Kreditt, godtroenhet og kvalifikasjoner.
Av Martin Lichtmesz. 2. juni 2026. Oversatt av Rabulisten.
Merk: Hvis du kom hit på grunn av denne artikkelen fra The Noticer, vil jeg presisere at dette ikke er en anmeldelse av den høyreorienterte uavhengige filmen Once Upon a Time in Minnesota. Jeg brukte snarere kontroversen rundt den på Twitter som utgangspunkt for en samtale om enkelte ting jeg anser som viktige.
Jeg hadde nylig en krangel på Twitter med noen amerikanske høyreorienterte influensere. Jeg angrer på dette lille nettdramaet og ønsker å gjøre noe konstruktivt ut av det. Faktisk skal jeg bruke det til å skissere noen tanker som jeg uansett ønsket å uttrykke en dag. Jeg tror det finnes en lærdom for oss alle i denne diskusjonen, selv om den gikk ganske mye i feil retning.
Det hele begynte da jeg kom over en tweet fra en uavhengig filmskaper jeg ikke hadde hørt om før, som kunngjorde YouTube-premieren på sin nye 50 minutter lange film samtidig som han reklamerte for den overfor flere velkjente kontoer i den høyreorienterte Twitter-boblen. Han sa at den var inspirert av folk som Quentin Tarantino og Robert Rodriguez, men også av hans skandinaviske arv og historien til hjemstaten hans i Amerika.
Et annet sted hadde han noen interessante ting å si om kunst kontra propaganda. Sitat:
KUNST KONTRA PROPAGANDA
Jeg synes historier laget av aktivister med det formål å propagandere er svake, kjedelige og blottet for kreativitet. Min fremgangsmåte er ganske enkelt å fortelle engasjerende historier som henter stoff fra hvit/europeisk historie, mytologi og folklore. Jeg har ingen interesse av å slå seerne mine i hodet med et bUdSkAp. Filmene mine er hvit solidaritet i praksis: medier laget av vårt folk, for vårt folk, som setter oss tilbake i sentrum av våre egne historier.
Det er en utmerket tilnærming, faktisk sannsynligvis den eneste fornuftige dersom man skal komme noen vei kunstnerisk. Selv om du har sterke politiske overbevisninger, uansett retning, og føler deg tilbøyelig til å lage kunst, må du bry deg mer om kunsten enn om politikken. De fleste høyreorienterte prosjekter begynner motsatt vei. Først tenker de på hva de ønsker å oppnå innen «metapolitikk», deretter tenker de på et virkemiddel. Først bør det finnes en ukuelig trang til å skape, enten det er å male, filme, skrive, opptre, lage musikk eller hvilket medium som enn tiltaler deg.
Det er absolutt ingenting galt med budskap i filmer eller til og med propaganda i seg selv, selv om den har en tendens til å være overflatisk av natur. Budskap og bestemte ideer om verden vi lever i finnes i praktisk talt alle filmer vi ser. Men vi blir irritert når budskapet er for enkelt eller banalt eller naivt, for grovt formulert eller for fremtredende. Vi ønsker absolutt at filmer ikke bare skal fortelle oss historier, men også kritisere enkelte ting samtidig som de fremhever, bekrefter, til og med feirer andre, gjennom det å fortelle en historie, gjennom storslåtte følelser og fortryllende bilder.
Den budskapsdrevne tilnærmingen kan fungere innenfor snevre, ideologisk forpliktede miljøer. Det var tilfellet med «RAC»-musikk, med den ulempen at appellen var begrenset til marginale subkulturelle og ideologiske nisjer som virket nokså frastøtende, ikke bare på vanlige mennesker, men også på andre personer innenfor det høyreorienterte spekteret. Ideelt sett, i det minste ifølge gammeldags metapolitisk teori, bør du forsøke å nå utover koret du forkynner for, oppnå respekt og anerkjennelse også utenfor nisjen, og kanskje skape sympati eller i det minste aksept for «budskapet» ditt og de underliggende politiske ideene, som igjen ikke bør være din primære motivasjon.
