Om hjemmeøkonomi

To motstridende oppfatninger av kvinnelig verdighet;
feminisme som misunnelse av mannsrollen

Av F. Roger Devlin. Oversatt av Rabulisten.

Et av kjennetegnene på den vestlige sivilisasjonen er den uvanlig høye statusen den har gitt kvinner. Dette har ofte blitt tilskrevet kristendommens innflytelse, som verdsetter visse typisk kvinnelige dyder (barmhjertighet, ydmykhet) høyere enn det det hedenske samfunnet gjorde. Men Tacitus hadde allerede lagt merke til respekten som ble vist for kvinners meninger, som noe typisk for de hedenske germanske stammene i hans tid. Noen mener at respekten som ble vist kvinner, er en gjenspeiling av forholdene i det gamle Nord-Europa, hvor kjernefamilien, snarere enn storfamilien, var den viktigste økonomiske enheten. Men uansett hvordan den kan ha oppstått, har kvinners stilling i vår sivilisasjon nylig blitt erodert av økonomisk utvikling og av den feministiske bevegelsen. Dette essayet tar sikte på å forklare hvordan dette har skjedd, og argumentere for behovet for å reversere prosessen.

Det finnes mye forvirring rundt det feministiske angrepet på kvinners status, fordi den feministiske bevegelsen alltid har presentert seg for utenforstående — som regel med hell — som et forsøk på å forbedre denne statusen. Feminister, som vi alle vet, hevder at kvinner med rette er menns «likemenn» og fortjener en «jevn spillebane» der de kan konkurrere med dem. I vår tid er det sjelden å finne en person hvis forestillinger om kvinners krav forblir helt upåvirket av disse slagordene; dette gjelder selv mange som betrakter seg som motstandere av feminismen. For eksempel mener visse vordende forsvarere av den vestlige sivilisasjonen at islam først og fremst utgjør en fare for oss fordi den ikke aksepterer «likhet mellom kjønnene». De får det iblant faktisk til å høres ut som om de ikke ville hatt noen innvendinger mot islam dersom muslimske jenter bare stod fritt til å gå med miniskjørt, slutte seg til hæren og skille seg fra ektemennene sine. Eller igjen: mange i den voksende fedrebevegelsen beskriver sitt mål som å virkeliggjøre «sann» likhet, snarere enn å gjenvinne sin tradisjonelle rolle som familieoverhoder. Jeg har til og med kjent konservative som oppriktig forsikret unge publikummer om at ideen om kjønnslikhet kommer til oss fra kristendommen — en grusommere bakvaskelse av troen enn Voltaire eller Nietzsche noensinne forestilte seg. Det ytterliggående tilfellet av slik forvirring finnes hos «mainstream»-konservative som William Kristol, som hevder å motsette seg feminismen fordi dens mer eksotiske manifestasjoner «truer kvinners nylige fremskritt»: med andre ord er problemet med feminismen at den setter feminismen i fare. Det er vanskelig å bekjempe en bevegelse hvis grunnleggende premisser man aksepterer.

Faktisk går kvinners høye anseelse i vår sivilisasjon ikke bare langt forut for feministisk ideologi, men er også logisk uforenlig med den. For å forstå hvorfor må man ha to punkter i mente: 1) kvinners tradisjonelle status var knyttet til forventninger om atferd — oppfyllelsen av pliktene som fulgte deres stilling; og 2) den forutsatte kvalitative forskjeller og komplementaritet, snarere enn «rettferdig» konkurranse, mellom kjønnene.

Når det gjelder det første punktet: Strengt tatt var det aldri kvinner som sådanne som nøt høy status, men snarere de sosiale rollene som var passende for dem — først og fremst hustruens og morens. Å bli født kvinne (eller mann) er bare et naturlig faktum uten iboende moralsk betydning, men å fylle en sosial rolle innebærer innsats og ofte oppofrelse. Følgelig var respekten som ble vist kvinner, ikke en ubetinget medfødselsrett; den var forbeholdt kvinner som oppfylte sine kvinnelige forpliktelser.

Blant disse forpliktelsene var ekteskapelig troskap av ytterste betydning: så stor at generelle ord som dyd og moral i vårt språk ofte har blitt brukt for å vise spesifikt til seksuell troskap hos kvinner. Det skyldes ikke irrasjonell snerping, slik apostlene for seksuell frigjøring forestilte seg, men erkjennelsen av at alt som er nødvendig for å ødelegge en rase og en sivilisasjon, er at dens kvinner nekter å være trofaste hustruer og mødre.

Den vestlige tradisjonen omfatter også en sterk formodning om at kvinner ønsker å oppfylle sin rolle; med andre ord antas kvinner å være «dydige» inntil det motsatte er bevist. I visse epoker var det farlig selv å antyde at en dame kanskje ikke var et mønster på seksuell selvbeherskelse dersom man ikke hadde svært sterke beviser: en beskyldning mot en kvinnes ære var grunnlag for en duell. Selvfølgelig gir det ikke særlig mening når kvinner ikke har noen ære; og i dag forkaster tilhengerne av likhet og frigjøring åpent selve ideen som en «undertrykkende sosial konstruksjon». Men for å være ærlig mistenker jeg at ære aldri faktisk var den viktigste faktoren for kvinners atferd. Godt eksempel, særlig fra mødrene deres, vane, mangel på muligheter, religiøs undervisning og, i siste instans, utsikten til sosial vanære og økonomisk ruin var sannsynligvis alltid mer virkningsfulle på dem.

Menn har imidlertid ofte blitt oppmuntret til å tro at kvinner av natur er monogame, umotivert av noe så lavtstående som seksuell tiltrekning, og bare søker «gode ektemenn» som de uegennyttig gifter seg med av kjærlighet. Dette behagelige og oppbyggelige synet på kvinnelighet er grunnlaget for Vestens kulturelle former rundt forholdet mellom kjønnene: galanteri, ridderlighet, kurtise og kameratskapelig ekteskap. Det er disse som plasserer kjærligheten, med Edmund Burkes ord, «om ikke blant dydene, så blant livets prydelser».

Det er også visse mer praktiske, om enn mindre delikate, overveielser involvert: nemlig at dersom en ektemann stoler på sin hustru, kan han unnlate å haste hjem fra kontoret uanmeldt for å forsikre seg om at hun ikke ligger i sengen med gartneren. Det lar ham vie sin fulle oppmerksomhet til sin egen rolle som forsørger for barn han er sikker på er hans egne.

De samfunnsmessig gunstige virkningene av det ridderlige synet på kvinnelighet er helt uavhengige av hvor nøyaktig det er. Det finnes ikke nødvendigvis noen forhåndsetablert harmoni mellom hva som er sant og hva det er nyttig for menn å tro. En mann kan ha det bedre av ikke å kjenne hele sannheten om kvinner — selv, eller kanskje særlig, sin hustru. Men de fleste kvinner samarbeidet entusiastisk om å fremme det ridderlige synet, selv om de ikke selv lot seg lure av det. Det er dels fordi de har vært kloke nok til å oppfatte fordelene ved å opprettholde et høyt omdømme blant menn, og dels fordi de av natur er mer tilbakeholdne enn menn når det gjelder sine seksuelle drifter («beskjedne»).

Men enten den er basert på kunnskap eller behagelig illusjon, avhenger den respekt vår sivilisasjon har vist kvinner, fullstendig av at de praktiserer monogami, og gir ingen mening uten det. Så lenge tilfeller av kvinnelig utroskap var få nok, kunne de av mennene avfeies som naturens avvik, beslektet med tohodede babyer. Når derimot hustruer i milliontall følger den feministiske planen om «frigjøring», forlater ektemennene sine, skiller dem fra barna deres, ruinerer dem i skilsmisseretten og flytter sammen med andre menn, bryter det systemet sammen. Det er der vi befinner oss i dag.

Etter min mening er det mest bemerkelsesverdige trekket ved revolusjonen vi har gjennomgått, tidsforsinkelsen mellom endringene i kvinners atferd og endringene i menns holdning til dem. Menn anstrenger seg ofte for å legge skylden på sitt eget kjønn for det som har gått galt, selv om den naturlige ulempen ved mannens stilling gjør hans primære ansvar usannsynlig på a priori-grunnlag: siden kvinner har større kontroll over paringsprosessen, er det i seg selv mer sannsynlig at de enn menn ligger ved roten av ethvert grunnleggende sammenbrudd i familiedannelse og stabilitet.

Det virker som om mange menn har et følelsesmessig behov for å tro på kvinners iboende dyd eller uskyld, en form for sentimentalitet beslektet med romantikernes dyrking av barndommen. Selv i dag, under en fremvoksende feministisk politistat, refser mannlige kommentatorer ikke sjelden sitt eget kjønn for angivelig utilstrekkelig verdsettelse av kvinnelighetens opphøyde krav. Det snilleste man kunne si om slike menn, er at de dømmer seg selv til irrelevans. En noe mindre snill vurdering kunne være at de er kollaboratører.

Det ridderlige synet på kvinner er nyttig for å holde de naturlig ustadige begjærene hos unge ektemenn i sjakk i et i hovedsak monogamt samfunn; det er ubrukelig eller direkte skadelig i et samfunn som styres av bortskjemte og tyranniske kvinner som har «frigjort» seg fra huslige forpliktelser. Som vanlig er konservative travelt opptatt med å kreve at fjøsdøren skal stenges lenge etter at hesten har rømt. Vår oppgave i dag er ikke å «verne» eller «beskytte» ekteskapet, men å gjenoppbygge det nesten fra grunnen av. Strategien for å gjøre dette vil nødvendigvis være annerledes enn strategien for å forsvare det da det bare var truet.

La oss nå vende oss til vårt andre punkt om kvinners tradisjonelle status: nemlig at den innebar kjønnsmessig komplementaritet og samarbeid. Dette betyr at statusen deres ikke kan opprettholdes når komplementaritet fortrenges av et normativt ideal om kjønnsmessig ekvivalens og konkurranse. Den feministiske bevegelsen har selvfølgelig gjennomført nettopp en slik fortrengning, og derved undergravd respekten for kvinner som den hevder å fremme. Jeg vil nå forsøke å forklare hvordan det skjedde.

