Neofolk er på den ene siden et musikksjanger som er ganske populær i Det nye høyre-kretser, men samtidig forblitt et nisjefenomen, noe som ikke er særlig overraskende med tanke på den bevisst elitære holdningen og de typisk mørke og dype temaene. Aufbruch Europa, et relativt ungt prosjekt fra Østerrike, utgjør utvilsomt et friskt tilskudd. Nylig kom deres første album ut, og det er en god anledning for en samtale.
Av: Rudolf Seitner. Oversatt av Rabulisten.
Aufbruch Europa er et ganske ungt og ukjent prosjekt. Kanskje det er best å begynne med det vanlige spørsmålet: kan dere kort presentere medlemmene og bandets historie?
Wind: Først og fremst takk for invitasjonen til dette intervjuet. Vår historie begynner mot slutten av 2021, på en privat arrangert neofolk-konsert. Jeg hadde lenge båret på tanken om å finne passende medspillere for mine musikalske ambisjoner, og denne kvelden viste seg å være svært fruktbar i så måte. Fra våren 2022 begynte reisen vår, først med litt ustabil og skiftende besetning, men etter hvert med en klar kjerne som består av meg, Wind, og mine to fantastiske medstridende Uodal og Dorn. Jeg har æren av å svare på de fleste av spørsmålene dine på vegne av oss tre.
Neofolk regnes ofte som et ganske begrenset sjanger, og mange musikere i miljøet bekrefter dette inntrykket. Hvordan kom dere inn i denne stilen, og i hvilken grad prøver dere å sette egne preg på den?
Wind: Vi har en ganske bred forståelse av hva vi regner som neofolk. For oss handler det ikke så mye om instrumentering, men mer om en bestemt estetikk og klangfarge. Selvfølgelig finnes det grenser, men vi lytter selv til musikk som spenner fra black metal til postpunk og neofolk. Om vi setter egne preg innen sjangeren får andre bedømme. Vi gjør det vi liker, det som oppstår naturlig for oss. Vi har en tendens til å bry oss lite om sjangerkonvensjoner, så det kan godt hende at vårt neste album vil høres veldig annerledes ut enn det nåværende.
Deres første album, Shining hearts on fields of sorrow, har nettopp kommet ut, og så langt jeg ser har reaksjonene vært få, men positive. En innvending har vært de utelukkende engelskspråklige tekstene, noe som kanskje kan sees som et hinder for en tilbakevending til det egne. Jeg mener likevel å ha hørt dere spille tyske sanger på konsert …
Wind: Ja, vi har faktisk flere sanger med tyske tekster, men de har vi foreløpig kun fremført live. For Shining hearts on fields of sorrow ønsket vi å lage et helhetlig konsept, både musikalsk og språklig. Det skulle være et sammenhengende verk. Til alle som foretrekker musikk på tysk kan jeg uansett si at vi i overskuelig framtid kommer med utgivelser på vårt eget språk. Når det gjelder valg av språk generelt, føler vi ingen smerte ved å bruke engelsk. Våre sanger blir ikke til etter en fast kriteriekatalog, de oppstår ut fra en faustisk egenvilje som føles større enn noe vi ønsker å begrense til det tyskspråklige området.
Så langt har albumet bare vært tilgjengelig digitalt. Kommer det også i fysisk format?
Wind: : Ja, jeg kan med glede fortelle at Shining hearts on fields of sorrow nå også finnes på CD via vår Bandcamp-side.
I beskrivelsen av albumet kaller dere det «en åndelig reise inn i Europas historie, til dens identitets vesen og spørsmålet om transcendental fornyelse i tider preget av nihilisme og forfall», og dere stiller spørsmålet: «Hva er Europa?» Nihilisme og forfall er åpenbare. Hvor ser dere redningen?
Wind: : Europa er vårt hjem, det europeiske er vår sjel. Det immaterielle Europa kan ikke ødelegges, og det har nok selvhelbredende krefter til å reise seg igjen. Vi har altså det privilegium å kunne ledsage denne «oppvåkningen» med våre sanger.
Uodal: Kunst er alltid et sant uttrykk, og vår musikk uttrykker derfor vår nåværende sinnsstemning og hvordan det står til med vårt hjemland, vår identitet og vår kultur, kort sagt: vår eksistens. På både individuelt og sivilisatorisk nivå. «Bare en gud kan redde oss nå», sa Martin Heidegger i et berømt Spiegel-intervju i 1966. Jeg er overbevist om at etter tidsalderen av rotløshet og det vestlige fenomenet etnomasochisme vil det igjen komme en tilbakevending til våre åndelige røtter, til et ekte forhold til naturen og verden, at vi europeere igjen finner et hjem på vårt kontinent. Som Hölderlin sa: «Men der hvor faren er, vokser også det som redder.»
La oss snakke om noen av låtene. «Rebellious in our Hearts», en programerklæring?