Noen ganger kan kunst og propaganda møtes harmonisk på et gyllent punkt og frembringe mesterverk. Mick Jagger kan altså se Viljens triumf et dusin ganger og omgås Leni Riefenstahl uten å bli nazist, mens generasjoner av filmelskere religiøst har dyrket Panserkrysseren Potemkin uten å bli kommunister. Den sistnevnte filmen var imidlertid langt fra harmløs, som ingen annen fikk den sovjetkommunismen til å fremstå kul, spennende og akseptabel for store deler av den vestlige intelligentsiaen. Ideologi er ikke nødvendigvis i motsetning til eller en fiende av kunsten. Du må alltid spørre: Hva gjør den kunstneren i stand til å gjøre? Og hva hindrer eller til og med blokkerer den ham fra å gjøre eller erkjenne?
For tiden arbeider jeg med en nokså omfattende bok om filmer «sett fra høyre», der jeg skal diskutere rundt 100 filmer som jeg mener er relevante for og gir gjenklang i høyreorienterte problemstillinger. Den vil inneholde en diskusjon av temaene nasjon, religion, myte, dystopi, multikulturalisme, samfunnskritikk osv.
Utvalget av filmer jeg har valgt er svært bredt: fra mainstream-klassikere til obskure marginale ting, fra amerikanske storfilmer til europeisk kunstfilm, fra stumfilmens tid til dagens Netflix-materiale. I denne boken vil jeg også ta opp spørsmålet om «høyreorientert kunst» generelt, samt de praktiske problemene som følger med uavhengig filmproduksjon, geriljafilm og filmproduksjon uten budsjett. Derfor er jeg også ivrig etter å inkludere ukjente filmer fra uavhengige filmskapere.
Min første reaksjon på kunngjøringen av filmen var derfor nysgjerrighet og også en «profesjonell» interesse.
Nå kommer den delen hvor jeg må være ubehagelig ærlig. Selv om jeg begynte å se filmen med et åpent, velvillig sinn og ganske lave forventninger, ble jeg ikke bare skuffet, men snarere sjokkert over det jeg så. Estetisk virket den nærmere evangelisk kristen underholdning enn Tarantino. Jeg har nylig maratonsett deler av den enormt vellykkede, men elendige God’s Not Dead-serien for å utdanne meg selv.
Etter omtrent 30 minutter ga jeg opp fordi ingenting, absolutt ingenting, i den så ut til å fungere. Jeg sendte lenken privat til noen venner som reagerte på samme måte.
Jeg ønsker ikke å fokusere for mye på denne filmen, fordi jeg vil komme med et mer generelt poeng. Det holder å si at dens største problem er skuespillerne, som tilsynelatende består av amatørskuespillere eller ikke-skuespillere, som kanskje er venner eller familie, med liten karisma, kjemi eller erfaring foran kamera. De blir satt til å bære scener som åpenbart ligger utenfor deres kapasitet. Som kompensasjon druknes disse scenene ofte i tykke lag med følelsesladet eller illevarslende musikk som forsøker å fylle tomrommet og har liten forbindelse til det som faktisk skjer.
Casting er en ekstremt avgjørende del av filmproduksjon, det kan på spektakulært vis få en film til å lykkes eller mislykkes. Hvis du bruker amatører eller ikke-skuespillere, må du tilpasse manuset til det de faktisk er i stand til å gjøre, og enkelte ting kan bare gjøres med skuespillere som virkelig klarer å levere det du har skrevet og gjøre de skrevne karakterene levende. I beste fall kan du få dem til å «spille seg selv» på en «neorealistisk» måte, men selv det er vanskeligere enn mange kanskje forestiller seg. I en film kreves det mye kunstgrep for å skape en følelse av autentisitet.
Dette skaper et enormt problem for uavhengige filmskapere som uttrykkelig plasserer seg på høyresiden av det politiske spekteret. Flertallet av kunstverdenen, særlig innen showbusiness og utøvende kunst, er politisk liberal. Selv i Hollywood er høyreorienterte A-liste-skuespillere som Mel Gibson eller James Woods i mindretall, og de har det vanskelig på grunn av dette.