Først et forbehold: De fleste kritiske drøftinger av feminismen konsentrerer seg om å gjendrive dens læresetninger, slik som tilskrivningen av kvinnelige trekk til oppdragelse snarere enn natur. Min tilnærming vil være annerledes. Selv om en slik formell tilbakevisning av læresetninger ikke er verdiløs, synes den for meg å misforstå feminismens grunnleggende karakter. Den feministiske bevegelsen består i hovedsak ikke av ideer i det hele tatt, men av holdninger, eller til og med bare følelser. Feministisk «teori», som den svulstig kalles, er ganske enkelt det kvinnene i bevegelsen finner på som en etterfølgende begrunnelse for sine holdninger og følelser. Et sterkt fokus på feministisk doktrine synes for meg å være symptomatisk for den rasjonalistiske feilslutningen: antakelsen om at mennesker først og fremst motiveres av overbevisninger. Dersom de gjorde det, ville den beste måten å bekjempe en væpnet doktrine på, virkelig være å vise at dens overbevisninger er falske. Men når det gjelder feminismen, enda mer enn marxismen og andre politiske ideologier, er det snarere overbevisningene som motiveres av forskjellige personlige og ikke-rasjonelle behov. Jeg foreslår derfor at feminismen kan forstås bedre gjennom en betraktning av feministen selv.

En feminist i streng og egentlig forstand kan defineres som en kvinne som misunner mannsrollen.

Med mannsrollen mener jeg først og fremst å forsørge, beskytte og veilede snarere enn å nære og bistå. Dette innebærer igjen relativ uavhengighet, handling og konkurranse i det større, upersonlige samfunnet utenfor familien, bruk av språk til kommunikasjon og analyse, snarere enn uttrykksfullhet eller følelsesmessig manipulasjon, og overlagt atferd som tar sikte på objektive prestasjoner, snarere enn oppnåelsen av behagelige subjektive tilstander, og som ledes av praktisk resonnering, snarere enn følelsesmessig impuls.

Både feministiske og ikke-feministiske kvinner oppfatter at disse karakteristisk mannlige egenskapene har en naturlig primat over deres egne. Jeg foretrekker å tale om «primat» snarere enn overlegenhet i denne sammenhengen, siden begge settene med trekk er nødvendige for å føre rasen videre. Ett tegn på mannlig primat er at menns misunnelse av kvinnerollen nærmest ikke finnes — selv, så langt jeg vet, blant homofile.

Normale kvinner tiltrekkes av mannlige trekk og ønsker å være partner med en mann som besitter dem. Sunne samfunn kjennetegnes av en samarbeidsbasert gjensidighet mellom kjønnene, men en ulik en i den forstand at den innebærer mannlig lederskap over kvinnen, noe som i selskapsdans.

Feministenes respons på de mannlige trekkenes primat er derimot en følelse av utilstrekkelighet overfor menn — en følelse som dårlig skjules av defensive påstander om hennes «likhet». Hun ønsker å besitte maskulinitet direkte, i sin egen person, snarere enn å være partner med en mann. Det er dette som leder henne inn i misunnelsens åndelige blindgate.

Og kanskje enda mer enn hun misunner selve mannsrollen, begjærer feministen de ytre belønningene som er knyttet til vellykket utførelse av den: sosial status, anerkjennelse, makt, rikdom og muligheten til å kontrollere rikdom direkte, snarere enn å bli forsørget. Hun pleier ikke å ofre den store massen av menn som strever for å oppfylle kravene i sin rolle uten noensinne å oppnå belønningene ved overlegen prestasjon, særlig mye tanke.

La oss så vurdere hva misunnelse er. For det første innebærer den en smertefull bevissthet om noe godt eller ønskelig hos en annen person. Så mye har den felles med etterstreben. Den som etterstreber, er imidlertid først og fremst opptatt av selvforbedring. Misunnelse har en grunnleggende negativ karakter; den ønsker å trekke den andre ned, snarere enn å løfte seg selv opp. Den misunnelige innrømmer vanligvis ikke dette uttrykkelig, men hevder heller å ha blitt snytt, enten av den misunte parten eller av samfunnet rundt: han kamuflerer sin misunnelse som iver for rettferdighet. Ofte hevder han å ønske å konkurrere på en jevn spillebane, men fastholder at konkurransen har vært «rigget».

Misunnelse skiller seg imidlertid fra rettferdighetssansen ved å være grunnleggende umettelig. Den rettmessig indignerte personen ønsker virkelig å komme fram til et forlik. Hvis den misunte parten derimot gir den misunnelige det han krever, viser det bare ytterligere hans overlegenhet og fremkaller mer misunnelse. Én grunn til at feministene har kommet så langt som de har, er at mange menn selv ikke plages av misunnelse. Disse mennene kan ikke forstå psykologien bak feminismen. Fordi de oppriktig bryr seg om kvinner og ønsker å fremme deres velferd, sløser de innsats på nytteløse forsøk på å resonnere eller inngå kompromisser. De forestiller seg at begrensede innrømmelser kan overbevise feminister om at menn tross alt ikke er så ille.

Men det er en metafysisk umulighet å «gi» det en feminist misunner: vellykket utførelse av mannsrollen, herunder overvunnet risiko, overkomne hindringer og objektivt etterprøvbar prestasjon. Det ettergiverne faktisk gjør, er å gi kvinner noen av de ytre fremtoningene og belønningene ved slik prestasjon. Det er meningen med preferanser i bedrifters ansettelser og forfremmelser. Men litt ettertanke vil avsløre hvorfor slike innrømmelser aldri kan tilfredsstille feministen. Hun ydmykes nettopp av bevisstheten om at hennes avansement er en ufortjent veldedighetshandling fra det forhatte «patriarkatet». Det ville faktisk være vanskelig å forestille seg et mer effektivt middel for å fyre opp under hennes frustrasjon og harme. Situasjonen med rasemessige preferanser er for øvrig nøyaktig parallell: Derfor har en bok om svarte mottakere av «positiv særbehandling» treffende nok tittelen The Rage of a Privileged Class [«En privilegert klasses raseri»].

Inn­rømmelser oppfattes faktisk som tegn på svakhet og skjerper appetitten på flere innrømmelser, en syklus som bare kunne ende med den misunte partens fullstendige selvødeleggelse. Med andre ord er feministenes påstand om å være motivert av kjærlighet til rettferdighet eller rimelighet, rent vås. Feminismen er ikke en form for rettmessig indignasjon, men for hat.

I praksis, siden feministen aldri kan bli lik mennenes prestasjoner i mannsrollen, konsentrerer hun innsatsen sin om å sabotere den rollen. Med andre ord: Fordi hun ikke kan utjevne oppover, nøyer hun seg så godt hun kan med å utjevne nedover. Den praktiske konsekvensen av feministisk politisk makt er derfor å gjøre det umulig for menn å «gjøre sin greie» — oppfylle sin rolle. Kvinner kan for eksempel kanskje ikke få karrierer så glamorøse og vellykkede som de forestilte seg, men én anklage om «trakassering» er alt som trengs for å ødelegge karrieren til en mann hvis prestasjoner hun aldri kunne måle seg med. Og det er ingen tvil om at mange kvinner får en sadistisk glede av å utøve slik makt. Jeg hørte selv en gang en kvinne skryte av å ha fått tre forskjellige menn oppsagt.

En hel juridisk industri har vokst fram i løpet av én enkelt generasjon på grunnlag av nyoppfunnede forbrytelser og erstatningsrettslige krenkelser som bare menn kan være skyldige i, og bare kvinner kan være ofre for. Åpenbart kommer ikke den vestlige tradisjonen med høy respekt for kvinner til å overleve spredningen av slik atferd i det uendelige. Kvinner som undrer seg over hvorfor menn ikke lenger ser ut til å «respektere» dem, kunne kanskje søke svaret i speilet.

Misunnelse av mannsrollen har også ødeleggende konsekvenser for kvinners utførelse av sin egen passende rolle. Selv om den kan være en sekundær eller støttende rolle i forhold til menn, er den uunnværlig for rasens overlevelse: Kvinnen føder, nærer og utdanner i stor utstrekning den oppvoksende generasjonen. Feministen nekter enten å oppfylle sin naturlige rolle eller gjør det i beste fall motvillig, surt og dårlig. Av denne grunn bør feminismen ikke behandles bare som en personlig dårskap hos enkelte villedede eller bortskjemte kvinner — den er en dødelig trussel mot ethvert samfunn der den virkelig får fotfeste. Fiender av heteroseksuelt samarbeid og forplantning er fiender av menneskeheten.

Etter kort å ha undersøkt — i den første delen — de to viktigste måtene feminismen har undergravd den tidligere ansette posisjonen som kvinner nøt i vår sivilisasjon, la oss gå videre til å vurdere hvordan denne posisjonen pleide å bli opprettholdt.

Grunnfjellet i systemet, mer grunnleggende enn idealet om ridderlighet, var ekteskapsinstitusjonen. At kvinner oppfyller ekteskapets betingelser på strengest mulig måte, er åpenbart nødvendig før menn kan fås til å tro at kvinner er eterisk rene, naturlig monogame vesener som uselvisk hengir seg til familiens beste på en måte jordnære, lystfylte menn ikke kan forstå.

Tradisjonell seksualmoral kan oppsummeres ganske enkelt: Menn og, særlig, kvinner har et visst valg når de avgjør om eller hvem de skal gifte seg med, men de står ikke fritt til selv å avgjøre hva et ekteskap er. Med andre ord underordner vi oss ekteskapet, som er en tidløs institusjon; vi tilpasser det ikke til våre preferanser.

Hva er da et ekteskap? Jeg definerer det som en livsvarig seksuell og økonomisk forening mellom en mann og en kvinne.¹ I ekteskapet opprettholder en mann og en kvinne et eksklusivt seksuelt forhold som frembringer, i de fleste tilfeller, barn med anerkjent farskap, og de deler produktive evner og ressurser med sikte på å oppdra barna sine; og begge disse tingene gjør de sammen i hele sin naturlige levetid.

I motsetning til mange menneskers overflatiske syn, særlig kvinners, er et bryllup ikke ekteskapets definerende kjennetegn: Det er bare en seremoni som normalt markerer et pars inntreden i ekteskapet. Det eneste vesentlige formålet med et bryllup er å fastslå farskap, å erklære offentlig hvem som antas å være faren til kvinnens framtidige barn.

Når man går inn i et ekteskap, er sex kvinnens sterke kort. I den tidlige voksenalderen, når mennesker normalt formerer seg, er mannens seksualdrift uforlignelig sterkere enn kvinnens, og kvinnens følelse av skam eller beskjedenhet er på sitt høyeste. Det er derfor kvinner, snarere enn menn, er de primære velgerne i pardansen. Men mannen er naturlig den økonomisk sterkere parten. På samme måte som naturen gjorde kvinner til bærere og oppfostrere av barn, gjorde den menn til de fremste forsørgerne for familier.

