I Fight: Inside the Wildest Battle for the White House gir Jonathan Allen og Amie Parnes et nådeløst innblikk i en valgkamp preget av forfall, identitetspolitikk og intern splid, der ingen slipper unna kritikk, og Trumps seier framstår som alt annet enn et uhell.
Av: Gregory Hood.
Jonathan Allen og Amie Parnes, Fight: Inside the Wildest Battle for the White House, William Morrow, 2025, $23,14 (innbundet), 352 sider, $14,99 (Kindle).
Fight: Inside the Wildest Battle for the White House har en helt annen tone enn forfatternes forrige kampanjebok, Shattered, som handlet om valget i 2016. Shattered handlet mest om Hillary Clintons kampanje som kollapset, og boka var sympatisk innstilt overfor den tidligere førstedamen. Donald Trump fremsto som en skrekkfilmfigur, nesten usynlig i begynnelsen, men som gradvis tar hovedrollen og «dreper heltinnen».
Denne gangen er det ikke mord, men selvmord som rammer Demokratene. Forfatterne klarer så vidt å skjule sin forakt for tidligere president Joe Biden, hvis egoisme og kortsiktighet kan ha kostet Demokratene et valg de kunne vunnet. Barack Obama og Nancy Pelosi fremstilles som både forræderske og naive. Kamala Harris kommer langt bedre ut, som et offer for sin egen lojalitet og anstendighet, men tydeligvis ikke egnet for oppgaven.
Konservative lesere vil kanskje bli overrasket over den milde behandlingen Donald Trump og hans kampanjeteam får, de fremstilles som relaterbare, forståelige og til og med sympatiske. Trump er engasjert, fokusert og sjarmerende, med et lojal og profesjonelt team som tror på ham. Dette står i skarp kontrast til den demoniske og nesten gale Trump vi får i Michael Wolffs All or Nothing: How Trump Recaptured America, som skildrer «45–47» som grensetilfelle gal og med et team av inkompetente lurendreiere. Den fremstillingen gir liberale trøst i deres forestilling om moralsk og intellektuell overlegenhet, men forklarer ikke hvordan den tidligere eiendomsmagnaten har dominert amerikansk politikk i et tiår. Fight gir en langt bedre forklaring på Trumps vekst og Demokratenes inkompetanse. De står overfor det samme uløselige problemet som hele Amerika: rase.
Det grunnleggende problemet for Demokratene i 2024 var at Joe Biden bestemte seg for å stille til gjenvalg. Ifølge Fight var hans mentale og fysiske forfall tydelig for staben i Det hvite hus. Med gode og dårlige dager ble det nødvendig med både tildekking og improvisering. Hans sterke tale under State of the Union i 2024 ble et uhell for Demokratene fordi mange trodde han var i god form. Konservative husker at de fleste medier avfeide bekymringer rundt Bidens mentale tilstand som konspirasjonsteorier, helt til hans katastrofale innsats i debatten mot Trump. Illusjonene brast øyeblikkelig.
Boken åpner med hvordan mektige Demokrater fulgte debatten:
I en luksusleilighet på Upper East Side i Manhattan, bare noen kvartaler fra favorittsigarklubben sin, forsøkte Al Sharpton å holde forventningene nede. Den tidligere lubne, radikale aktivisten hadde nå en slank figur og etablert status i det politiske etablissementet. Han hadde for lengst byttet ut joggedresser med tredelte dresser, kalte presidenter, inkludert Biden, for venner, og var en fast gjest på MSNBC. Selv om hans egne presidentambisjoner aldri tok av, var han en skarp observatør av politisk talent.
Sharptons lønnsomme karriere med raseagitatorisk aktivisme sier mye om hvordan Demokratene fungerer. Han banet trolig veien for Kamala Harris’ sterkeste øyeblikk i primærvalget 2020, da hun «malte Biden som en segregeringsvennlig politiker», så kaldblodig at det nesten kostet henne en plass på hans billett året etter. Forfatterne hevder at Harris var lojal til feil, mens Jill Biden aldri tilga henne. Biden selv skal ha hatt nag.
Allerede samme kveld som debatten fant sted, begynte Demokratene å se seg om etter alternativer. Representant Hillary Scholten (D-MI) ønsket guvernør Gretchen Whitmer som kandidat, men den svarte kongressgruppen (Congressional Black Caucus) satte foten ned, det måtte bli Harris. «Jeg så rasespenningen begynne torsdag kveld [debattkvelden],» sa en politiker i en gruppesamtale. Blant svarte Demokrater som diskuterte alternativer var Jim Clyburn og Hakeem Jeffries (D-NY). «De ville ikke tillate partiet å hoppe over den første svarte kvinnevisepresidenten, ikke uten kamp,» skriver forfatterne. (De bruker stor forbokstav i «Black», men ikke i «white».) Men i starten holdt de fast ved Biden.