Skuespillere er vanligvis svært konforme med tidsånden, noe som følger med yrket deres: De trenger publikums anerkjennelse, og de har ikke råd til et dårlig rykte, med mindre de slår seg til ro med å bli en ny Klaus Kinski. Enhver som i dag åpent slutter seg til dissidentpolitikk eller høyreorientert politikk, spesielt pro-hvit politikk, risikerer å bli svertet, doxxet, sparket og baktalt. Hvis du ønsker å forfølge en seriøs skuespillerkarriere, er det svært risikabelt å bli assosiert med høyreorienterte mennesker. I noe mindre grad gjelder det samme for folk som arbeider i filmteamet: Profesjonelle som deltar i høyreorienterte eller dissidentprosjekter kan også risikere å bli avslørt og aldri få arbeid i bransjen igjen.
Man kunne forestille seg en utopisk fremtid hvor pro-hvite infrastrukturer og subkulturer er store nok til å nærme seg omfanget til de kristenevangeliske miljøene, slik at skuespillere fritt kan opptre i filmer forbundet med den politiske høyresiden. Det vil kanskje ikke frembringe en ny Mel Gibson, men kanskje i det minste en pro-hvit Kevin Sorbo, som er en habil skuespiller viet til sin religiøse sak.
Nå må jeg oppsummere internettdramaet som utspilte seg da jeg ga uttrykk for kritikk av denne filmen. Noen av dere vil bli sinte over det jeg sier her, men dette er hva jeg tenkte og følte.
Tidligere har jeg noen ganger blitt spurt av mennesker jeg personlig liker, eller hvis aktivisme jeg respekterer, om å anmelde eller promotere noe de hadde laget: en bok, en video eller et prosjekt. Hvis det ikke var bra, fortalte jeg dem privat hvorfor jeg ikke ønsket å støtte det og hva jeg mente var galt med det.
Jeg husker en ung, intelligent maler som ble hauset opp i den tyske Nye Høyre-scenen for mange år siden, og som sendte meg en kunstbok han hadde utgitt og ba meg promotere den. Han hadde kopiert hele den nakne kroppen sin, del for del, på en Xerox-kopimaskin, i svart-hvitt, inkludert det-du-vet. Jeg klarte ikke å se poenget med dette og fortalte ham at jeg umulig kunne støtte det.
Jeg innså selvfølgelig at den aktuelle uavhengige filmskaperen er en ambisiøs idealist hvis politiske syn jeg sannsynligvis grovt sett deler, jeg fikk bare noen glimt, og som ser ut til å ha mange riktige ideer. Min første impuls var derfor å ikke si noe i det hele tatt om filmen hans. Jeg tror uansett ikke stemmen min betyr særlig mye i den høyreorienterte anglosfæren. Men jeg må innrømme at jeg ikke bare var skuffet, jeg ble også litt sint av denne filmen.
Deretter så jeg folk anbefale den ved å si: «Støtt høyreorientert kunst!» Jeg ble litt forbløffet over dette og svarte ved å slå fast at «denne filmen er sjokkerende dårlig», noe som for meg virket som et klart, selvinnlysende og ukontroversielt faktum. Jeg mente det var uklokt, til og med «dårlig optikk», å promotere den bare av ideologiske årsaker.
Dagen etter så jeg en lang tweet fra en musiker i vårt miljø, en person som ledet et RAC-band tidlig på 1990-tallet og som nå driver et «evoliansk» neofolk-prosjekt. Dette er betydningsfullt fordi bandet hans den gangen var ett av de få i sitt slag som klarte å nå utover sin egen nisje, ganske enkelt fordi musikken var tiltalende og uvanlig for sjangeren, med innslag av goth, metal og symfoniske påvirkninger. I det minste fungerte det for meg, som er interessert i helt annen musikk og befinner meg på et annet sted i det høyreorienterte spekteret. Jeg likte ting som Death in June, som også er et nisjeband, men som appellerer til et bredere spekter av mennesker enn for eksempel Skrewdriver. Jeg kjente en faktisk tysk kommunist som var helt gal etter dem.