Generell velstand, kvinnelig karrierisme og ansettelsespreferanser for kvinner eroderer alle mannens naturlige styrke. Videre utgjør den moderne overbetoningen av sex og den tilsvarende forsømmelsen av ekteskapets økonomi et fokus på kvinnens naturlige styrke snarere enn mannens: Den seksuelle revolusjonen har ikke styrket mannens posisjon, slik det populært annonseres, men undergravd den.

La meg gi et eksempel på den typiske moderne unnlatelsen av å betrakte ekteskapet fra et økonomisk synspunkt. Vestlige journalister, som dagens propagandister mot «islamofascisme», hevder ofte at polygami er moralsk forkastelig fordi det «nedverdiger kvinner». Vanligvis gir de ingen forklaring, idet de betrakter saken som selvsagt. Men det er bare vårt samfunns relative velstand som kan få det til å virke slik. Faktiske polygame samfunn har gjerne generell fattigdom som kjennetegn, med mesteparten av rikdommen konsentrert på noen få menns hender. En kvinne i et slikt samfunn står normalt ikke overfor alternativet mellom to ellers sammenlignbare beilere, hvorav den ene vil være trofast mot henne og den andre ha et harem. Hennes valg vil sannsynligvis stå mellom å få sin skjebne bundet til en fattigslig manns eller å bli tålelig forsørget av en rik eller mektig mann hvis oppmerksomhet hun må dele.

Det er på ingen måte selvsagt at vestlige kvinner ville avvise muligheten for formell polygami dersom omstendighetene tvang dem til å foreta et slikt valg; vår nåværende uformelle polygami er faktisk i langt større grad et produkt av deres valg enn av menns. Sett økonomisk er monogamiets funksjon faktisk slett ikke å forbedre kvinners stilling, men snarere å sikre at relativt fattige menn er i stand til å få barn.

Tendensen til å se bort fra forplantningens økonomi har oppmuntret mange kommentatorer til å innta det som kunne kalles en modell av ekteskapet som seksuell utpressing, det vil si framstillingen av det som å lure til seg en motvillig og motstrebende «forpliktelse» fra en mann ved hjelp av trusselen om seksuell frustrasjon: kvinnens triumf over mannen, snarere enn helliggjøringen av deres forening.

La oss minne oss selv på noen åpenbare fakta. Sex har alltid vært tilgjengelig for menn utenfor ekteskapet gjennom den enkle utveien å kjøpe den direkte. Erotiske prostituerte forsørges, ikke mindre enn hustruer, av sine menn. Men ettersom den prostituerte har mange «ektemenn», trenger hver av dem bare å dekke en liten brøkdel av hennes underhold. Dette gjør prostitusjon til en langt bedre handel for menn enn ekteskap, sett fra det individuelle seksuelle egeninteressens perspektiv. Dersom menn ikke ville ha noe annet fra kvinner enn seksuell tilgang, er det bedre å leie enn å eie: Det finnes ingen god grunn for dem til å gifte seg i det hele tatt.

Men hva ville man si om en mann som tilfreds omgikk prostituerte uten noensinne å føle at noe manglet i hans erotiske liv? En viss type konservativ kommentator vil straks svare at vi må tilkalle sedelighetspolitiet for å arrestere skurken; men det ville ikke være et svar på akkurat det spørsmålet jeg ønsker å stille her. Jeg spør ikke hva den rette moralske vurderingen av, eller den praktiske responsen på, et slikt tilfelle ville være; jeg spør om det ikke ville være ganske enkelt merkelig — seksuelt unormalt — for en mann ikke å føle at ekteskapet hadde noe å tilby ham som prostituerte ikke hadde. De fleste menn ville, tror jeg, være enige med meg i følelsen av at en slik fyr befinner seg i en tilstand som ligner den en tonedøv, fargeblind eller lobotomert mann er i: Noe mangler i hans oppfatningsevne. Den reduktivt seksuelle modellen for ekteskapet kan ikke forklare dette.

Ekteskapet har faktisk en rekke ting å tilby menn bortsett fra samleie, men det viktigste er barn. Vi er den eneste arten hvis hanner er bevisste sitt biologiske ansvar for bestemte avkom. Oppdagelsen av farskapet var en skjellsettende hendelse i menneskets historie, større enn oppdagelsen av hjulet, ilden eller jordbruket. Sivilisasjon handler i svært stor grad om foreldreskap med høy investering, og det krever tung og vedvarende farsinvolvering. Slik involvering hviler på et grunnleggende antropologisk faktum: Menn vil gjerne arbeide, kjempe og ofre seg for barn, forutsatt at de føler seg sikre på sitt eget farskap. Ingen ekteskap fremtvunget med hagle, ingen offentlige etater for innkreving av barnebidrag, og ikke engang særlig mye formaning, er nødvendig for at dette skal skje. Det menneskelige hannen finner tilfredsstillelse i farskapet.²

Men den harde økonomiske virkeligheten ved forplantning er at kvinner og barn forbruker ressurser som menn blir bedt om å fremskaffe. Babyer kommer, i motsetning til avkommet til mange dyr, til verden fullstendig hjelpeløse. Og i de sene stadiene av svangerskapet er kvinnen selv nær ved å være hjelpeløs, mens oppmerksomheten hennes i de første ukene etter fødselen nesten helt oppslukes av spedbarnet. Menn tar igjen det forsømte. Generelt sett gifter en kvinne seg med en forsørger; en mann gifter seg med besvær og utgifter. Menn forstår det. Det er den fremste grunnen til at de er motvillige til å «forplikte seg», til å overlate sin framtid til kvinner hvis karakter og hensikter de ikke kan være sikre på. Tradisjonelt har menn blitt belønnet, for eksempel med høyere sosial status, for å påta seg byrden og risikoen ved å stifte familie. Kvinner på sin side ble forventet å forbli trofaste, slik at en ektemann kunne være sikker på at hans arbeid og ressurser ikke ble brukt til å forsørge en annen manns avkom. Seksuell nytelse kommer ikke engang inn i saken.

Som et motstykke til modellen om seksuell utpressing kunne man lett skissere en tilsvarende ensidig, utelukkende økonomisk modell for ekteskapet, omtrent som følger: En stedmorlig natur tvinger menn som ønsker å formere seg, til å kjøpe en svært drivstoffineffektiv rugemaskin. Noen ganger viser den seg å være ufruktbar, men selv da kan den ikke byttes inn eller returneres. Man kan aldri engang være helt sikker på at barna den frambringer, er hans.

Den ugalante tolkningen av ekteskapet er ikke en oppfinnelse fra min egen kvinnefiendtlige penn. Noe svært likt den finnes hos en mengde antikke og middelalderske forfattere. Følgende er hentet fra Euripides’ Hippolytos:

Kvinner! Denne mynten som menn finner forfalsket! Hvorfor, herre Zevs, satte du dem i sollyset? Dersom du var så fast bestemt på å avle menneskeslekten, burde dens kilde ikke ha vært kvinner: Da kunne vi ha levd i hus frie fra smitten av kvinners nærvær. Men nå, for å bringe denne pesten inn i hjemmene våre, tømmer vi formuene våre. Faren som avler henne, må legge til en medgift for å pakke henne av sted til en annens hus og bli kvitt byrden. Og han som tar den forbannede skapningen, forskjønner sitt hjertes juvel med kostbare smykker, skjønnhet lesset på verdiløshet. Med vakre klær staser den arme stakkaren henne opp, idet han bruker den rikdommen som holder huset hans oppe …

Passasjen fortsetter, men du forstår tanken.

Jeg er klar over at mange lesere vil mislike den åpenheten — noen kunne si kynismen — som jeg skriver om disse spørsmålene med. Tradisjonelt har ekteskapets rå seksuelle og økonomiske fakta blitt høflig skjult av tillagte ideer som romantisk kjærlighet og galanteri. I årene etter den andre verdenskrig ble slike foreldede skikker med økende grovhet revet bort fra den seksuelle handlingen av svikefulle «forskere» på sex og pornografer. Men de økonomiske realitetene har ikke på lignende vis blitt dratt fram i dagens lys. Tvert imot har vår velstand gjort det lett å nedtone dem enda mer enn tidligere.

Et eksempel på slik høflig skjuling finnes i den tradisjonelle etiketten for å hilse nygifte par. Det var sedvane å si «gratulerer» til mannen, men aldri til kvinnen; bruden tilbød man bare «de beste ønsker». Foregivelsen var at mannen mottok et ufortjent hell. Realiteten er naturligvis at mannen påtar seg hovedbyrden i ekteskapet. For kvinner er det en økonomisk gullgruve.³

Én faktor i oppløsningen av ekteskapet og kjønnsrollene er at kvinner, bortskjemt av velstand, faktisk begynte å tro på den ridderlige foregivelsen og glemte den underliggende økonomiske virkeligheten. De forventer at menn skal være takknemlige for muligheten til å forsørge dem. Wendy Shalit er et fremragende eksempel på denne mentaliteten. Det er et tilfelle av at galanteri misbrukes av dem som nyter godt av den. Under slike omstendigheter kan menn ikke ganske enkelt fortsette å opptre på den gamle måten som om ingenting var galt. Det påhviler dem å slå tilbake mot kreftene som står oppstilt mot dem, dels ved å understreke noen hjemlige sannheter om ekteskapets økonomiske realiteter. Kanskje er det på tide at unge menn slutter å betale for stevnemøter og kokett forklarer at de «sparer lommebøkene sine» til ekteskapet. Hvis det høres kynisk ut for en tradisjonell følsomhet, er mitt svar at slik kynisme kanskje ganske enkelt er prisen for å gjenopprette den naturlige familien som grunnlaget for vår sivilisasjon.

De fleste menn kommer til slutt til den melankolske erkjennelsen at en kvinnes valg av partner i stor grad, og ofte først og fremst, motiveres av økonomiske overveielser. I sin streben etter makt ga feministene menn rosenrøde løfter om at de kunne endre dette; at kvinner søkte forsørgere bare fordi de urettferdig ble holdt utenfor produksjonens område, som feminister antok bare kunne ligge utenfor hjemmet. Når kvinner først etablerte seg i arbeidsstyrken, ville presset på menn om å forsørge dem, lette. Kvinner ville oppføre seg mindre materialistisk og velge partnere på grunnlag av personlige egenskaper.

Samtidig, og heller inkonsekvent, ble kvinner forsikret om at det å sette karrieren først tilfeldigvis ville gjøre dem ivrig ettertraktet av framgangsrike menn. En populær kvinnelig selvhjelpsbok fra begynnelsen av 1980-årene hadde for eksempel tittelen Men Are Just Desserts.

