I dette brennaktuelle leserinnlegget retter Constantin von Hoffmeister et skarpt og uredd blikk mot pave Frans og den katolske kirkens retning under hans pontifikat. Han anklager paven for å ha forlatt tradisjonens festning til fordel for en grenseløs, woke humanisme; der evangeliet er byttet ut med slagord og hellig orden med ideologisk tilpasning. Resultatet, hevder von Hoffmeister, er en kirke i forfall, mer opptatt av å tekkes verden enn å frelse den.
Av: Constantin von Hoffmeister.
Han skulle være Klippen. Peters etterfølger. Det vi fikk, var en glidning, et sukk, en myk oppløsning kledd i hvitt. Vatikanet sluttet å være en festning og ble en flyktningleir, portene svingte vidåpne for enhver fremmed, enhver ikke-troende, enhver røst som krevde adgang med protester og selvrettferdig støy. Pave Frans snakket i emneknagger og soundbites, ba om unnskyldning for Vestens synder til dem som tente på hennes katedraler. Synd oppløstes til lidelse. Orden kollapset i empati. Kristi evangelium ble forvandlet til en HR-manual for det globale sør, delt ut som brosjyrer under en lunsj i Davos. Pave Frans knelte for kameraet. Han gråt for de “udokumenterte” mens de ufødte ble glemt.
Tradisjonens hyrde vendte seg bort fra det hellige arkiv. Latinske messer ble begrenset. De barokke skyggene av røkelse og skyld ble oppløst. I deres sted vaiet regnbueflagg over Petersplassen. Han holdt taler om “inkludering,” forkynte», “toleranse,” insisterte på at Kirken skulle “ønske velkommen” dem som ønsket å rive den ned. Hans ord om klima minnet om byråkrater fra Brussel. Hans syn på kapitalismen lød som fagforeningsledere i Buenos Aires. Når det gjaldt grenser, snakket han som om låser og terskler aldri hadde eksistert. Hans encyklikaer speilet FN-dokumenter. I encyklikaen Fratelli Tutti (“Alle brødre”) ble hver bror gjort lik, hver sjel presset inn i ensformighet. Det guddommelige ble til likhet. Kristi kropp ble dissekert til NGO-er og migrantkvoter.
Fratelli Tutti var hans kjærlighetsbrev til verden, ikke den skjøre verden av helgener og martyrer, men den grenseløse tåken av selvtilfredse og korrupte byråkrater. Ikke blod, bare brorskap slik det ble forestilt under den franske revolusjonen. Teksten blødde empati, avvæpnet ethvert forsvar, døpte den fremmede i sirup og teori. Det fantes ikke nasjoner lenger, bare “naboer” strukket over ørkener og hav som en bønn som hadde løpt løpsk. Suverenitet? Et kjetteri. Identitet? En ulempe. Krig var synd, hierarki var synd, kapitalisme var synd, men utvanning av det hellige? Det var barmhjertighet. Pave Frans mumlet om enhet og visket ut navnet på hvert folk som en gang hadde knelt foran korsene deres forfedre hadde skåret ut. Han kalte det brorskap, men det luktet som overgivelse.
Illegal innvandring ble hans korstog. Han beskrev murer som ukristelige. Men Vatikanet er omringet av dem. Himmelens porter forblir lukket for de urene. Skulle disse læresetningene være metaforer nå? Var grenser ikke lenger hellige? Han vasket migranters føtter, men aldri de glemte troendes. Hans irettesettelser falt på vestlige nasjoner, de som hadde bygget katedralene han arvet. Han allierte seg med kreftene som rakner Europa. Der andre så invasjon, så han pilegrimsferd. Der andre advarte mot lovløshet, priste han lengsel. Dette var universalismens trosbekjennelse, ribbet for dom. Dømmekraften var forlatt, kaoset omfavnet.
Han smilte til menn som bar leppestift og blonder, ønsket dem velkommen, ikke som syndere som søkte frelse, men som misforståtte profeter for en ny “inkludering.” Pave Frans, som en gang spurte: “Hvem er jeg til å dømme?”, ble den moderne degenererte verdens skriftefar, ikke for å høre synder, men for å slette dem. Under hans styre ble sivile partnerskap for likekjønnede ikke bare tolerert, men rost, og ekteskapets hellige institusjon ble visket ut til fordel for byråkratisk anerkjennelse av følelsesmessig bekvemmelighet. Han møtte transaktivister, velsignet deres reiser, og med hver gest, hakket han løs på det gamle steinalteret. Katekismen talte fortsatt om uorden, men hans tone overdøvet det, myk og barmhjertig, tonen til en hyrde som ledet sine sauer rett inn i forfallets og forvirringens tåke.
På nettet formerte hans forsvarere seg som mugg i en katedralgrav. Memer hyllet pavens godhet, pavens ydmykhet, pavens tweets. Han ble et merkevare, en “progressiv” pave flytende i slagord. Han æret Greta Thunberg som en helgen. Mysteriet vek plassen for spektakel. Den digitale liturgien erstattet den eldgamle. Hashtags svevde der røkelsen en gang steg. Han ble trendende for å bøye trosbekjennelsen. Algoritmen helliggjorde ham. Kameraene elsket ham. Ateister tok imot hans intervjuer med glede. Han stilte spørsmål ved dogme, men aldri ideologi. Når han snakket om djevelen, navnga han rasisme, sexisme, kapitalisme, aldri forråtnelsen som snek seg under Kirkens kapper.
Når en pave omfavner verden, blir Kirken dens marionett. Det var hans arv. Han forkynte inkludering mens han forkastet evangeliet. Hans pontifikat utspilte seg som overgivelse. Rustningen var borte. Sverdet rustet. Ilden slukket. Han tilbød unnskyldninger og kompromisser. Mens han gråt for vinden, smuldret katedralen. Nå som han er borte, stiger fortsatt røyken — usikker, tung. Tronen forblir besatt, men vanhelliget. Kirken må våkne fra sin dvale. Hun må huske at kjærlighet løsrevet fra sannhet er svik. Og de som fortsatt tror, må løfte fanen igjen og møte verden, ikke slik den krever å bli sett, men slik den hungrer etter å bli frelst.
Denne saken ble først publisert på Constantin von Hoffmeister sin Substack-konto.
