Sesong 2 av Pax Massilia har på kort tid blitt et internasjonalt krimfenomen, med enorme seertall og bred gjennomslagskraft. Olivier Marchal leverer en rå, mørk og kompromissløs fortelling om vold, lojalitet og et samfunn der kriminaliteten blir industri, forankret i et brutalt og virkelighetsnært Marseille.
For dem som leter etter en fransk serie som kan måle seg med de internasjonale mastodontene, er det på tide å vende tilbake til Marseille. Sesong 2 av Pax Massilia, lagt ut i desember, har ikke bare bestått prøven, den har sprengt alle målere. Nummer én i Frankrike, den sjette mest sette ikke engelskspråklige serien i verden allerede første uke, over to millioner visninger umiddelbart. Tallene taler for seg selv, Olivier Marchals krim har blitt et internasjonalt fenomen.
Denne suksessen er langt fra tilfeldig. Marchals styrke ligger i denne sjeldne kombinasjonen, troverdigheten til en tidligere politimann, blikket til en filmskaper, og evnen til å fange tidsånden. I denne nye sesongen forankrer han handlingen i et skremmende tema, fremveksten av unge leiemordere som rekrutteres og deretter ofres i en sirkel av ultravold. Ungdommer forvandlet til engangsleiemordere, inspirert av høyst reelle hendelser, dokumentert og observert ute i felten. Pax Massilia blir da mer enn fiksjon, et urovekkende speil av et samfunn der kriminaliteten industrialiseres, der gutter fra drabantbyene bærer våpen før de tar vitnemål.
Likevel mister serien aldri av syne det som gir den kraft, karakterene. Lyès Benamar og «Les Cramés» står fortsatt i sentrum av fortellingen, sammensveiset, herjet, menneskelig, selv når metodene deres balanserer på grensen til det ulovlige. Marchal våger en rolleliste der «heltene» aldri er entydige, og der antagonistene får større tyngde. Dette narrative valget, å ofre eksponeringen av enkelte figurer for å la nye fiender tre frem, gir sesongen et mørkere, mer anspent, nesten tragisk driv.
Omgivelsene er heller ikke bare et bakteppe. Marseille er levende, rå, solfylt og urovekkende. Serien er filmet hundre prosent i den føkiske byen, og den puster sannheten fra gatene, havnene, arbeiderstrøkene så vel som de borgerlige høydene. Denne autentisiteten, kombinert med en nervøs iscenesettelse, gjør Pax Massilia til en krim som både er spektakulær og dypt forankret.
I en tid der mange franske produksjoner velger lunken trygghet, fortsetter Marchal å vedkjenne seg volden, kaoset, desperasjonen og lojaliteten. Han skildrer feilbarlige politifolk, troverdige kriminelle, unge mennesker som knuses av systemet. Og det er nettopp dette fraværet av filter som fengsler også utenfor landets grenser. Pax Massilia unnskylder ingenting, moralisere ikke, den viser, og det er dette realistiske grepet som fascinerer.
Gode nyheter for entusiaster, alt tyder på at en sesong 3 allerede er under forberedelse. Åpne konflikter, antagonister som får fotfeste, voksende spenninger, alt peker mot at Olivier Marchal ikke har sagt sitt siste ord.
I mellomtiden fortjener sesong 2 fullt ut sin status som seriehendelse, voldelig, intens, troverdig, nervepirrende. En fransk krim båret av et særlig godt valgt lydspor, med old school rap langt unna dagens fallgruver, som ikke lenger har noe å skamme seg over, og som nå fremstår som en målestokk for sjangeren.
Denne saken ble først publisert på Breizh Info.com.
