I en tid da begreper som respekt, høflighet og ære stadig oftere forvrenges til å bety det motsatte av sin opprinnelige mening, tar F. Roger Devlin et oppgjør med tidens mest hellige ku: kvinners krav på ubetinget respekt. Med utgangspunkt i filosofihistorien, antropologi og evolusjonsbiologi argumenterer Devlin for at respekt ikke er en menneskerett, men noe som må fortjenes og at dagens ensidige pålegg om mannlig respekt for kvinner har skapt et ubalansert samfunn hvor kvinner ikke lenger har noen grunn til å respektere menn. Essayet, som opprinnelig ble publisert i oktober 2025, er både en genealogisk undersøkelse av respektbegrepet og en skarp kritikk av feminismens konsekvenser for ekteskap, familie og kjønnsforhold.
Av F. Roger Devlin. Oversatt av Rabulisten.
Vi lever i en tid da vanlige standarder for høflighet har kollapset, men det er universell enighet om en antatt rett for hver idiot og kriminell til å bli behandlet med «respekt». Vi oppfordres til å utvide respekt til og med til andre arter og planeten som helhet. Noen ganger pålegges oss selvrespekt. Men innenfor min erfaring er den vanligste slike pålegg rettet til menn, formanet i det uendelige til å respektere kvinner. Det ville være en dristig fyr virkelig som våget å være uenig: når var siste gang du hørte noen foreslå at menn burde holde kvinner i forakt?
Faktisk tok det meg flere tiår med å leve i denne verden før jeg innså at jeg aldri en gang hadde hørt noen tale om ønskeligheten av å ha respekt flyte i den motsatte retningen også. Men burde ikke vi ønske å se gjensidig respekt mellom kjønnene? Og er det rimelig å forvente mannlig respekt for kvinner aldri å svikte i fravær av noen gjensidighet?
Snakk om respekten menn skylder kvinner er ikke akkurat nytt, heller. I viktorianske Storbritannia, land med gammeldags galanteri, hørte man noen ganger referanser til «respekten som tilkommer en dame». Men et nærmere blikk avslører at respekt ikke alltid var deres rette. For eksempel husker jeg å ha lest en anekdote fra den epoken om en kvinne som ble vellykket tiltalt for grusomhet mot dyr. I rapporteringen om saken bemerket en avis at den tiltalte hadde «forspilt respekten som tilkommer hennes kjønn». Med andre ord ble hun rettmessig straffet for sine handlinger som enhver mann ville ha blitt.
Strengt tatt er «respekten som tilkommer en dame» et unøyaktig talemåte. Det rent biologiske faktumet av å være født kvinne gir tydeligvis ikke noen rett til respekt. Det viktorianerne egentlig mente var at hver kvinne burde nyte en formodning om respektabilitet – dvs. burde behandles med respekt «på kreditt», så å si – med mindre og inntil hennes oppførsel beviste henne uverdig. En seksuell indiskresjon var en viktig måte en kvinne kunne miste respektabilitet på, selvfølgelig, men det var andre. Å piske en forsvarsløs hest voldsomt er ikke dameaktig, som den viktorianske avisreporteren korrekt oppfattet.
Med andre ord, respekt i egentlig forstand må fortjenes av ens oppførsel. En formodning om respektabilitet er et rent høflighetspunkt, og kan gjelde menn også. Krav om universell respekt er delvis symptomatiske for en nedgang i konseptuell klarhet: spesifikt, en voksende manglende evne til å skille mellom ekte respekt og ren høflighet.
Kanskje tilhengerne av «å respektere kvinner» antar at enhver fyr som fortjener den minste aktelse fra damene kan være sikker på å få den i fullt mål. Men jeg er ikke så sikker. Kvinner har deltatt i den generelle nedgangen i høflighet som kjennetegner vår tid. De banner og forteller skitne vitser som bare sjømenn pleide å gjøre, og til og med å si «vær så snill» og «takk» kan være for mye å forvente av noen av dem. Jeg har ved anledninger blitt sjokkert over uhøfligheten jeg har observert kvinner utøve både mot meg selv og mot andre menn, og jeg har hørt andre menn gjøre lignende observasjoner. Dette er mindre sannsynlig å være en respons på mannlig uverdighet enn en feil i å sosialisere døtrene våre skikkelig. De kunne ha hatt fordel av å bli lært tidlig i livet av en autoritetsperson som deres foreldre at kvinner burde behandle menn med en viss minimal grad av høflighet. Dette burde være mulig, for kvinner har tydeligvis internalisert budskapet om at menn skylder dem ubegrenset respekt med en fortreffelig suksess.