Som vanlig behandlet feministene som historisk betinget noe som i virkeligheten var naturlig. Den kvinnelige tilbøyeligheten til å søke partnere som forsørger, utviklet seg lenge før historiens morgen, da økonomiske overveielser betydde jaktevne og ren overlevelse snarere enn sportsbiler og ferier på Hawaii. Kvinner som ble tiltrukket av menn som var i stand til å forsørge avkom, fikk flere overlevende avkom. Derfor er de i dag ganske enkelt hardkodet til å søke slike menn. Det som faktisk skjer når en kvinne begynner å tjene 100 000 dollar i året, er følgelig ikke at hun slutter å søke en mann som kan forsørge henne, men at hun oppfatter menn som forsørgere, og dermed potensielle partnere, bare dersom de tjener enda mer. Når det feministiske prosjektet gjennomføres, får flertallet av menn ikke mindre materialistiske koner; de får ganske enkelt ingen koner i det hele tatt.

Selv om det fantes nok velstående menn til alle, er slike menn sjelden interessert i å gifte seg med de karrierespinstere som febrilsk forfølger dem. Det leder til en slags tragikomisk situasjon. Det finnes i dag en hel sjanger av selvhjelpslitteratur rettet mot velstående yrkeskvinner, som lover å vise dem, som én forfatter uttrykker det, «hvordan man smigrer, erter, lurer og på annet vis manipulerer en mann inn i ekteskap».⁴Et firma på Manhattan krever 9600 dollar av slike kvinner for en forvandling av utseende og personlighet som kulminerer i et liksom-bryllup. Erstatningsseremoniene er ofte umulige å fullføre fordi «brudene» bryter sammen i gråt. Yrkesmessig vellykkede menn på sin side begynner å rapportere hyppige plagsomme telefoner fra datingbyråer på vegne av disse fortvilte kvinnene.

Åpenbart kommer de fleste av disse kvinnene til å mislykkes i sin søken, uansett hvor mange selvhjelpsbøker de leser eller hvor mye penger de bruker. Det finnes fortsatt en gutt for hver jente i verden, men det finnes ikke en gutt med høyere status for hver kvinne i overgangsalderen som gjorde det tåpelig å ofre sine fruktbare år for å oppnå rikdom og status for seg selv. Disse kvinnene er med andre ord ofre for sin egen suksess; livene deres er det de selv har gjort dem til. For å parafrasere Oscar Wilde: En mann måtte ha et hjerte av stein for å se deres situasjon uten å le.

I et velstående samfunn kan selv menn med forsørgerevne langt under gjennomsnittet lett formere seg med en rate over reproduksjonsnivået. For den saks skyld kan de være bedre ektemenn og fedre enn de fleste rike menn. Betraktet rasjonelt burde generell velstand derfor føre til et blomstrende samfunn med moderat store familier. Men den kvinnelige seksualdriften, som leseren muligens allerede har merket, er ikke rasjonell. Den utløses av relativ, snarere enn absolutt, rikdom, og menns seksuelle tiltrekningskraft bestemmes derfor fortsatt av deres status innenfor det sosiale hierarkiet slik kvinner oppfatter det.

En annen faktor som nå virker mot vanlige menns ekteskapsutsikter, er innflytelsen «romantiske» bøker og filmer har på kvinners fantasi.

Hollywood-komedier har for eksempel lenge smigret det primitive kvinnelige instinktet om å søke en partner med ubegrenset forsørgerevne. En standardhelt er den kjekke, jetsettende ungkaren. Rikdommen hans er ganske enkelt der, uten at han trenger å gjøre seg noen anstrengelse for å skaffe den, noe som lar ham vie sin fulle oppmerksomhet til å kurtisere heltinnen.

I That Touch of Mink (1962) flyr Cary Grant Doris Day til Philadelphia i privatflyet sitt for en tallerken fettuccine. Hun henger med mens han taler til FN. De går på en Yankees-kamp og sitter i utgravingsområdet sammen med spillerne — han eier tydeligvis laget. Han utstyrer henne med en ny garderobe, komplett med privat moteshow. Han kjøper opp alle billettene på en flyvning til Bermuda i høysesongen, slik at hun kan ha flyet for seg selv. Ingenting av denne fantasien er basert på heltinnens rasjonelle bekymring for at barna skal være tilstrekkelig forsørget; det er ren kvinnelig luksus. Grant settes opp mot en «ekkel» rival, hvis uverdighet består i at han må holde på en vanlig kontorjobb, ferierer i East New Jersey i stedet for på Bermuda og spiser TV-middager og rimelig vin.

Denne filmen, sammen med de mange andre som ligner den, blir faktisk trukket fram som et eksempel på sunn underholdning fra en mer uskyldig tid. Den gjennomsnittlige tungnemme konservative mediekritikeren kan ikke oppfatte noe forkastelig, siden det ikke er noen eksplisitt eller utenomekteskapelig sex. I virkeligheten utgjør slike «romantiske» filmer en slags pornofilmer for gullgravere. I motsetning til Jane Austens handlingsforløp, hvor reelle risikoer og vanskeligheter oppstår og moralske lærdommer kan trekkes, er disse filmene bare ønsketenkning. De legger opp til skuffelse for kvinner ved å lære dem å ha urealistiske forventninger til kjærlighet og livet. Og selvfølgelig skaper de absurd uoppnåelige standarder for menn.

Eller ta det beslektede fenomenet kiosklitteratur med romantiske fortellinger. Markedet for slike bøker eksploderte på mystisk vis omtrent samtidig som kvinner begynte å gå inn i arbeidsstyrken i stort antall. Pionerfirmaet Harlequin Enterprises Ltd. så inntektene sine vokse tohundre ganger i løpet av 1970-årene.⁵ I dag har Harlequin mange konkurrenter, og noen kilder melder at romantikksjangeren står for over halvparten av pocketboksalget i USA. Lærdommen som kan trekkes, synes å være at når kvinner blir i stand til å forsørge seg selv, slutter de ikke å tenke på menn; i stedet erstattes ekteskap med en virkelig, men ufullkommen forsørger av endeløs fantisering om å bli revet inn i armene på umulig perfekte partnere som kan forsørge dem. Jeg kjente en gang en yrkesmessig vellykket autorisert sykepleier som eide tusenvis av disse bøkene; veggene i hvert rom i huset hennes var dekket med dem. Hun må ha lest dem hver våkne time som ikke var viet arbeid eller spising. Ikke tilfeldig hadde hun verken ektemann eller barn.

Warren Farrell forklarte allerede i 1986 hvorfor slik litteratur er den funksjonelle ekvivalenten til pornofilmer for kvinner.⁶ Men mens mye har blitt skrevet for å beklage pornografiens utbredelse i vårt samfunn, har nesten ingen seriøs oppmerksomhet blitt rettet mot årsakene til og virkningene av romantisk skjønnlitteratur. Min magefølelse er at dens innflytelse faktisk er mer skadelig enn pornografiens, fordi kvinner har så mye større naturlig makt enn menn til å bestemme virkelige mønstre for kurtise og ekteskap.

Menns forsørgelse kan ha oppstått som en tilpasning hos tidlige hominider til de mer ugunstige klimatiske forholdene de møtte da de migrerte ut av Afrika. Den dag i dag forblir kvinners matproduksjon regelen i store deler av det svarte Afrika. Det hardere klimaet i Eurasia, særlig i de nordligere områdene, er det som krever mannlig fysisk styrke og framsyn, sammen med deres kvinnelige motstykke: mer intensiv omsorg for barn.

Ifølge en artikkel nylig publisert i Current Anthropology kan bedre bruk av den seksuelle arbeidsdelingen til og med være det som ga moderne mennesker den avgjørende konkurransefordelen over neandertalerne.⁷ Jeg ville ikke ønske å legge for mye vekt på en nyoppstått og muligens uprøvbar teori. Men i mange år har kritikere av feminismen rutinemessig blitt avfeid som neandertalere og huleboere. Det ville være en tilfredsstillende oppreisning for oss dersom det viste seg at menneskets mer primitive forgjengere faktisk døde ut gjennom «likhet på arbeidsplassen». Det er også morsomt å tenke på hvordan våre bortskjemte feminister kunne ha klart seg i det «fiendtlige arbeidsmiljøet» i mellom-paleolitikum.

Selv om praksisen med mannlig forsørgelse oppstod som respons på vanskelige naturforhold, overlevde den inn i epoken med mindre knapphet etter slutten på den siste istiden og framveksten av fast jordbruk. Det var dette som først muliggjorde kapitalopphopning, en vesentlig forutsetning for sivilisasjon. Vi er virkelig heldige at mennene i det gamle Mesopotamia ikke hadde feminister rundt seg til å overbevise dem om at det var «sexistisk» å nekte konene deres eiendomsrett. De som skaper rikdom, har en bedre forestilling om dens verdi enn de som forsørges av andre. Det er tvilsomt om sivilisasjonen kunne ha oppstått med kvinner i kontroll over de forhistoriske pengepungene.

Få ting framkaller mer feministisk vrede enn dette tradisjonelle fraværet av kvinnelig eiendomsrett innenfor familien. Slik etterpåklok indignasjon er imidlertid bare enda et eksempel på misforståelsene som kan oppstå når man slipper å se harde økonomiske realiteter i øynene.

Faren hadde, i sin rolle som forsørger, en plikt til å forvalte familiens eiendom til langsiktig beste for familien som helhet, herunder naturligvis hans hustru. En manns rett til å kontrollere fordelingen av den rikdommen han selv hadde skapt, var i hovedsak knyttet til denne forpliktelsen. Feminister oppfatter, som vanlig, bare mannens rettigheter og ikke ansvaret som disse sprang ut av.

Kjønnene har ikke endret seg særlig mye siden neolittisk tid, selv om våre forestillinger om «rettigheter» har gjort det. Selv i dag kan man finne menn med sekssifrede lønninger som ikke klarer å komme seg ut av gjeld. De lever ikke over evne; konene deres gjør det. Med Schopenhauers ord: «Kvinner tror menn er ment å tjene penger slik at de kan bruke dem.» Et av de tradisjonelle målene med å oppdra døtre har nettopp vært å frigjøre dem fra denne «naturlige» kvinnelige tenkemåten.