Det denne musikeren skrev om filmen forbløffet meg. Han roste alle sider ved den, kameraarbeidet, tempoet, dialogen, regien, og sa at han ble blåst av banen av hvor fantastisk den var. Jeg følte det stikk motsatte. Vurderingen hans virket for meg ikke bare feil, men direkte sinnssyk, absurd overdrevet. Det luktet litt av «Keiserens nye klær» for meg.
Det ville vært annerledes dersom han hadde pekt på enkelte konkrete ting eller scener i filmen han virkelig likte eller mente var gode, men å snakke om en film på generelt grunnlag som om den er Stanley Kubricks gjenkomst når den ikke er det, kan virke svært mot sin hensikt. Det oser bare av ukritisk opphausing av ideologiske grunner: En kunstner blir overdrevent rost og hauset opp ganske enkelt fordi han er «vår fyr», og overdrevent generøse standarder blir brukt på grunn av gruppesolidaritet.
Og jeg mener dette er like feilslått som å skape kunst med «det formål å propagandere». Faktisk er det i bunn og grunn det samme.
Da jeg leste disse tweetene, klarte jeg ikke holde meg lenger og motsa musikeren offentlig på en nokså hard måte. Han svarte meg, nå med vekt på filmskaperens prisverdige innsats fremfor sluttresultatet. Jeg svarte at jeg ikke tror vi hjelper «høyreorientert kunst» ved å late som om den er god dersom den faktisk er dårlig.
Andre mennesker kastet seg deretter inn i striden, virkelig sinte på meg og tidvis med ondskapsfulle personangrep. Jeg ble irettesatt for å kritisere filmskaperen, som hadde lagt ned mye innsats og penger i filmen og risikert mye ved å legge den «ut der». Noen sa at jeg burde gjøre det bedre selv før jeg våget å åpne munnen, eller at jeg burde vise frem mine egne gamle studentfilmer til sammenligning, noe som bare er tåpelig. Jeg ble anklaget for å være følelseskald, hardhjertet og hensynsløs. Jeg ble bønnfalt om å pleie og oppmuntre talent i stedet for å rive folk ned.
Nå som røykskyene har lettet, vil jeg gjøre det klart at jeg fullt ut kan forstå disse bekymringene. Faktisk deler jeg dem selv. «Bevegelsen» er full av mennesker som river hverandre ned av smålige grunner, men jeg er ikke en av dem, og jeg ønsker ikke å fremstå som en.
Jeg vet også fra min egen, nokså begrensede erfaring, og gjennom vennskap med ganske mange kunstnere, at enhver kunstner som «legger seg selv ut der» er svært sårbar for kritikk. For lenge siden, på filmskolen, syslet jeg også med lavbudsjettsfilm, så jeg vet hvor vanvittig vanskelig filmproduksjon er. Men noen ganger må enkelte ting sies.
Jeg husker at studentene på filmskolen gikk svært forsiktig frem når ukens bunke studentfilmer ble vist for kritisk gjennomgang. Elendige, kjedelige, pretensiøse, intetsigende eller ondskapsfulle filmer, det fantes naturligvis også friske, inspirerte og sjarmerende filmer, laget kun som øvelser, ble behandlet og diskutert som uutgrunnelige mysterier, ofte av de samme menneskene som uten videre hånte og avfeide John Ford eller Hitchcock. De var ydmyke overfor sin egen gruppe, men snobbete overfor de store gamle mestrene.
Årsaken var frykten for selv å bli eksponert ved frontlinjen en dag, når det var deres tur til å bli skutt nådeløst på. Vanligvis var nyankomne studenter svært arrogante, og langt mer ydmyke et år senere.
Av og til var det noen som kalte ut tullet og startet en aggressiv krangel, noe som var forfriskende og renset luften. Det betydde ikke så mye om de var brutalt urettferdige eller brutalt ærlige, lidenskapelige krangler og kontroverser om filmer ga deg en følelse av at disse tingene betydde noe, at det fantes en mening i det de håpefulle filmskaperne viste på lerretet og hvordan de valgte å gjøre det. Livlige, ufiltrerte krangler og diskusjoner var viktige for fremgang, stimulering og sunn konkurranse.