Hvis vi ønsker å vurdere saken om respekt mellom kjønnene grundig, må vi starte vår undersøkelse fra begynnelsen, og det betyr å spørre hvor fenomenet vi kaller respekt kommer fra. Dette spørsmålet faller under overskriften av hva filosofen Nietzsche kalte «moralens genealogi». For respekt er en moralsk idé og finnes i mange former, fra den groveste til den mest raffinerte. Likevel er dens opprinnelse best forstått ikke i de høyt siviliserte og seremoniøse formene for etikette som kan finnes (for eksempel) ved et kongelig hoff, men nettopp på de aller laveste og groveste nivåene av menneskelig eksistens.
Hvis leseren ønsker å gå dit han kan høre respekt diskutert mest hyppig og med den størst mulige følelsen av praktisk hastverk, anbefaler jeg han besøker et høyrisikofengsel. Innsettinger besetter seg over «respekten» de tror de selv har krav på fra andre, og er fra seg av raseri når de ikke får den. Fengselsinspektører må styre et stramt skudd for å forhindre gjensidige krav om respekt fra å koke over til dødelige opprør.
Det tar ikke en intelligent observatør veldig lang tid å innse at det fangefugler mener med respekt bare er at andre mennesker burde være redde for dem. På sitt mest grunnleggende og primitive nivå er respekt frykt, spesifikt frykten for fysisk vold eller død. Ved menneskehetens begynnelse, og til og med tidligere i primatgrupper, var livet hardt og uforutsigbart. Et offer for aggresjon kunne ikke bare ringe politiet for å håndheve lover eller advokater og dommere for å regulere tvister. For å unngå å bli utsatt for andres overgrep var det nyttig å reagere så aggressivt som mulig på enhver trussel. Selv i dag, etter mange århundrer med sivilisasjon, kan sosiale miljøer som dette fortsatt finnes, f.eks. på lekeplasser med utilstrekkelig voksentilsyn, eller i urbane slumområder – og mest spesielt i fengslene hvor så mange slumbeboende «tøffinger» ender opp. Slike menn vil gjerne underholde deg med mye prat om respekt, men de mener aldri med det noe særlig utover den rene fysiske frykten de ønsker å vekke i andre for ikke å bli utsatt for overgrep av dem.
En lignende lærdom kan trekkes fra religionens historie. Ideen om at Gud burde tilbes for sin godhet tok veldig lang tid å utvikle. Ved sin opprinnelse var tilbedelse av guder og ånder motivert av ren frykt for deres makt. Filosofen Thomas Hobbes (som bruker begrepet «ære» for å referere til det jeg har kalt respekt) bemerket hvor rikelige bevisene på dette er i klassisk litteratur:
«Det endrer heller ikke ærens sak om en handling er rettferdig eller urettferdig, for ære består kun i meningen om makt. Derfor trodde ikke de gamle hedningene at de vanæret, men i stor grad æret gudene når de introduserte dem i sine dikt som begikk voldtekter, tyverier, og andre store men urettferdige eller urene handlinger: så mye at ingenting er så mye feiret hos Jupiter som hans utroskap, heller ikke hos Merkur som hans svindel og tyverier.» (Leviathan I:10)
Primitiv religion forestiller seg guder og ånder som opptatt på omtrent samme måte som fengselsinnsatte med å motta æren og respekten de har krav på i form av ritualer og ofringer, og klare til å slå ut mot mennesker som unnlater å gjøre det. Religiøs tilbedelse er åpent motivert av et ønske om å formilde mektige vesener, og har lite å gjøre med noe konsept om moralsk godhet. Så lenge en slik gud mottar sin rette respekt i form av tilbedelse og offer, tar han liten interesse i om hans tilhengere deretter snur seg rundt og hengir seg til tyveri, utroskapelige stevnemøter, eller til og med mord. Konseptet om en Gud som fortjener å bli elsket og tilbedt for sin uendelige godhet snarere enn sin rene makt, og til hvem ære best kan vises av en levetid med hengivenhet til plikt og riktig oppførsel, tok veldig lang tid for mennesker å utvikle. Det er et produkt av avansert sivilisasjon, ikke et opprinnelig faktum av menneskelig natur.