Følgene av å unnlate dette kan ses i enkelte nyere utviklinger i Europa. I 1999 kunngjorde en kvinnelig britisk Labour-politiker planer «om å tvinge arbeidsgivere til å utbetale menns lønn til konenes bankkontoer … Koner vil ha eneavgjørelse over om de mottar ektemannens lønn direkte eller ikke.»⁸ I Tyskland er det imens blitt foreslått en lov som «vil kreve at ektemenn betaler lommepenger til sine koner. Unnlatelse av å betale lommepenger … kan føre til at lovbryteren blir stilt for familieretten og pålagt å betale.»⁹

I motsetning til dette ble den tradisjonelle husmoren, ved siden av å være takknemlig for ektemannens underhold og nøysom med ressursene hans, forventet å yte sitt eget bidrag til husholdningen:

Hun skaffer seg ull og lin, og arbeider med villige hender. Hun står opp mens det ennå er natt og sørger for mat til sitt hus og oppgaver for sine tjenestekvinner. Lampen hennes slukner ikke om natten. Hun legger hendene på håndteinen. Hun holder oppsyn med sitt hus’ virksomhet og spiser ikke lediggangens brød.

Dette er den gode hustruens egenskaper slik de beskrives i Ordspråkene 31, etter det lengtende spørsmålet: «En god hustru, hvem kan finne?» Med andre ord er det på ingen måte en nyskaping av feminismen at kvinner skal utføre økonomiske funksjoner.

Men dette er noe ganske annet enn å ha en karriere med formålet «selvrealisering». En kvinnes tradisjonelle økonomiske rolle er «familierealisering». En kvinne som var viet til å oppfylle denne rollen, kunne ha vært forvirret over hvordan hun ville dra nytte av eiendomsrettigheter som rettslig kunne håndheves mot andre medlemmer av hennes egen familie.

Selv om ekteskapets økonomiske aspekt blir grovt forsømt i dag, er vi neppe uinteresserte i økonomiske spørsmål i seg selv. Tvert imot kan penger være den ene tingen det moderne mennesket er like besatt av som sex. Våre økonomiske bekymringer er imidlertid konsentrert om suksess og forbruk i markedet snarere enn om å forsørge hjem og barn. Det er bemerkelsesverdig, fordi den viktigste grunnen til at menn tradisjonelt har søkt rikdom i utgangspunktet, er at de har familier å forsørge, eller ønsker å ha dem.

Grunnleggende lærebøker i økonomi opplyser pliktoppfyllende studentene om at ordet økonomi kommer fra det greske uttrykket for husholdningsstyring. Men ingen betydning tillegges denne informasjonen, og det kan være siste gang en økonomistudent hører husholdninger nevnt. «Økonomi» kan fortsatt finnes brukt i sin opprinnelige huslige betydning hos Samuel Johnson og andre forfattere på 1700-tallet. Bare gradvis ble betydningen metaforisk utvidet til «politisk økonomi», styringen av hele statens husholdning, så å si. Da politisk økonomi var blitt en anerkjent disiplin, ble «politisk» fjernet fra navnet som omstendelig og unødvendig for å klargjøre talerens mening. Deretter ble den opprinnelige betydningen borte fra menns bevissthet. Fabrikker og banker, ikke hjem, ble ansett som de viktigste arenaene for «økonomisk» aktivitet. I dag ser vi journalister slurvete omtale verdipapirmarkedet som «økonomien». Markedet har så fullstendig fordrevet betraktningen av husholdningen at en økonom, Gary Becker, nylig har brukt teorien om marginalnytte i et forsøk på å omtolke selve den naturlige familien som resultatet av økonomisk rasjonell kalkulasjon.

Det er noe ganske merkelig ved å forsøke å forklare forplantningens primære og naturlige faktum ved hjelp av markedets sekundære og avledede atferd. Tenk for eksempel på det observerbare faktum at mange foreldre villig risikerer livet for å beskytte avkommet sitt. Slik selvoppofrende atferd kunne kalles transøkonomisk. Folk vil ikke gjøre den slags for bare økonomiske goder. Historiene om menn som hoppet fra hotellvinduer etter børskrakket i 1929, har for øvrig sitt opphav i en komisk rutine fra den tiden. Selv om mennesker «verdsetter» både ressurser og barn, virker de to klassene av goder uforenlige som målestokk. Familier er en stor del av rikdommens formål.

Salg av barn er riktignok ikke ukjent blant de desperat fattige. Men det vanskelige spørsmålet for enhver utelukkende økonomisk analyse ville være å forklare hvorfor en slik praksis ikke er normal og universell; barn forbruker helt sikkert nok ressurser til å reise spørsmål om «kostnadseffektivitet». Denne forfatteren håper at mennesker aldri blir så rasjonelle.¹⁰

Hjemmets økonomi er kvalitativt så vel som kvantitativt forskjellig fra kommersielle foretak eller nasjoners. Familien fungerer faktisk omtrent etter prinsippet «fra enhver etter evne, til enhver etter behov». Dette kommunistiske slagordet er med andre ord ikke i seg selv utopisk; det er bare utopisk å utvide prinsippet universelt, i strid med de uutslettelige kvalitative forskjellene mellom den naturlige familien og det politiske samfunnet. Mange sosialistiske forfattere mister av syne den familiære inspirasjonen bak idealet sitt, men i den opprinnelige sosialistiske utopien som beskrives i Platons Staten, erkjenner Sokrates uttrykkelig at han utvider det allerede eksisterende familiære prinsippet til polis.

En annen forskjell er at hjemmet ikke har en pengeøkonomi. Da husmoren i eldre tid spant ull for å lage klær til familien sin, skapte hun rikdom — hun tilføyde råmaterialer menneskelig verdi — men rikdommen fikk ikke noe monetært eller tallmessig uttrykk. Derfor kunne hun ikke beregne innsats og resultat, eller avkastningen på sitt investerte arbeid. Av den grunn omtaler forvirrede feminister den førmoderne kvinnens husarbeid som «ubetalt».

Den tradisjonelle huslige økonomien var tydeligvis ikke «kapitalistisk». Men hva var den?

Den tyske sosiologen Ferdinand Tönnies (1855–1936) skilte berømt mellom to grunnleggende former for menneskelig tilknytning: samfunn og fellesskap.¹¹ Av disse er fellesskapet både begrepsmessig og historisk forut for samfunnet. Det kjennetegnes av tilskrevne, det vil si ikke-valgte, statuser, følelsesmessige bånd til personer og steder, sterke vaner og tradisjoner, og en felles gudsdyrkelse. Arbeid innenfor et fellesskap forstås i aristotelisk betydning som energeia, virkeliggjøringen av en naturlig mulighet, utførelsen av en meningsfull oppgave eller et kall. Familien er prototypen på ethvert fellesskap.

Samfunnet kjennetegnes av valgte eller oppnådde statuser, egeninteresse, individualisme, upersonlighet, kontrakt og konkurranse. Arbeid forstås ikke som et kall, men som en jobb, noe ubehagelig som må utholdes for ytre belønningers skyld, som penger og status. Den konkrete arten av virksomheten man konkurrerer innenfor, kan være likegyldig — narkotikahandel kan for eksempel være like godt som jordbruk. Det kommersielle foretaket er lærebokeksempelet på et samfunn, forstått i kontrast til et fellesskap.

Fellesskap som familier, familiebaserte småbedrifter, landsbyer og religiøse menigheter er de naturlige barnehagene for større og løsere samfunn som byer og store forretningsselskaper: Samfunn forutsetter fellesskap på en måte fellesskap ikke forutsetter samfunn. Men selv når samfunnet oppstår av fellesskapet, har det en iboende tendens til å erodere den naturlige jorden det vokste fram av. Avanserte samfunn kjennetegnes ofte av en nostalgisk «søken etter fellesskap», med Robert Nisbets uttrykk, men medlemmene av slike samfunn unnlater ofte å forstå at en tilbakevending til fellesskapet nødvendigvis ville innebære et offer av friheten til personlig handling — og muligens også av materiell levestandard. Dette er farvannene sektledere og demagoger fisker i. Blant slike falske profeter i nyere tid har feministene vært fremtredende, idet de kaller ekteskapets plikter «slaveri», når de i virkeligheten er det uunnværlige grunnlaget for familien og dermed for ethvert virkelig fellesskap.

Tönnies så selv at hans typologiske skille ikke er kjønnsnøytralt: Menn kan trives i løse, konkurransepregede samfunn; kvinner gjør det som regel ikke, eller, dersom de gjør det, mister de sin kvinnelighet i prosessen. I det førfeministiske Amerika kan vi merke oss at vel forsørgede kvinner med tid på hendene ofte drev frivillig arbeid i fellesskapene sine. Ingenting er mer fremmed og forferdelig for en kvinnes opprinnelige medfødte natur, observerte Tönnies, enn handel, enn uavhengighet som kontraktspart og eier av penger. Å forsørge en hustru behøver, merk det, ikke innebære å gi henne penger. Omvendt har ingenting vært en større faktor i samfunnets moderne inntrengning i fellesskapet enn frigjøringen av kvinner fra fellesskapets bånd og virksomheter.

Min henvisning til en sosiolog fra 1800-tallet for å klargjøre familiens natur ville for øvrig sannsynligvis ha forvirret Tönnies selv. Han kunne trygt anta at leserne hans allerede visste hva en familie var, og han brukte begrepet til å klargjøre naturen til andre fellesskap. Men i dag, etter flere tiår med en statsstøttet kult for individuell tilfredsstillelse, kan det vestlige mennesket nettopp trenge et kurs i sosiologi for å fatte forhold som resten av verden alltid har betraktet som for naturlige og åpenbare til å kreve forklaring.

De fleste venstreorienterte utopier innebærer å nyte alle fordelene ved tett sammenknyttede fellesskap uten å betale noen av kostnadene i individuell frihet som slike fellesskap krever. Feminister foreslår derfor å frigjøre kvinner fra «huslig slit» og erstatte det med ubegrenset personlig valg. Likevel er ekteskapets slit og plikter, helt åpenbart, familiens uunnværlige grunnlag, modellen og kilden for ethvert virkelig fellesskap.

Det er sant at det finnes en viss grad av fritt valg selv i ekteskapet: En kvinne kan velge om, og til en viss grad hvem, hun vil gifte seg med. Men når en kvinne først foretar sitt valg ved å avlegge løftet og tre inn i pakten, har hun ipso facto ikke lenger et valg, på samme måte som man ikke kan spise en kake og fortsatt ha den. Med andre ord er ekteskapet en énveisbillett som ikke kan refunderes. Ektemannen hennes er hennes valg, selv om han etter hvert skulle mishage henne på visse måter, slik alle dødelige ektemenn nødvendigvis må. Når en kvinne holder sitt valg av partner åpent for alltid, kalles det «ungpikedømme».