Hvis du ikke har førstehåndserfaring med filmproduksjon, og selv deltakelse i en liten amatørfilm kan lære deg mye, anbefaler jeg å se en av de utallige filmene om filmproduksjon, både dokumentarer og spillefilmer, både om mesterverk og om katastrofer. American Movie (1999) er en fantastisk dokumentar om en mislykket liten uavhengig film, mens Lost Soul: The Doomed Journey of Richard Stanley’s Island of Dr. Moreau (2014) handler om en mislykket stor Hollywood-film.
Se Overnight (2003), om historien bak The Boondock Saints, for å lære hvordan en regissørs stormannsgalskap får ham til å stige meteorisk og deretter like raskt falle, krasje og brenne. Eller se Hearts of Darkness (1991), om det fullstendige vanviddet bak Apocalypse Now, en av de største filmene som noen gang er laget. Eller se halvfiktive, kjærlige filmer om «dårlige», men dedikerte filmskapere som Ed Wood (1995) eller The Disaster Artist (2017) om Tommy Wiseau og tilblivelsen av The Room, eller klassikere som La Nuit américaine (1972) og Living in Oblivion (1995).
Noen ganger vil du oppleve at noen av de hyggeligste menneskene du noensinne har møtt lager dårlige og svake filmer, og noen ganger, ganske ofte er jeg redd, at forferdelige mennesker skaper spennende mesterverk. Film er som en farlig, tyrannisk demon som fortærer dem som tjener den, og du må selv bli litt demonisk, besatt, stormannsgal og hensynsløs, for å gi deg i kast med den.
Så ja, det finnes mennesker bak både gode og dårlige filmer, og både gode og dårlige filmer kan koste blod, svette, tårer og penger i enorm skala, og både gode og dårlige filmer krever «mot» å presentere for offentligheten.
Men publikum har alltid vært og vil alltid være nådeløst. Det som teller vil alltid og for alltid være, ikke innsatsen, men resultatet av den.
Og selv da kan resultatet bli mottatt svært forskjellig av forskjellige mennesker. Som filmskaper må du også spørre deg selv hva slags publikum eller offentlighet du ønsker å tilfredsstille eller få anerkjennelse fra. Filmer som floppet på kino blir elskede klassikere mange år senere, tenk på Citizen Kane, Blade Runner, Vertigo. Filmer som slaktes av kritikerne blir regelmessig enorme kommersielle suksesser, tenk på nesten hvilken som helst film fra den nyere Marvel-serien, men blir også raskt glemt.
Så etter min mening betyr «innsatsen» bak en film mindre enn enkelte mennesker har en tendens til å tro.
Jeg mener også at det er en feil å være altfor overbærende bare fordi noen er «nybegynnere». Det er en hard sannhet at talent er noe man får, ikke noe man oppnår gjennom innsats. Hardt arbeid og økende erfaring kan forbedre et gitt talent, noen ganger dramatisk, og få mest mulig ut av det, men bare innenfor de grensene det allerede har. Og svært ofte avtar talentet på et tidspunkt med alderen.
Vanligvis viser ekte talent seg allerede i svært tidlige forsøk, selv om de er klønete og amatørmessige. En undersøkelse av enhver stor regissørs første skritt vil vise at dette stemmer. Se på tidlige filmer av Martin Scorsese, David Lynch, Gaspar Noé, Lars von Trier eller Robert Eggers. Selv Kubricks debut Fear and Desire, som han senere tok avstand fra, røper betydelig talent. Det samme gjør Tarantinos ufullførte kortfilm My Best Friend’s Birthday. Han er allerede gjenkjennelig der, bare ennå ikke klekket ut av egget sitt.
Så la meg gjøre dette klart: Jeg ser på dette som noe nokså upersonlig. Da jeg kritiserte den uavhengige filmen, var det ikke min hensikt å «demoralisere» noen eller drite på folk bare for å «føle meg selvtilfreds», som noen uttrykte det. Hvis jeg har fornærmet noen, beklager jeg oppriktig. Jeg ønsker ikke at filmskapere på vår side skal mislykkes, jeg sympatiserer med innsatsen deres og ønsker at de skal følge drømmene sine, men jeg advarer dem også om å være forsiktige så de ikke jager et luftspeil, slik så mange før dem som ble tiltrukket av denne bransjen har gjort, og druknet i den.
