hevder også at det finnes rapporter fra skoler i Wien om at ikke-muslimske elever blir presset til å følge islamske regler.
Huemer sier at hans politiske mål er å motarbeide islamisering i europeiske samfunn. Han avviser at løsningen er å bekjempe islam globalt, og argumenterer i stedet for å reversere den innvandringen han mener ligger bak utviklingen.
Etter hans syn må europeisk kultur være førende i europeiske land. Samtidig hevder han at islams religiøse og ideologiske grunnlag kan bidra til å forsterke utviklingen han beskriver.
Demografi endrer den politiske maktbalansen
En annen sentral del av intervjuet handler om sammenhengen mellom innvandring og stemmegivning.
Huemer bruker begrepet «etnisk stemmegivning» om det han mener er velgermønstre der tilhørighet til en etnisk eller religiøs gruppe får stor betydning.
Han påpeker at mange innvandrere har konservative holdninger til familie og religion, men likevel stemmer på venstrepartier fordi disse partiene fører en mer positiv innvandringspolitikk og støtter deres gruppers interesser.
Som eksempel viser han til Frankrike. Han omtaler en tidligere beregning som viste at Nasjonal samling måtte få støtte fra nesten 60 prosent av den opprinnelige befolkningen for å kompensere for andre velgergruppers stemmegivning.
Huemers konklusjon er at innvandringskritiske partier kan bli nødt til å vinne en stadig større andel av stemmene blant den opprinnelige befolkningen. Han mener dette gjør det vanskeligere å få flertall for remigrasjon over tid.
Tre grupper skal møtes med forskjellige tiltak
På spørsmål om hvordan remigrasjon skal gjennomføres, deler Huemer de berørte inn i tre grupper. Modellen går dermed utover retur av personer uten lovlig opphold.
Den første gruppen omfatter i hans fremstilling personer uten lovlig opphold og asylinnvandrere. Den andre består av personer med lovlig opphold, eksempelvis gjennom arbeid, studier eller andre tillatelser.
Den tredje omfatter personer som har fått statsborgerskap, men som han mener ikke er assimilert, fortsatt inngår i parallellsamfunn eller bidrar negativt økonomisk eller gjennom kriminalitet.
Huemer understreker at de tre gruppene må møtes med forskjellige virkemidler.
Vil flytte asylbehandlingen ut av Europa
For den første gruppen foreslår Huemer en omfattende omlegging av asylsystemet. Han vil flytte både behandlingen av søknader og innkvarteringen av asylsøkere til områder utenfor Europa.
Han argumenterer også for at asyl skal begrenses til personer som flykter fra et naboland, og fremstiller dette som en tilbakevending til asylsystemets opprinnelige prinsipp.
Huemer vil dessuten gjennomgå eksisterende oppholdstillatelser for å undersøke om grunnlaget fortsatt er til stede. Han bruker Syria som eksempel og mener politiske endringer kan gi grunn til en ny vurdering av beskyttelsesbehovet.
Etter hans forslag skal personer returnere dersom de ikke lenger har grunnlag for opphold.
Vil også gjennomgå lovlige oppholdstillatelser
For personer med lovlig opphold ønsker Huemer både å redusere ny innvandring kraftig og å gjennomgå tillatelser som allerede er gitt.
Han mener myndighetene må undersøke om personene fortsatt er nødvendige i landet, og vil avslutte oppholdstillatelser dersom svaret er nei. Personer som da ikke reiser frivillig, vil etter hans modell bli behandlet som personer uten lovlig opphold.
Begrunnelsen hans er både demografisk og økonomisk. Han hevder at også lovlig innvandring kan bidra til utviklingen han vil reversere, og at europeiske land ikke har kapasitet til å ta imot den i dagens omfang.
Statsborgere skal møtes med assimilering og kulturpolitikk
Den tredje gruppen beskriver Huemer som den vanskeligste å håndtere, fordi den består av landets egne statsborgere.