Til syvende og sist hviler feminismens og den seksuelle frigjøringens fantasier på en metafysisk forvirring som kunne kalles valgets absolutisering. Illusjonen er at samfunnet på en eller annen måte kunne ordnes slik at kvinner får velge uten at deres framtidige muligheter dermed reduseres. Prevensjon, abort, avstigmatisering av hor og lesbianisme, «retten» til en karriere, vilkårlig og ensidig skilsmisse — alt dette har blitt solgt inn til kvinner som måter å utvide valgene deres på.

Jeg er nå for å gi kvinner all den valgfriheten de kan tåle. For øyeblikket mener jeg at de har heller mer enn det. Men en nøye analyse vil avsløre at uttrykket har ulike og delvis motstridende betydninger som ikke kan være like anvendelige i alle sammenhenger. Valg er ikke én enkelt ting som kan utvides uendelig uten kostnad, og et skinn av mer av det på ett område kan vises å innebære at ens muligheter reduseres på et annet.

En fullstendig legitim betydning av å velge er å gjøre som man ønsker. Når vi for eksempel blir bedt om å velge en smak iskrem, menes det bare en avgjørelse om hvilken som ville være mest behagelig for oss i øyeblikket. Det er fordi alternativet mellom sjokolade og jordbær ikke innebærer noen dype, langsiktige konsekvenser. Men ikke alle valg kan være slik.

Tenk for eksempel på en ung manns valg av kall. En av ungdommens sjarm er at den er en tid da muligheten overskygger virkeligheten. Man kunne bli hjernekirurg, fjellklatrer, poet, statsmann eller munk. Det er naturlig og godt at gutter drømmer om alle de ulike tingene de kan bli, men slike dagdrømmer kan frembringe en farlig illusjon: at der alt fortsatt er mulig, vil alt være mulig. Det er sant bare når det gjelder trivielle og uvesentlige spørsmål. Det er mulig å smake alle Baskin-Robbins’ 31 smaker på 31 påfølgende dager. Men det er ikke mulig å bli hjernekirurg og fjellklatrer og poet og statsmann og munk. En mann som forsøker dette, vil bare mislykkes i alle sine foretak. Grunnen er naturligvis at viktige foretak krever store mengder tid og hengivelse, men mennene som tar dem på seg, er dødelige.

For hver mulighet vi virkeliggjør, vil det være hundre vi må la forbli uvirkeliggjort for alltid; for hver vei vi velger å følge, vil det være hundre vi for alltid må forsake. Behovet for valg i denne betydningen er det som gir menneskelivet mye av dets alvor og mye av dets vemod. De som driver fra det ene til det andre, ute av stand til å bestemme seg eller fullføre noe de har begynt på, viser dermed at de ikke forstår en vesentlig sannhet om menneskets vilkår. De er som barn som ikke ønsker å vokse opp.

En kvinnes seksuelle valg er analoge med en manns når det gjelder hans kall. I sin natur kan de ikke gjøres like enkle og omgjørbare som å velge iskrem. Men det er nettopp dette feminismen og den seksuelle frigjøringen forsøker å gjøre. Det underliggende motivet synes nettopp å være frykt for vanskelige valg og et ønske om å fjerne behovet for dem. En kvinne behøver for eksempel ikke tenke på en manns kvalifikasjoner som far til hennes barn dersom en pille eller en rutinemessig medisinsk prosedyre kan fjerne den muligheten. Det er ingen grunn til å vurdere alternativet mellom karriere og ekteskap nøye dersom morsrollen trygt kan utsettes til fylte 40 år, slik store mengder kvinner nå tilsynelatende tror. Det vi har her, er ikke en klar gevinst i mengden av valg, men en forskyvning fra én betydning av ordet til en annen — fra alvorlig, gjennomtenkt forpliktelse til bare å gjøre som man ønsker på ethvert gitt tidspunkt. Som dilettanten som prøver seg på fem yrker uten til slutt å forfølge noen av dem, vil den frigjorte kvinnen holde alle mulighetene sine åpne for alltid: Hun vil ha evig ungdom.

Forsøket på å virkeliggjøre en utopi med grenseløse valg i den virkelige verden har visse forutsigbare negative konsekvenser: Det gjør særlig kvinners erfaring av kjærlighet til en erfaring av gjentatt mislykkethet. Den frigjorte kvinnen som avviser både forpliktende ekteskap og forpliktende sølibat, flyter inn og ut av en rekke av det som kalles «forhold», og enten forlater hun mannen sin eller blir forlatt av ham; i hennes sinn er det hans feil i begge tilfeller. En populær tysk roman som satiriserer dette atferdsmønsteret, heter Med den neste mannen vil alt bli annerledes.¹²

Lærdommen slike erfaringer uunngåelig formidler, er at kjærligheten ikke varer, at mennesker ikke er pålitelige, at man til slutt bare har seg selv å falle tilbake på, og at klokskap tilsier at man alltid må ivareta sine egne interesser. Og dette ødelegger på sin side den gavmildheten, lojaliteten og tilliten som er uunnværlige dersom kjærligheten skal lykkes og vare.

Kvinnene som har adlydt det nye budet om å følge alle sitt hjertes ønsker, synes ikke for meg å fråtse i en hage av jordiske gleder. I stedet blir jeg minnet om de sørgelige skikkelsene fra Tsjekhovs sider: De går i søvne gjennom livet, håper for alltid at ting på en eller annen måte vil endre seg til det bedre i morgen, mens de blindt lar mulighetene for varig lykke gli mellom fingrene. Men dette er bare det naturlige utfallet av å oppfatte et menneskeliv som en rekke opphevelige og betydningsløse valg. Vi beskyttes riktignok mot visse risikoer, men vi har tilsvarende lite å vinne; vi har færre bekymringer, men ingen store ambisjoner. Prisen vi betaler for å fjerne intimitetens farer, er å fjerne dens alvor.¹³

I stedet for familiedannelse finner vi en «datingverden» uten noe klart mål, der både menn og kvinner er oppslukt av forsøket på å få den andre parten til å lukke sine muligheter, «forplikte seg», mens de holder sine egne åpne. Det foregår en hektisk og endeløs posisjonering: På den ene siden å kjempe mot konkurransen, på den andre å holde utkikk etter et bedre tilbud et annet sted. Den nyeste trenden blant «single» er noe som kalles hurtigdating, der menn og kvinner samhandler i tre minutter og deretter går videre til en annen når en bjelle ringer.

Men det virkelige nec plus ultra i dagens tendenser kan ses i visse universitetsregler om «trakassering» som advarer om at en «seksuell kontakt», som det utsøkt kalles, ikke skaper noen formodning om at det vil komme ytterligere «kontakter». Man er tilsynelatende skyldig i å trakassere sin «sexpartner» dersom man antar noe annet. Komiteer opprettes for å håndheve dette. Det synes å være basert på praksisen i homoseksuelle badehus, men tvinges nå på unge menn og kvinner som det normative idealet som skal erstatte ekteskapet. Vi ser den selvsentrerte jakten på kortvarig nytelse kreve den moralske overhøyheten over selvbeherskelse og livslang hengivelse til familien. Som vanlig har de som ikke er i stand til å styre sine egne begjær, den sterkeste viljen til å tyrannisere over andre.

Sex hører til én forbigående fase av menneskelivet, nemlig den tidlige voksenalderen. Det er nytteløst å forsøke å abstrahere den fra dens naturlige og begrensede plass i livssyklusen og gjøre den til et mål i seg selv. En bærekraftig sivilisasjon krever at viktigere langsiktige ønsker gis forrang over kortsiktige ønsker som strider mot dem, som impulsen til å bedrive hor.

Ekteskapets formål er ikke å legge lenker på mennesker eller redusere deres muligheter, men å gjøre dem i stand til å oppnå noe som de fleste ganske enkelt er for svake til å oppnå uten hjelp fra en slik institusjon. Enkelte verdifulle ting krever tid for å modnes, og man kan ikke oppdage dem uten å være tålmodig og trofast mot sin oppgave. Ekteskapet er det som forteller mennesker at de må holde ut lenge nok til å finne ut hva som skjer. Å streve med slike vanskeligheter — og til og med perioder med direkte motløshet — er en del av det som lar menns og kvinners ønsker modnes og komme i fokus. Eldre par som har oppdratt barn sammen med hell og belønnes ved å se dem gifte seg og få egne barn, vil neppe se bryllupsreisen som den viktigste hendelsen i ekteskapet deres.

Mennesker kan ikke vite hva de ønsker når de er unge. En ung mann kan forestille seg at lykken består i å leve på Kalypsos øy, å overgi seg til seksuell nytelse uten noensinne å pådra seg familieforpliktelser; men, lik Odyssevs, ville han til slutt finne et slikt liv utilfredsstillende.

Slik forvirring omkring ens egne ønsker er imidlertid sannsynligvis større hos kvinnen. Av den grunn er det misvisende å snakke, slik gammeldagse menn liker å gjøre, om at unge kvinner «ønsker ekteskap». En ung kvinne som blar gjennom sidene i Modern Bride, vet ennå ikke hva ekteskapet er; alt hun ønsker, er å få bryllupsdagen sin og leve lykkelig alle sine dager. Hun har godt mulig ikke den minste forestilling om pliktene hun vil påta seg.

Det sies ofte at ekteskapet finnes for å beskytte kvinner, og det mannlige beskyttelsesinstinktet er visselig mye synlig i mesteparten av menns kritikk av den seksuelle revolusjonen. Men det de først og fremst trenger beskyttelse mot, er ikke menn som ønsker engangsligg — det er deres egen irrasjonalitet, uansvarlighet, umodenhet og kortsiktighet. Man kunne til og med med rette tale om et behov for å beskytte kvinner mot feminismens og frigjøringens vrangforestillinger.

Morsrollen er det som virkelig tvinger unge kvinner til å vokse opp; jeg har hørt kvinner selv bemerke dette. Distré tullinger, hvis største bekymring tidligere var hvilken ny frisyre de skulle prøve neste gang, finner seg selv i ferd med å føre nøyaktige regnskaper og planlegge handlingene sine, plutselig bevisste på at de har en virkelig viktig oppgave å utføre og overrasket over å oppdage at de er den voksen.

Men uten forståelsen av at ekteskapet er en pakt som i sin natur ikke kan omgjøres, gir både menn og kvinner etter for illusjonen om at skilsmisse vil løse «problemet» med utilfredshet i ekteskapet. De oppfører seg som bonden som rydder, pløyer og sår en åker, bare for å kaste hendene i været på den første virkelig varme og svette arbeidsdagen og utbryte: «Jordbruk er ikke noe moro! Jeg skal gjøre noe annet!» Og i likhet med denne bonden har de ingen andre enn seg selv å skylde på når de ikke høster noen avling.