Wind: Definitivt. Å stå for det utidsmessige krever alltid et opprørsk sinnelag.
«Blood Fire Earth», det minner om Bathorys Blood Fire Death, og to av de fire elementene …
Wind: En klassiker, forresten. I vårt tilfelle beskriver tittelen ganske enkelt temaet i sangen perfekt. Vi var ikke fornøyd med arbeidstittelen. En direkte hentydning til Bathory var ikke ment, men i ettertid kan man nok se forbindelsen.
«Walking Towards Woden’s Hall»: I hvilken grad er germansk (ny-)hedendom en inspirasjonskilde for dere?
Wind: : Vi ser hedensk mytologi som en viktig del av Europas kulturhistorie. Det er et grunnlag som fortsatt påvirker oss i dag. «Walking towards Woden’s Hall» er uten tvil den sangen på albumet med minst fortellende dybde, og det er nettopp det som gir den sin sjarm. Den fokuserer kun på kamp, død og ære, og det gir rom for sterk emosjonell intensitet. Den enkle tematikken lar oss konsentrere oss om stemningen.
«Looking for the Sun» virker som selve spissen av neofolk-klisjeen …
Wind: Vi elsker da alle disse klisjeene …
Uodal: Helligheter!
I motsetning til for eksempel identitær rap, som er mer politisk aktivisme, kan man ikke anklage dere for agitprop. Likevel finnes det et klart budskap. Hvor politisk bør eller kan kunst være?
Wind: : Først: hva betyr egentlig politisk? Er tekster som uttrykker et positivt forhold til egen identitet politiske? Og hvis ja, har det alltid vært slik? Kanskje lar vi oss lure av tidsånden ved å kalle slike uttrykk politiske.
Ja og nei. Nei, fordi det er umulig å ikke se seg selv som et produkt av sin tid og sine omgivelser. Disse omgivelsene gjør at vi forventer at samtidskunst tar stilling på en eller annen måte. Derfor er det naturlig at musikken vår sender ut visse budskap. Likevel ser vi ikke Aufbruch Europa som et eksplisitt politisk prosjekt.
Kulturscenen i dag er sterkt dominert av venstresiden. Høyresiden beskjeftiger seg mest med dagsaktuell politikk, økonomi og demografi. Finnes det i det hele tatt rom for alternative kunstnere til å bli hørt?
Wind: Den kulturpolitiske hegemonien til venstreorienterte, eller «anti-høyre» krefter er fortsatt svært sterk. Dette vil nok vare en stund, og mange små kamper vil utkjempes på dette feltet. Om situasjonen kan endres på sikt avhenger av om høyresiden klarer å øke mengden og bredden av kulturelle prosjekter. For øyeblikket fungerer det bare hvis man holder seg under radaren eller trekker seg tilbake til det private rom.
Noen stikkord, deres tanker:
Romantikken
Wind: : En epoke med mye å hente for vårt uttrykk.
Uodal: Natur, nostalgi, lengsel.
Fri vilje vs. forutbestemmelse
Wind: : Mennesket er langt mer et produkt av sine medfødte egenskaper enn samfunnet vil innrømme. Det gjør «fri vilje» delvis relativ.
Uodal: Amor fati.
Høyreorientert lyrikk i dag
Wind: : Vi ser på det som en del av vårt fagfelt, neofolk.
Uodal: Baal Müller, Rolf Schilling, Uwe Nolte, Uwe Lammla, og på et vis også Josef Weinheber.
Sjelens vandring og gjenfødelse
Wind: : Jeg tror på gjenfødelse, så lenge man får egne barn.
Uodal: Vi lever mer enn én gang, derfor: jordisk udødelighet.
Brennesler
Wind: : En viktig, men ofte oversett medisinplante.
Uodal: Salat og te.
Humor
Wind: : Svært viktig for oss som band. Man må ha det gøy på øving.
Uodal: Livets salt.
Hvilke bøker har inspirert dere, og hva leser dere nå?
Wind: : De viktigste innflytelsene er uten tvil Friedrich Nietzsche og Ernst Jünger. For tiden leser jeg Trollfjellet av Thomas Mann og Sol og stål av Yukio Mishima.
Uodal: For meg er Bhagavad Gita, Det hellige og det profane av Mircea Eliade, og Heide Sein zu einem neuen Anfang av Alain de Benoist særlig viktige. Nå leser jeg Reise til Ixtlan – Læren om Don Juan av Carlos Castaneda.
Dorn: Leser for tiden The Book of Lost Tales av J. R. R. Tolkien.
Til slutt: hvilke planer har dere framover? Blir det konserter?
Wind: : Vi jobber allerede med å gi ut noen låter som ikke passet inn i albumkonseptet. Det vil altså komme nytt materiale snart. Konsertene våre er foreløpig begrenset til private arrangementer i våre hjemtrakter.
Takk for intervjuet, og lykke til!
Wind: : Takk, og det samme til deg.