Denne opprinnelsen i frykten vekket av andres makt til å skade oss forklarer hvorfor vi fortsatt lærer barn respekt, så vel som god oppførsel mer generelt, gjennom straff. Det er det som først lærer barnet å respektere sine foreldre, deretter gradvis å respektere deres ønsker, og til slutt (i de mest vellykkede tilfellene) å internalisere prinsippene foreldrene mener å innpode gjennom straffen. En hel historie om menneskelig moralsk utvikling, enten i individet eller rasen, kunne skrives som fortellingen om en slik prosess med stadig mer raffinert og internalisert disiplin. Men begynnelsen av moralsk oppdragelse ligger i frykt; og siden verden i en forstand begynner på nytt hver gang et barn blir født, kan frykt aldri avskaffes fullstendig.
Akkurat som menneskelig sameksistens og religiøs tilbedelse tok en grovere form i primitive samfunn fra det som kan observeres i dag, så var forholdet mellom kjønnene sannsynligvis ikke opprinnelig preget av noen svært foredlende oppfatning av mannlig galanteri eller kvinnelig dekorum, heller ikke av noen svært krevende æresfølelse i noen av kjønnene. Mange fortsatt observerbare kjønnsforskjeller kan spores tilbake til det rene faktum at menn i gjennomsnitt er en god del større og sterkere enn kvinner, så mye at den gjennomsnittlige mannen er fysisk i stand til å drepe den gjennomsnittlige kvinnen med sine bare hender. I en tilstand av villhet kan en mann få sex eller hva som helst annet han tilfeldigvis ønsker fra en kvinne (f.eks. matvarer) rett og slett ved å bruke makt. Han kan også alvorlig skade eller drepe henne av ren sinne.
Slik mannlig atferd blir, selvfølgelig, strengt straffet ved lov i alle siviliserte samfunn. Men faren for voldtekt eller annen vold fra usiviliserte menn må ha hatt minst én positiv konsekvens: primitive kvinner respekterte sannsynligvis menn i begrepets opprinnelige forstand, nemlig ved å være redde for dem. Hvis de presset en mann for langt, kunne de finne seg selv i alvorlig fare. Dette satte noen grenser for hvor ille deres oppførsel kunne bli. I et skamløst feministisk «girlboss»-samfunn av «frigjorte» kvinner er det virkelig ikke mange slike grenser.
Og det er ikke som om kvinner ikke hadde noen midler til å motvirke mannlig vold, reell eller kun truet. Mesteparten av kvinnelig psykologi kommer fra deres utviklede evne til å få det de vil ha uten å bruke makt. Kvinner oppnår sine mål ved å bruke løgner, bedrag, intriger, manipulasjon, baksnakking, insinuasjoner, og et helt arsenal av stygge triks hvis eneste fellesnevner er en unngåelse av direkte konfrontasjon og makt slik som korrekt ville bli beskrevet som «umandig» hvis utøvd av en mann. Kampen mellom kjønnene, med andre ord, er en kamp mellom makt og list, og som i andre sammenhenger viser list seg vanligvis mer effektiv.