Å forstå ekteskapsbåndet som en pakt som ikke kan omgjøres, påvirker på lignende vis måten økonomisk aktivitet og eiendom forstås på. I stedet for å være en rekke kortsiktige svar på omstendighetene blir arbeid og investering en del av familielivet som overskrider ethvert individs naturlige levetid. Fra å være et rent middel til forbruk blir rikdom en familiearv. Med Burkes fine ord: «Makten til å videreføre vår eiendom i familiene våre er en av de mest verdifulle og interessante omstendighetene som hører til den, og den som mest bidrar til å videreføre selve samfunnet. Den gjør vår svakhet underordnet vår dyd; den poder velvilje selv på griskhet.» I kontrast til dette finner det karakteristisk moderne synet på eiendom sitt tydeligste uttrykk i tittelen på en bestselgende guide til økonomisk planlegging fra 1998: Die Broke.

Det er åpenbart at gjenopprettelsen av ekteskapspakten er en nødvendig betingelse for gjenopprettelsen av familien og enhver bærekraftig sivilisasjon. Men er den også tilstrekkelig? Mange kvinnelige kommentatorer antar det. Jeg tror dette er fordi kvinner naturlig er programmert til å spille det Michelle Langley i boken Women’s Infidelity kaller «forpliktelsesspillet». De ser naturlig «å få ham til å gifte seg med meg» som hele målet med stevnemøter og kurtise. Følgelig fokuserer de på sin misnøye som samboende kjæreste og kaller ekteskap en «enkel løsning» på problemet.

Jeg er uenig. Raten av skilsmisser initiert av kvinner er et avgjørende bevis på at det ikke vil løse noe å dra eller drive de egoistiske bastardene til alteret. Som menn forgjeves forsøker å forklare kjærestene sine, endrer en ekteskapsseremoni i seg selv ingenting, og får visselig ingen til å «leve lykkelig alle sine dager». I dag finnes faktisk mye av den samme forvirringen og mål­løsheten som kan observeres på datingarenaen, i selve familielivet. Det dypere problemet, slik jeg ser det, er en funksjonsatrofi.

Mennesker slutter seg sammen ikke bare for å være sammen, men for å gjøre ting de ikke kan gjøre alene. Tradisjonelt har de dannet familier for å utføre den vesentlige funksjonen barneoppdragelse — sammen med forskjellige økonomiske oppgaver underordnet dette målet, og enkelte sekundære funksjoner som omsorg for eldre. Omvendt må familien beholde noen av disse funksjonene for å forbli sterk. I dag trengs imidlertid ikke lenger en fars overkroppsstyrke for å forsørge barn; hans personlige mot blir sjelden påkalt for å beskytte dem. En mor kan skaffe klær og til og med ferdiglaget mat i butikker lettere enn hun kan produsere disse tingene hjemme. Med andre ord er den huslige økonomien blitt «outsourcet».

Etter hvert som dens økonomiske funksjoner visner, falmer familiens følelse av fellesskap: Hjem blir lagre for bedriftenes «menneskelige ressurser» — et talende uttrykk — og barnehager for det offentlige skolesystemets forråd. Arne­stedet blir et forstadshus i et boligfelt, et sted for å spise, sove og — i avtagende grad — formere seg. Disse mister på sin side sin menneskelige, og faktisk sakramentale, betydning og blir bare animalske funksjoner. Fritidsaktivitet erstattes av passiviteten i adspredelser som fjernsyn eller musikklytting, som ikke innebærer noe samspill mellom familiemedlemmene. Barnepsykologer skiller ut en fase med «parallellek» før barn oppdager at samarbeid gjør dem i stand til å gjøre mer interessante ting: Familiene våre kunne ses som om de vender tilbake til parallellekstadiet.

Denne utviklingen er økonomisk i ordets mest egentlige betydning, for familien er fortsatt et mer grunnleggende økonomisk faktum enn markedet der varer og tjenester byttes. De fleste yrkesøkonomer finner imidlertid ingen plass i sin tenkning for forplantning, eller engang for kjønnsdimorfisme. Og jeg tror ikke dette er et resultat av den direkte innflytelsen fra antinatalistisk eller feministisk ideologi, som de fleste av dem ikke interesserer seg for. Det skyldes heller at hjemmet ganske enkelt har falt utenfor økonomenes synsfelt.

Økonomer har for eksempel frambrakt overbevisende tilbakevisninger av den feministiske ande­historien om «57 cent per dollar», kritikker av «sammenlignbar verdi», «positiv særbehandling» og så videre. Men de begrenser seg vanligvis til å påpeke hvorfor menn er mer produktive, det vil si hvorfor menns arbeid oppnår en høyere pris i markedet enn kvinners. De synes å godta premisset om at kvinner og menn er utbyttbare produksjonsagenter hvis effektivitet kan vurderes aritmetisk; de ignorerer kvalitativ differensiering av sosiale roller. Dette tenderer ikke bare til å undergrave verdigheten til den tradisjonelle kvinnelige rollen som hustru og mor, slik galante konservative lenge har påpekt, men også den særegent mannlige forsørgerrollen. For menn er ikke bare mer produktive enn kvinner, selv om de også er det; de har snarere en naturlig forsørgerrolle med sosial og familiær betydning.

Økonomien er ikke Wall Street; den er pappa som drar seg ut av sengen klokken seks om morgenen for å gå til en uglamorøs jobb fordi han elsker barna sine. Det er et bemerkelsesverdig psykologisk faktum at de fleste menn finner tilfredsstillelse i å forsørge familiene sine. De finner visselig ikke særlig mye tilfredsstillelse i å betale inntektsskatt eller avdrag på bilen. Barn er ofte dyrere enn skatter eller biler, men de fleste fedre finner seg godt til rette i forsørgerrollen. Familielivet forvandler det som ellers bare kunne ha vært slit, til et kall; farens arbeid får en betydning det ikke kan ha for en ungkar. Mangler det ikke noe i en økonomivitenskap som ikke har bruk for dette faktum?

Det er derfor et utilstrekkelig svar på det feministiske slagordet om lik lønn for likt arbeid å vise at kvinner ikke utfører likt arbeid. Vi vil etter hvert måtte gjenoppdage det glemte begrepet «familieinntekt» — ikke bare fordi menn vanligvis tilfeldigvis er bedre forsørgere enn kvinner, men også fordi den mannlige rollen er sårbar i den moderne verden og må støttes opp for at familien skal fungere ordentlig.

Den moderne arbeidsplassen er av en rekke grunner som ikke har sammenheng med feminismens direkte innflytelse, i sin natur ugunstig for menn. Selv om den klassiske kapitalismen av den typen som feires av tilhengere av Adam Smith eller Ludwig von Mises kanskje ikke helt var Ville Vesten, ga den betydelig rom for mannlige trekk som konkurranseinstinkt, risikovilje, lederskap, foretaksomhet og initiativ. I et postindustrielt byråkratisk selskap er det lite rom for noen av disse. De samme psykologiske trekkene som en gang gjorde kvinner bedre enn menn til å strikke, nemlig en høy grad av toleranse for rutine og gjentakelse, gir dem i dag et fortrinn i vanlige arbeidsformer som tekstbehandling og dataregistrering.

På samme måte gir de overlegne sosiale ferdighetene som en gang egnet kvinner til å være vertinner, dem nå en fordel i den voksende kundeservicesektoren i økonomien.

Moderne maskiner har senket den økonomiske verdien av overkroppsstyrke, samtidig som de har økt verdien av ferdigheter i å gjøre flere ting samtidig. Kvinner er naturlige multitaskere. Det er en evolusjonær tilpasning til morsrollens krav, godt karakterisert av antifeministen Carolyn Graglia som «en munter respons på stadige avbrytelser». Hvis de mannlige oppfinnerne av våre arbeidsbesparende kontorinnretninger hadde visst hvilket trøbbel de forberedte for barnebarna sine, kunne de ha blitt ludditter.

Statlige reguleringer har vokst fram i en så overdådig overflod at, som en bedriftsleder uttrykte det: «Vi driver ikke lenger virksomhet; vi følger bare regelverket.» Kvinner er bedre egnet enn menn til nitid etterlevelse av byråkratiske direktiver og reguleringsdetaljer. De er vanligvis ikke plaget av den påtvungne hyggeligheten i politisk korrekthet, slik som statlige sanksjoner mot enhver som glemmer å kalle krøplinger «de annerledes funksjonsdyktige».

Den moderne funksjonæren er avhengig av en sjef for sitt livsopphold og må derfor være underdanig, diplomatisk og ofte mindre enn åpenhjertig om hva han mener. Det er ikke vanskelig å se hvilket kjønn som er bedre til denne typen atferd. Kvinner er listige og holder kortene tett til brystet: en evolusjonær tilpasning som er blitt igjen fra dagene da deres overlevelse og reproduktive suksess avhang av evnen til å manipulere menn som var fysisk sterkere enn dem selv. I dag gjør det dem til naturtalenter i kontorpolitikk.

De fleste menn finner atmosfæren på den moderne arbeidsplassen kvelende og kjedelig, og kvinner selv tiltrekkes sjelden av den typen føyelige, kastrerte slitere som klarer å lykkes der. Men menn kan heller ikke finne tilflukt hjemme, fordi kvinnene som kunne ha skapt hjem for dem, er ute og konkurrerer med dem i aktivitetene i det bredere samfunnet.

Til disse iboende mannlige ulempene på den moderne arbeidsplassen må føyes dem feminismen direkte har skapt.

Den britiske filosofen C.E.M. Joad beskrev en gang kulturelt forfall som «et tegn på menneskets tilbøyelighet til å misforstå sin posisjon i universet, til å se sin status og sine utsikter som mer opphøyde enn fakta berettiger, og til å styre sine samfunn og planlegge sin framtid på grunnlag av denne misforståelsen».¹⁴ Feminismen kan med fordel ses i dette lyset som det europeiske kvinnelivets forfall. Det kan bare ha vært en slik stormannsgalskap som fikk kvinner uten erfaring fra industriverdenen til å hevde sin «rett» til en karriere — som i realiteten betydde en lett og vellykket karriere. De forestilte seg selv med føttene på mahogniskrivebord, mens de bjeffet ordrer til krypende mannlige underordnede og ble belønnet med feite lønnsslipper og prestisje.

