Når en redaktør unnlater å svare på forespørsel om tilsvar, men likevel hevder det motsatte overfor PFU, burde det utløst reaksjoner. I stedet lukker PFU øynene. Det er ikke bare klageren som sviktes, det rokker ved selvdømmeordningens troverdighet.
18. juni konkluderte Pressens Faglige Utvalg (PFU) med at Utrop ikke har brutt god presseskikk i sin omtale av Rabulisten-redaktør og forlegger Tore Rasmussen. Saken dreier seg blant annet om et Facebook-innlegg som Utrop tolket som en «høyreekstrem kodemelding» og knyttet til «nazihilsen». Det alvorlige her handler imidlertid ikke bare om hvordan Utrop tolker ytringer, men hvordan PFU lar seg forlede av udokumenterte påstander fra mediets redaktør.
Redaktør i Utrop, Majoran Vivekananthan, opplyste i tilsvarsrunden til PFU at Rasmussen «fikk tilbud om å komme med et skriftlig tilsvar». Denne fremstillingen ble lagt til grunn i utvalgets konklusjon. Men som PFU selv erkjenner: Rasmussen tok kontakt med Utrop på e-post etter publisering, med forespørsel om å komme til orde. Denne henvendelsen ble aldri besvart.
Altså: Det finnes ingen dokumentasjon på at det faktisk ble gitt noe reelt tilbud om tilsvar. Tvert imot viser det tilgjengelige materialet at Vivekananthan unnlot å svare på en konkret og saklig forespørsel fra Rasmussen. Likevel velger PFU å ta redaktørens ord for god fisk, og lar det få være avgjørende for sakens utfall.
Dette burde vekke oppsikt. Når PFU, som skal være en kontrollinstans for pressen ukritisk aksepterer påstander som motsies av fakta, rokker det ved hele selvdømmeinstitusjonens integritet. En redaktør i Norsk Presseforbund har altså kunnet gi misvisende opplysninger til PFU, uten at det blir gjenstand for nærmere drøfting.
PFU slår riktignok fast at det er «viktig med gode rutiner» for å besvare forespørsler om tilsvar. Men å unnlate å svare på en henvendelse og samtidig påstå at det er gitt et tilbud handler ikke om svikt i rutiner. Det handler om bevisst uredelighet fra Utrop sin side.
I praksis har PFU nå åpnet for at redaktører kan lyve seg unna ansvar. Det holder å si at et tilbud eksisterer, så lenge man ikke blir stilt til ansvar for om det faktisk ble formidlet. Dette skaper presedens som ikke bare undergraver klagerens rettssikkerhet, men også PFUs egen rolle som et tillitvekkende organ.
Det er i alles interesse, både presse og publikum at PFU forholder seg til fakta, og ikke til påstander som beviselig ikke stemmer. Når det ikke skjer, svekkes tilliten til hele ordningen.