Selv i siviliserte samfunn fortsetter menn å motsette makt mot list i omgang med kvinner, men makten er generelt lovens snarere enn deres never. Tradisjonell europeisk ekteskapslov, for eksempel, ga primær omsorg for barn til deres far. Som Hobbes så var det ingenting naturlig eller nødvendig med dette:
«Hvis det ikke er noen kontrakt, er herredømmet hos moren. For i naturtilstanden, hvor det ikke er noen ekteskapslover, kan det ikke vite hvem faren er med mindre det erklæres av moren. Og derfor avhenger retten til herredømme over barnet av hennes vilje, og er følgelig hennes.» (Leviathan I:20)
Farslig investering i avkom er svært sjelden selv hos de store apene som er våre nærmeste evolusjonære slektninger, sannsynligvis fordi aper ikke forstår den kausale sammenhengen mellom parring og reproduksjon. Farskap i mer enn den bare biologiske forstand er ikke et naturfaktum, men skapt av ekteskapslovene, etablert en gang primitive menn oppdaget sitt eget bidrag til reproduksjon. Det ble raskt funnet at menn ville investere tungt i barn hvis de kunne være sikre på at barna var deres. Ekteskap begynte som en mannlig oppfinnelse designet for å gi dem farskapssikkerhet.
Vi kan være sikre på at kvinner protesterte mot ideen om livslangt ekteskap da det først ble introdusert, for det betydde at de ikke lenger kunne pare seg som de ønsket. I praksis betydde dette parring utelukkende med høystatusmenn: i primitive jeger-samler-grupper mislykkes seksti prosent av menn i å reprodusere. Ekteskap tillater flere menn å bli fedre, men betyr også at noen jenter blir sittende fast med lavstatus «tapere». Menn var sterkere, imidlertid, og vant fram med sitt syn, og skapte den patriarkalske, mannshodde familien.
Etter hvert ble kvinner selv de største forkjemperne for ekteskapsinstitusjonen – de har alltid vært det mer påvirkelige kjønnet – mens menn oftere søkte å utvide sitt reproduktive potensial med utenomekteskapelige eskapader. Men vi må ikke la oss lure til å tro at denne kjente situasjonen er hvordan ting begynte: som Nietzsche forsto, ligner opprinnelsen til moralske institusjoner ofte lite på atferden observert i mer siviliserte epoker og samfunn. Ekteskap ble nesten helt sikkert oppfunnet av menn som svar på deres oppdagelse av farskap. Dets fordeler fremfor instinktiv darwinistisk parring må raskt ha blitt tydelige. Kanskje det beste vitnesbyrdet om institusjonens suksess er den letteheten hvormed senere generasjoner av menn ble brakt til å tro sine kvinner «naturlig monogame».
Vi kan håpe at lovens makt og sosial skam ble brukt oftere enn ektemenns never for å innpode ekteskapelig troskap hos de første hustruene, men som vi allerede har påpekt, kan makt av noe slag ikke unnværes. Det er hvordan respekt først oppstår, og er det opprinnelige instrumentet for moralsk trening, enten det er av barnet eller av menneskeheten som helhet.
Og i primitive samfunn som ikke håndhever monogami, nyter menn som gruppe ikke stor grad av respekt fra kvinner. Jeg deltok en gang på et foredrag av den avdøde antropologen Henry Harpending, som tilbrakte mye tid med Buskmennene i Kalahari. Han rapporterte at kvinner i buskmannssamfunnet vanligvis anser mennene som tåpelige skapninger. Det meste av tiden ser de ut til å ønske at mennene bare ville gå bort og la dem være i fred.
Det slo meg da jeg hørte dette at Dr. Harpending ikke trengte å ha reist hele veien til ørkenene i Namibia for å observere et slikt samfunn. Vi amerikanere har blitt instruert i flere tiår nå om at kvinner kan gjøre alt menn kan gjøre. Deres profesjonelle karrierer kan være like vellykkede og lukrative forutsatt at de bare ikke blir «diskriminert mot» – og enhver svikt i arbeidet med å være lukrativt og «tilfredsstillende» for dem er bevis på slik diskriminering. Lesbianisme er et perfekt legitimt alternativ til ekteskap, og det er en moralsk skandale hvis slike kvinner ikke får adoptere eller bli gravide gjennom kunstig befruktning. Kvinner har rett til å skille seg fra sine ektemenn av enhver grunn eller for ingen grunn, og skal ikke kritiseres for å skille sine barn fra sin far, som bare er et valgfritt tillegg og ikke en nødvendig del av familien. Kort sagt, en kvinne uten en mann er som en fisk uten en sykkel. Og takken menn får for å stoisk finne seg i alt dette – de har tross alt ikke hatt mye valg – er å bli fremstilt som «misbrukere» av feminister med masochistiske fantasier!