Forfatterne drøfter ikke dette nærmere, men den svarte støtten til Biden blant den eldre garden viser en merkelig realitet: Innenfor partiet er svarte konservative. Bernie Sanders’ sosialistbevegelse ble i stor grad båret av hvite og ble knust i delstater med mange svarte velgere, som South Carolina. Bernie bygget en bevegelse litt utenfor partiapparatet, svarte har overtatt det. Gamle politiske maskiner i byområder og svarte superflertallsdistrikter er nå arenaer for svarte maktmeglere, ikke springbrett for folkebevegelser. Svarte opererer ofte som en blokk og får dermed viljen sin, selv når det er politisk uklokt.
Gretchen Whitmer var favoritten til mange Demokrater, inkludert Obama, som fryktet å tape hvite velgere. Men forholdet til Harris var anstrengt etter primærvalget i 2020. Whitmer følte seg «brent» av det hun opplevde som en rasemotivert svertekampanje fra Harris’ støttespillere. Hun sa raskt fra at hun ikke ville stille, «uansett omstendigheter», men kom ikke med noen rask støtteerklæring da Biden trakk seg. Senator Elissa Slotkin (D-MI) ønsket Whitmer, men sa at det ikke fantes noe reelt valg: «Hvis du vil knuse den demokratiske koalisjonen for en hel generasjon, så prøv å hoppe over den første afroamerikanske visepresidenten.»
Biden beholdt grepet om nominasjonen fordi partiapparatet var fylt med hans lojale, mange av dem svarte og dermed raske til å støtte Harris da det ble aktuelt. Donna Brazile og konvensjonsleder Minyon Moore var del av en gruppe svarte kvinner, kalt «the colored girls», som hadde presset Biden til å velge en svart kvinne i 2020.
Denne gruppen, sammen med Biden og Clintonene, hadde brukt år på å bygge opp partiapparatet i sitt bilde. Brazile og Bakari Sellers ringte delegater i Sørstatene, de fleste svarte, og fant ut at de var lojale mot Biden, men ville støtte Harris hvis hun tok over. Hun var dessuten den eneste kandidaten som juridisk kunne overta kampanjekassen hans.
Unntaket var Barack Obama. Ifølge forfatterne hadde han aldri tro på verken Biden eller Harris. Etter debatten ringte han Pelosi og deretter Biden direkte for å diskutere hvorvidt han fortsatt kunne vinne. Obama bygde sin egen organisasjon, uten tillit til partiet. Han ønsket Whitmer eller en rask primærvalgprosess. Han og Pelosi trodde ikke på Harris, og Obama var sein med å støtte henne.
Dette er ikke overraskende, Obama var aldri en typisk svart «maskinpolitiker» og tapte et tidlig valg mot Bobby Rush. Hans styrke var å være «post-rasial», en illusjon som døde i andre presidentperiode. Hans tidligere medarbeidere i Pod Save America ledet kritikken mot Biden og reflekterte trolig Obamas egne syn. Obama kunne vinne hvite og samtidig ha kontroll på svarte, noe Harris ikke klarte.
Biden bestemte seg til slutt for å trekke seg fordi partiet var splittet, ikke fordi han trodde han ville tape. Hans ego var enormt, kanskje større enn Trumps. Han vegret seg for å støtte Harris, han ville ha overskriftene selv og sa til henne at det ikke måtte være «dagslys, kid» mellom hennes kampanje og hans politikk. Med Biden allerede på etterskudd før debatten, var kampanjen dømt før den startet.
Samtidig hevder forfatterne at Harris egentlig ikke ville bli definert av rase og kjønn, men Bidens krav om «intet dagslys» gjorde nettopp det til hennes eneste salgsargument. Selv om hun forberedte seg godt til debatten og kanskje vant den, var mange intervjuer katastrofale. I The View klarte hun ikke si én eneste ting hun ville gjort annerledes enn Biden, noe Trump-kampanjen brukte i reklame-spotter.
Harris’ «sukker-rus» etter nominasjonen var ekte, men møtte en grense. Hun tok ledelsen i enkelte målinger, men det var statistisk ubetydelig. JD Vance knuste Tim Walz i visepresidentdebatten, Harris’ kanskje siste sjanse til å redde kampanjen.