Videre var reaksjonen min ikke primært rettet direkte mot filmskaperen, men mot den vilt overdrevne rosen fra musikeren. Jeg antar at svaret mitt også var polemisk og overdrevet for å matche hans. For det er på dette punktet ting begynner å bety noe lidenskapelig for meg.
Å «lete etter det gode» i et verk er én ting. Uforholdsmessig ros-bombing av ideologiske grunner er noe annet. Gode intensjoner alene er ikke nok. Du kan ikke meme deg selv eller noen andre til å lage en god film. Denne typen promotering senker standardene, og dersom en filmskaper kan forbedre seg, vil grunnløs smiger ikke hjelpe, men snarere gjøre ham vrangforestilt om hva han kan og bør gjøre eller ikke gjøre. Jeg er bekymret for estetisk blindhet og vrangforestillinger fremkalt av ideologisk partiskhet. Jeg mener dette er en reell trussel mot muligheten for at noe godt kan oppstå innen høyreorienterte kulturelle, eller subkulturelle, miljøer.
Jeg ønsker mer enn noen andre en blomstring av «høyreorientert kunst» og kunstnere, og særlig filmer. En av grunnene til at så lite skjer på dette området synes å være at de fleste høyreorienterte bryr seg mer om historie, politikk, biologi, filosofi og slikt, og mindre om kunst. Jeg oppfatter en alvorlig mangel på kunstnerisk dannelse i det høyreorienterte miljøet, med noen få fremragende unntak.
Jeg antar at dette er grunnen til at enkelte i boblen blir så begeistret for KI akkurat nå, fordi den lett kan produsere flotte bilder av blonde jomfruer i kornåkre eller generiske heroiske skikkelser i skinnende rustning som vifter med flagg. Alt dette blir med rette kalt «slop». Det kan brukes til propagandaformål eller som illustrasjon til «innhold», men det har absolutt ingenting å gjøre med kunst eller «estetikk», som entusiastene ofte kaller det.
Noen av dem som deltok i Twitter-krangelen var enige med meg. Her er hva min venn «Great Rebellion», som programmerer retro-dataspill, sa:
Tendensen til å late som om kunst laget av «våre gutter» er fantastisk av ideologiske grunner når den egentlig absolutt ikke er det, er et stort problem og sikrer bare at standardene forblir lave. Ting kan bare bli bedre dersom vi begynner å være ærlige om dette.
Og her er hva en annen fyr sa, som svar på den forrige:
Jeg hater hvordan folk tilsynelatende er redde for å kritisere kunst skikkelig og hardt. Som kunstner, når jeg viser frem arbeidet mitt, er det jeg virkelig ønsker å høre hva folk hater ved det. Det er signalet som gjør at jeg kan forbedre meg.
Og til slutt Kerwin Fjøl, som forsvarte undertegnede:
Folk går løs på dette innlegget fordi det ikke er støttende nok, men ja, jeg så omtrent en tredjedel av denne greia, og den er faktisk ganske dårlig. Den kan sammenlignes med de kristne videoene på YouTube-kanalen EncourageTV, men er mindre kompetent laget. Denne typen ting må unngås.
Så jeg antar at konflikten egentlig er en verdikonflikt. For enkelte betydde det mer å være sosialt støttende overfor en kunstner «på vår side» i utvikling, mens det faktiske resultatet og måten det ble promotert på betydde mer for meg. Jeg innser at jeg var for konfronterende i krangelen, og når folk først blir opprørt, slutter de å lytte og tolker alt du sier i verste mening.
Den eskalerende dynamikken i debatten førte imidlertid frem andre, mer generelle spørsmål. Jeg antar at alle som brenner for kunst har vært der før, særlig når de er unge og stridbare.