Nedgangsfaser av sivilisasjon er preget av en gjenoppblomstring av det primitive. «Kvinnefrigjørings»-bevegelsen har i realiteten gjort levemåtene til noen av de mest tilbakestående folkene kjent for antropologien til et ideal som vårt eget samfunn er fordømt for å mislykkes i å leve opp til. Men vår feil har ikke vært for manglende forsøk. Radikale endringer i ekteskaps- og arbeidslovgivning i løpet av de siste flere tiårene har vært motivert av en besluttsomhet om å gjøre menn overflødige (selv om dette ofte har blitt gjort ved å øke kvinners avhengighet av staten, dvs. av menn som et ansiktsløst kollektiv). Resultatet er et samfunn der kvinner anser menn som en slags valgfri økonomisk ressurs og sporadisk sædgiver. Hvorfor være avhengig av en ektemann til å forsørge deg når en «familie»-domstol kan utvinne ressurser fra ham med makt? Det er umulig at kvinner burde fortsette å respektere menn under slike omstendigheter.
Samuel Johnson skrev: «Naturen har gitt kvinner så mye makt at loven har meget klokt gitt dem lite.» Dette er korrekt: tendensen i loven i tradisjonelt arrangerte vestlige samfunn har vært å kompensere for de naturlige fordelene kvinner nyter i kampen mellom kjønnene. Å reformere lovene for å øke kvinners naturlige makt snarere enn å dempe den resulterer i en ubalanse som ikke fungerer. Når vi tar fra menn muligheten til å bruke lovens og institusjoners makt mot kvinner, men likevel lar kvinner beholde sine fulle krefter av seksuell tiltrekning og list, får vi ikke likestilling, men kvinnelig despoti. Og det er ingen grunn til å håpe at kvinner vil vise seg å være et unntak fra regelen om at makt korrumperer. «Frigjorte» kvinner vil løpe over sine egne familier og samfunnet som helhet.
Jeg kan ikke framlegge de objektive dataene jeg kanskje skulle ønske i denne saken, men jeg fanger opp relevante anekdoter: som kona som begynner å fylle ut skilsmissepapirer hver gang mannen hennes ikke lar henne få viljen sin. Vel vitende om hva som ville vente ham og barna hans, gir den uheldige ektemannen etter hver gang.
Det ville være vanskelig å overdrive hvor unaturlig og usunt et slikt forhold er. Det er vanskelig å forestille seg at til og med kvinnen selv er lykkelig med det. Normale kvinner ønsker å respektere sine ektemenn, men er ute av stand til det så lenge de tillates å utøve vilkårlig makt over dem. De fleste menn nyter også oppriktig å tilfredsstille sine hustruers ønsker der det er mulig, men dette kan ikke bety å underkaste seg deres befalinger under trussel om å bli dratt for skilsmissedomstolen.
Som Johnson synes å ha oppfattet, er manndom avhengig av lovens makt på en måte som kvinnelighet ikke er (i det minste forutsatt at menn ikke ønsker å gå tilbake til å bruke nevene). Respekt mellom kjønnene kan gjenopprettes, men ikke ved tankeløst å formane kvinner til det, slik som nå gjøres med menn. Lovene som styrer arbeid og familie må gjenopprettes til noe som ligner deres tidligere tilstand, og gi tilbake til menn deres evne til å forsørge en kone og barn samt den rette lovlige myndigheten som følger med denne rollen. I praksis får menn respekt fra kvinner ved å kreve den. Det ville riktignok vært fint om kvinner kunne lære å respektere menn av ren anerkjennelse av våre hjerters godhet. Men dette er rett og slett ikke hvordan respekt fungerer: den har sin opprinnelse i frykt, akkurat som all myndighet til syvende og sist er avhengig av makt.
Kvinner som aksepterer de tradisjonelle ekteskapsvilkårene og oppfyller sine plikter som koner og mødre etter beste evne, vil oftest finne seg selv å nyte respekten fra sine menn. Hvis og når det skjer, vil vi kanskje endelig slutte å bli overdøvet av kvinnelige krav om «respekt».