«Du kan ikke utvise dem. Du kan ikke bruke tiltak som er forbeholdt utlendinger, overfor statsborgere», sier han.
I stedet foreslår han strukturelle tiltak, assimilering og en kulturpolitikk som igjen gjør den opprinnelige europeiske befolkningen til den dominerende kulturelle kraften.
Han mener dette skal få de berørte til å velge om de vil leve i et slikt samfunn. De som aksepterer det, kan bli, mens andre etter hans fremstilling skal ha muligheten til å flytte til landet de selv eller familien kommer fra.
Huemer utdyper ikke hvilke konkrete strukturelle tiltak dette skal innebære. Han viser til Martin Sellners bok om remigrasjon for en mer utførlig beskrivelse av modellen.
Vil gå fra offentlig debatt til gjennomføring
Ström spør om remigrasjon fortsatt er fraværende fra den politiske dagsordenen i mange vestlige land. Huemer svarer at han mener begrepet allerede har fått en tydelig plass i offentligheten, men at gjennomføringen henger etter.
Han viser til debatten etter møtet i Potsdam der Martin Sellner presenterte sine ideer, og der også AfD-medlemmer deltok. Huemer beskriver medieomtalen av møtet som en kampanje bygget på løgner og fordreininger.
Etter hans vurdering bidro oppmerksomheten likevel til at remigrasjon ble mer kjent. Han peker også på Sellners bokutgivelse og foredrag som deler av denne utviklingen.
Huemer sier instituttets oppgave nå er å påvirke beslutningstakere og hjelpe partier med konkrete tiltak. Det er ikke tilstrekkelig bare å bruke ordet remigrasjon, mener han.
Instituttets egen nettside beskriver virksomheten som en kombinasjon av analyse, lobbyarbeid og kampanjer. Der omtales blant annet en europeisk remigrasjonspakt, et demografisk oversiktsverktøy og overvåking av politikeres innsats på området.
Arbeider med en europeisk remigrasjonspakt
Huemer forteller at instituttet arbeider med en felles europeisk remigrasjonspakt som skal gjøre det overordnede konseptet om til konkrete politiske forslag.
Han viser til et dokument på nesten 50 sider om handlingsrommet for en delstatsregjering i Sachsen-Anhalt. Ifølge ham skal dokumentet også oversettes til engelsk.
Planen er å samle arbeidet i en bredere pakt med tiltak på europeisk, nasjonalt og kommunalt nivå. Pakten skal dessuten skille mellom virkemidler for de tre gruppene han har beskrevet.
Huemer vil bruke dokumentet som et grunnlag for å vurdere politiske aktører etter deres holdning til remigrasjon og vilje til å gjennomføre tiltakene.
Vil beregne et scenario med under fem prosent innvandrerbakgrunn
Mot slutten av intervjuet beskriver Huemer et planlagt digitalt verktøy kalt «Demography Dashboard».
Instituttet vil bruke befolkningsdata til å beregne når personer med innvandrerbakgrunn, etter definisjonene som benyttes i hvert land, kan passere 50 prosent av befolkningen.
Huemer erkjenner at definisjonene varierer. Noen land tar utgangspunkt i om personen selv er født i utlandet, andre også i om én eller begge foreldrene er født utenfor landet.
Han understreker at det er en matematisk modell, og at virkeligheten er mer sammensatt. Ulike definisjoner begrenser også hvor direkte landenes tall kan sammenlignes.
Verktøyet skal i tillegg vise et remigrasjonsscenario. I dette scenarioet beregner instituttet når andelen med innvandrerbakgrunn kan komme under fem prosent av den samlede befolkningen.
Huemer sier verktøyet skal publiseres i løpet av de kommende ukene. Han håper det vil skape mer debatt om demografi og remigrasjon, samtidig som instituttet arbeider videre med forslagene det ønsker at europeiske partier skal gjennomføre.