Noen var opprørte over at jeg hadde frekkheten til å felle en så hard dom over filmen. Hvordan kan jeg være så sikker på at det er en dårlig film? Én person beskrev dette som arroganse og uvitenhet og spurte hvilke «kvalifikasjoner» jeg har som gjør at jeg våger å bedømme noens talent. Mitt svar:
Jeg trenger ingen «kvalifikasjoner» for å foreta en vurdering av talent, og det gjør heller ikke du eller noen andre. Du må bare åpne øynene og opparbeide deg en viss seererfaring. Hvis du er uenig i vurderingen min, kan jeg ikke tvinge deg til å se det jeg ser. (…)
Hvis du vil vite hvorfor «jeg føler meg sikker», kommer det fra mye seererfaring, noe praktisk erfaring og vennskap med kunstnere. Det betyr ikke at jeg alltid har rett eller at du er forpliktet til å ta mitt ord for det. Du må selv avgjøre om det jeg sier gir mening eller ikke.
Spørsmålet som står på spill her er om det i det hele tatt er mulig å komme med en objektiv påstand om et kunstverk, eller om det finnes noen klare kriterier for objektivt å fastslå hva som er kunst og hva som ikke er det, eller, på et annet nivå, hva som er «høy» og «lav» kunst, eller enda mer generelt, hva som virkelig er godt, sant og vakkert, dersom du tilfeldigvis bryr deg om slike ting.
Jonathan Bowden, alltid elitisten, pleide å si at kunst er «nådeløst hierarkisk». Det høres godt og skarpt ut i teorien, og du er kanskje enig dersom du gruer deg til å synke ned i subjektivismens og relativismens kjedelige sump, der alt bare handler om «smak» og alt ligger i øyet til hvilken som helst betrakter. Jeg tviler på at noen kunstelsker noen gang virkelig har tenkt eller følt det slik, selv om det på et vis virker sant. Vi ønsker at kunsten vår skal være særpreget, at den skal utmerke seg, og vi ønsker ikke at den skal stilles på samme nivå som kunst vi mener er dårligere, uansett årsak, og disse kan være svært subtile.
Når det gjelder kunst, blir ting imidlertid notorisk svært kompliserte, og du vil ofte oppleve at selv mennesker som vet mye om den, eller som selv er dyktige kunstnere, havner i forbløffende og omfattende uenigheter med hverandre.
Noen ganger ville det vært så vidunderlig og tilfredsstillende å ha ufeilbarlige autoriteter tilgjengelig som én gang for alle kunne bekrefte at våre meninger er de riktige, akkurat som i den berømte «ønskeoppfyllelses»-scenen fra Annie Hall, der Woody Allen mirakuløst henter frem Marshall McLuhan ut av ingenting for å fullstendig knuse en irriterende pseudo-intellektuell som står bak ham i kinokøen. Deretter bryter Allens rollefigur den fjerde veggen og forteller publikum at slike ting dessverre bare skjer på film.
Men hvem skal være dommer i det virkelige liv? Det finnes ingen Gud eller pave for kunsten som kan fortelle oss hvem av oss som har rett eller feil og hvorfor. Og det er utvilsomt sant at mange av vurderingene våre er svært subjektive. Men dersom vi gir opp lidenskapelige vurderinger og slutter oss til en slapp relativisme og «kunstegalitarisme», blir det kjedelig, for da er enhver mening like god, eller dårlig, som enhver annen, og ethvert kunstverk likestilt med ethvert annet. Det tar all spenning og mening ut av kunsten. Uten standarder kan det ikke finnes kritikk. Men standarder forandrer seg og deles eller anerkjennes kanskje ikke av alle, inkludert andre kritikere. Når du kritiserer kunst, må du opptre «som om» kritikken din er objektiv, selv om du vet at den egentlig ikke er det. Dette er et paradoks som ikke kan løses, bare utholdes.
Å sortere dette problemet grundig ligger utenfor rammen av dette essayet, men la meg skissere noen ting. Alle ser ut til å vite hva skjønnhet og sannhet er og har følelser knyttet til disse begrepene, men begge unndrar seg en klar definisjon. Sannhet i en kunstnerisk sammenheng er ikke nødvendigvis faktisk sannhet, men sannheten i én av flere måter å betrakte ting på. Det er derfor kunstnere snakker om «poetisk» sannhet eller «ekstatisk» sannhet, som Werner Herzog en gang uttrykte det.