Raseteorien bak valget av Tim Walz peker mot at kampanjen fryktet at Harris skulle velge den populære guvernøren Josh Shapiro fra Pennsylvania, men han er jødisk og pro-Israel, og koalisjonen var allerede splittet etter Hamas-angrepet. Shapiro virket heller ikke interessert. Walz ville ha jobben, men dummet seg ut.
Forfatterne avviser at Harris var dømt fra starten. Hennes oppsving var reell, og Trump-kampanjen var nær å rakne, med en panisk kandidat som nesten sparket Susan Wiles og Chris LaCivita. Harris’ problem var det samme som Hillarys i Shattered: ingen tydelig grunn til å stille og ingen sentral melding. Hun var bundet til Biden og forklarte aldri hvorfor hun selv burde vinne.
Trump, derimot, hadde en tydelig melding: økonomisk trygghet (kamp mot inflasjon) og fysisk trygghet (kriminalitet og migrasjon). Forfatterne håner utsagnet om at «de spiser hunder og katter» om haitiere, men innrømmer at det likevel traff en grunnleggende frykt. Folk visste hva Trump ville gjøre.
Taktisk var Trump langt mer fleksibel enn Harris. Med forslag som skattefritak på overtid og tips, og PR-stunt som McDonald’s-besøk, holdt han seg i nyhetene. Harris-kampanjen virket låst til manus. Trump, etter råd fra sønnen Barron, stilte opp i podkaster med Theo Von og Adin Ross og nådde ut til unge mannlige velgere. Biden hjalp ironisk nok Trump ved å kalle hans velgere «søppel». Dermed kunne Trump gjøre narr av et komikerutspill på Madison Square Garden som sammenlignet Puerto Rico med flytende søppel og bruke det som arbeidsklasse-appell.
Exit-pollene utfordrer ideen om at demografi er skjebne: Trumps andel blant latinamerikanere økte fra 42 til 46 prosent, asiater fra 34 til 40 prosent. Han tapte kvinner med bare åtte prosent, mot 15 i 2020. Han styrket seg i rurale områder og vant forstadsområder knapt. Blant svarte gikk han fra 12 til 13 prosent – blant svarte menn fra 19 til 21 prosent.
Men den virkelige historien er den svarte velgerbasen. Mange Demokrater så problemet komme, men partiets avhengighet av svarte politikere lammet dem. Biden følte seg trygg fordi svarte støttet ham. Han takket Sharpton for lojalitet, men kalte Pelosi forræder. Fordi partiet skylder svarte så mye, fantes det ingen alternativ til Harris. Og hovedgrunnen til at hun ble visepresident, var at svarte aktivister krevde det.
Men Biden ga henne utakknemlige oppgaver, som innvandring. Hans stab brukte upopulariteten hennes som argument for å la ham stille igjen. Og så, ironisk nok, ble hun eneste alternativ. Etter valget mente Biden at han kunne vunnet. Vennskapet mellom Biden, Obama og Pelosi ble ødelagt, han følte seg forrådt.
Tenkte Kamala Harris noen gang at hun ble forrådt? Selv jeg grøsser når Biden kaller sin (ikke lenger unge) visepresident «Kid» og gir henne ordre om lojalitet hun allerede hadde vist. Kanskje forfatterne overser noe. De medgir at Harris er ambisiøs og tidligere angrep Biden. Men det virker for enkelt å si at hun tapte fordi hun var for lojal. Uansett hva som er sant, så så ikke Biden seg selv som en «bro» eller overgangsfigur, han trodde han var lederen andre burde ofre seg for. Det gjorde de ikke. Og han ødela partiet.
Republikanernes fremtid avhenger av Trumps evne til å levere på migrasjon og økonomi. Det finnes håp for det første og frykt for det andre. Uansett vil rase fortsatt lamme Demokratene. En klønete koalisjon av ikke-hvite med et tynt lag hvite profesjonelle på toppen er vanskelig å holde samlet, særlig hvis svarte insisterer på en privilegert rolle. Splittelsen mellom muslimer og jøder om Israel kan bli katastrofal, særlig hvis Shapiro stiller i 2028. GOP står overfor demografisk dommedag hvis masseinnvandring fortsetter. Men Demokratenes rasekonflikter truer med partisplittelse i verste fall, og politisk inkompetanse i beste fall. GOP kan være det dumme partiet, men det er kanskje bedre enn å være det svarte partiet.
Denne bokanmeldelsen ble først publisert her.