Skjønnhet kan anta mange former, og noen ganger kan man finne skjønnhet i stygge og skremmende ting fordi de får oss til å forstå sider av sannheten. Rilke skrev, mens han snakket om engler, at «skjønnheten er intet annet enn begynnelsen på den skrekk vi knapt er i stand til å utholde». Skjønnhet er noen ganger ganske enkelt øyeblikket der man ser noe uttrykt usedvanlig godt, «sannferdig», på måter man aldri har sett før.
Sannhet er ikke noe du ganske enkelt finner, eier og legger i lommen for godt. Sannhet er en pågående, endeløs prosess. Den må leves og erfares, steg for steg, for å kunne oppdages og forstås. Det handler om stadier, som Kierkegaard uttrykte det.
Og jeg mener det samme prinsippet gjelder estetisk erfaring og forståelse. Hvis du vil lære noe om litteratur, les mange forskjellige bøker fra ulike epoker og land. Hvis du vil lære om film, se mange forskjellige filmer. Hvis du vil lære om musikk, lytt til mye forskjellig musikk. Jo mer du gjør det, desto mer vil du nyte kunsten du studerer, og desto sikrere vil du bli i vurderingene dine. Men du trenger også et talent for dette, og du vil bare være i stand til å operere innenfor det potensialet som er gitt deg.
På et tidspunkt vil du lære å skille mellom håndverk og genial inspirasjon, mellom form og innhold, og deretter forholdet mellom disse to. Du kan lære å sette pris på «ren» kunstferdighet og håndverk, men, avhengig av hvilket stadium av livet du befinner deg i og hva sjelen din lengter etter, trenger eller avskyr, kan du være voldsomt antipatisk til innholdet det uttrykker, eller du kan oppleve at du står overfor et perfekt laget tomt skall. Du kan også innse at en form kan skape et innhold som bare kan uttrykkes gjennom akkurat denne formen.
Du kan fullt ut forstå en komponists geni, men likevel føle avsky, til og med føle deg truet av det musikken hans uttrykker, og dette kan ha svært sammensatte årsaker, tenk på Nietzsches fiendskap mot sitt tidligere idol Wagner i hans senere år. Du kan intellektuelt «forstå» hvorfor Stanley Kubrick er en så høyt aktet filmskaper, men likevel ikke like eller nyte verkene hans, kanskje fordi du opplever dem som kalde og kyniske. Du kan forstå at Bach skrev langt mer kompleks musikk enn Bananarama, men likevel nyte sistnevnte langt mer. Noen ganger åpner du en bok som umiddelbart misliker og avviser deg, og som først vil akseptere deg flere år senere når du har modnet og er klar for den.
Noen ganger må du grave deg ned i et stort kunstverk, si Den guddommelige komedie, Goethes Faust eller et Shakespeare-stykke, for å forstå hva som gjør det stort, og det kan være krevende, hardt arbeid før belønningen kommer. Noen ganger ser du en film på nytt som gledet deg i barndommen, og som voksen innser du hvor klisjéfylt og dårlig laget den er. Likevel liker du å se den, fordi den gir deg en behagelig følelse av nostalgi. Noen ganger foretrekker du å se en middelmådig, men underholdende bagatell fremfor et opprivende, ubehagelig mesterverk med undertekster. Noen ganger lykkes et kunstverk perfekt, men bare i liten skala, og noen ganger lykkes det bare delvis eller mislykkes til og med, men på en episk og likevel imponerende skala.
Det jeg ønsker å si er at måtene man kan snakke om kvalitetene og svakhetene ved et kunstverk, eller bare underholdning, er endeløse, men det kan gjøres uten enten å appellere til autoritet, din egen eller andres, eller til en fruktløs relativisme.
Jeg ble fortalt at kritikken min av den uavhengige filmen ikke var «konstruktiv». Min feil, og jeg håper jeg til en viss grad har gjort opp for denne forsømmelsen med dette essayet. Men jeg må også si at de som promoterte filmen ikke ga meg inntrykk av at de faktisk likte den, og heller ikke noen idé om hva det konkret var de likte ved den.
Og derfor tar jeg herved til orde for ikke bare konstruktiv kritikk, men også konstruktiv ros.