Det praktiske resultatet av høylytt å proklamere at karrierer skal åpnes for talentene, slik studenter av «borgerrettsbevegelsen» vet, er at enorme horder av tidligere tilfredse middelmådigheter begynner å se på seg selv som talentfulle. Når de mislykkes i sine foretak, føler de seg snytt, antar at noen andre må ha skylden, og krever straff.

De lettlurte kvinnene som gikk inn i arbeidsstyrken på feministenes oppfordring, oppdaget raskt at de ikke likte det særlig godt, til tross for de kvinnelige fordelene som er oppregnet ovenfor. Arbeid viste seg å være … vel, mye arbeid. Deres respons på feminismens brutte løfter var imidlertid ikke å skylde på ideologene for å ha gitt løftene, eller på seg selv for å ha trodd på dem; det var å skylde på menn. Menn måtte ganske enkelt omkonstruere arbeidsverdenen til kvinner fant den «meningsfull». Og feminismen skulle igjen vise vei. En av bevegelsens største styrker har vært denne evnen til å høste politisk gevinst av sine egne feil.

Det ville være vanskelig å beregne antallet lover og reguleringer som er kunngjort de siste tre tiårene med sikte på å gjøre livet enklere for arbeidende kvinner. Og selv om feministene har utformet forslagene, er det i stor grad menn som har gjennomført og håndhevet dem — uten tvil rolig overbevist om at de nye reglene bare kunne brukes mot dårlige menn. Men jeg frykter at kvinner ikke er noe unntak fra regelen om at makt korrumperer, og få av dem nøler med å gjøre de nye rettslige vernene til våpen i samme øyeblikk som de merker at det kan være til deres personlige fordel.

På min egen arbeidsplass finnes det plakater som er tydelig satt opp for å informere kvinner om et gratis telefonnummer de kan ringe dersom de misliker noe en mannlig kollega gjør eller sier. Det finnes åpenbart ikke et tilsvarende nummer for menn; men selv om det gjorde det, er det ikke vanskelig å se hvilket kjønn som har størst tilbøyelighet til å klage. Andre plakater advarer menn mot å framsette enhver kritikk, selv tilfeldig og uformelt, av en kvinnes arbeidsprestasjon.

Alle vet hva som foregår, men ingen sier noe. Kvinnene har alle lest historiene om trakasseringsforlik på 6 millioner dollar, og mener det er bedre enn å arbeide for 17 dollar i timen. De holder øynene åpne etter muligheter. Den gjennomsnittlige bedriftslederen vil uten å nøle svikte en mannlig medansatt, og selvtilfreds posere som en forsvarer av krenket kvinnelighet, for å unngå et søksmål, og både mannlige og kvinnelige ansatte vet det.

«Mål for kjønnslikhet», direkte preferanser for kvinner ved ansettelser og forfremmelser, innføres av selskaper for å unngå å bli dratt inn for retten av EEOC. Den offentlige foregivelsen er at kvinner «går framover» på arbeidsplassen; i virkeligheten løftes de kunstig opp på menns rygger. Et av de mest frastøtende sidene ved situasjonen, etter min mening, er den sukkersøte retorikken som overalt brukes til å rettferdiggjøre og skjule en virkelighet av skremsel, feighet og urettferdighet.

Feministene har utvilsomt gjort store framskritt mot å oppnå sine økonomiske mål. Lønnene til mannlige heltidsarbeidere som jobber hele året i USA, har stått stille siden 1973. Det året utgjorde heltidsarbeidende kvinners lønn 57 prosent av menns; innen 2005 «tjente» de, så å si, 77 prosent så mye som menn.¹⁵ Mennene trenger naturligvis disse pengene for å stifte eller opprettholde familier; kvinnene gjør det ikke. Antifeministiske kvinner advarte en gang om at dersom ektemennenes jobber med familielønn ble overtatt av ugifte kvinner, ville pengene sløses på klær, kosmetikk, underholdning, reiser og andre bagateller. Jeg har ikke harde data om dette, men forbrukssparingen er helt sikkert svært lav i dag: Det ville være verdt å dele tallene opp etter kjønn. Én ting ingen økonom noen gang vil fortelle oss, er imidlertid hvor mange barn som ikke er blitt født takket være kvinners «framskritt» på arbeidsplassen.

En annen betraktning som må dempe vår begeistring for disse «framskrittene», er skatteøkningene vi, ikke tilfeldig, har lidd under i den samme perioden. Skarpsindige observatører har lenge forstått den naturlige alliansen mellom feminister som vil dytte eller tvinge kvinner ut i arbeidsstyrken, og en rovgrisk stat som vil beskatte inntektene deres. Det er enda et eksempel på den vanlige symbiosen mellom selvnytelse og despoti, splitt-og-hersk-prinsippet anvendt på familien.

Til slutt er én av den moderne arbeidsplassens store undertrykte realiteter den utbredte forekomsten av morsskyld hos kvinnelige ansatte: samvittighetsnag som oppstår ved å overlate barna til betalte stedfortredere, ut fra en misforstått tro på at de «skal» holde tritt med menn ved å ha heltidsjobber. Dette bidrar sannsynligvis til mange arbeidende kvinners beryktede personlige ubehagelighet, og det påvirker helt sikkert deres arbeidsprestasjon.

Det er tilsynelatende ikke like lett å finne eksempler på hjemmeværende mødre som rives i stykker av tanken på at multinasjonale konglomerater blir berøvet deres kjærlighet og trøst.

Feminister fokuserer fortrinnsvis på spørsmål om arbeidsplassen, siden deres misunnelse er rettet mot den primære mannlige forsørgerrollen. Men de har også et program for å revolusjonere vårt hjemlige liv: De kaller det «å dele husarbeidet».

Det høres kanskje ikke særlig alarmerende ut for dem som fortsatt ikke vet at Spania allerede har vedtatt en lov som åpner for arrestasjon av menn som unnlater å gjøre halvparten av husarbeidet. Lignende tiltak er under oppseiling i Tyskland. Man undrer på hva det internasjonale søsterskapet vil foreslå mot mennene som nå velger ungkarslivet: Kanskje å verve dem med tvang som butlere for lesbiske?

Lenge før de grep til tvang, argumenterte feministene imidlertid for androgyni i hjemmet. Det var rettet både mot menn og kvinner. Det viktigste agnet for kvinner var en lovet reduksjon på 50 prosent i husarbeidet deres — utvilsomt tiltalende ved første gangs høring. Men også menn ble tilbudt rosenrøde utsikter: å måtte bringe hjem bare halvparten av baconet, og å få mer tid med barna sine. Hva slags ufølsomt beist kunne innvende mot et forslag som ville la ham bli en bedre far?

Som dagens bruk av politistatlige tiltak tydeliggjør, har ting imidlertid ikke helt fungert slik vi ble ledet til å forvente. Hva gikk galt?

Én måte å finne ut av det på kunne være å studere faktiske familier som fungerer etter feministiske prinsipper. Vanskeligheten synes å ligge i å finne noen. Én forsker lyktes med å finne en mann som utførte halvparten av spedbarnsomsorgen — en akademiker med en ideologisk forpliktelse til feminismen:

Hun fant at han fant på «triks» for å komme seg gjennom langvarig kontakt med sønnen sin, som «leker og hendelser som holdt babyen distrahert, og dermed reduserte farens oppmerksomhetsnivå». Faren fortalte om å forsøke «å få gjort ting». Han kunne ikke holde ut gråtingen og masingen. Noen ganger ville han «gå og slå knyttneven i veggen».¹⁶

Selv når «ikke-tradisjonelle» familier dukker opp, blir de ofte ikke værende lenge nok til å bli studert. En gruppe forskere «fant ved oppfølging, bare to år senere, at bare en fjerdedel av [familiene] opprettholdt sine ikke-tradisjonelle måter».

Virkeligheten synes å være at familier noen ganger tyr til androgyni eller direkte rolleomvending under stressforhold, for eksempel tap av farens jobb eller morens langvarige sykdom, eller av og til som et direkte resultat av ideologisk overbevisning, men at de over tid viser en sterk tendens til å vende tilbake til naturlige normer.

Det bør bemerkes at å akseptere at naturlige og permanente kjønnsroller finnes, ikke behøver å innebære at en far aldri må mate babyen, selv om moren ligger i koma. Kjønnsroller har aldri vært fullt så hugget i stein som feminister iblant liker å framstille dem, og en del av fordelen ved familielivet framfor sølibat er den fleksibiliteten det tillater når uforutsette utfordringer må møtes.

Den feministiske observatøren Janet Steil fant imidlertid at «par vil gå langt for å skjule inntekten til en hustru med høy lønn for å beskytte ektemannens status som den primære forsørgeren».¹⁷ Det finnes en god grunn til det: Åpen og langvarig rolleomvending er dødelig for ekteskapet. Forskeren Liz Gallese trodde hun endelig hadde funnet et eksempel på et lykkelig ekteskap med omvendte roller: Hustruens karriere var mer vellykket enn ektemannens, så han begynte å ta seg av barnet deres for å la henne konsentrere seg om arbeidet, det økonomisk rasjonelle å gjøre. Kvinnen syntes stolt av sine prestasjoner og fornøyd med ordningen; Gallese må ha tenkt at hun hadde en bestselger i hendene. Virkeligheten kom først fram da hun begynte å snakke med ektemannen. Det viste seg at paret helt hadde sluttet å ha seksuelle relasjoner. Med denne nye informasjonen i hånd begynte Gallese å undersøke hustruens følelser dypere. Kvinnen innrømmet til slutt at hun ønsket seg enda et barn, men ikke med ektemannen sin.

«Jeg nekter absolutt å ligge med den mannen», erklærte hun. «Jeg skal aldri ha sex med ham igjen.» I stedet flørtet hun nå med andre vellykkede forretningsmenn. Hun skilte seg imidlertid ikke fra ektemannen; han var fortsatt for nyttig som barnepike for barnet.¹⁸ Slik synes å være den takken menn kan vente seg for å tilpasse seg hustruens karriere og «dele husarbeidet».

Siden empirisk forskning på androgynt ekteskap og foreldreskap begrenses av en relativ knapphet på materiale å studere, la oss forsøke en annen tilnærming. Jeg foreslår at nytteløsheten ved det feministiske prosjektet «å dele husarbeidet» kan klargjøres ved hjelp av økonomens begrep om en etterspørselskurve. Alle verdsetter visse ting høyere enn andre, og menn og kvinner har en tendens til å plassere de godene de ønsker, i ulik prioritetsrekkefølge. En usedvanlig innsiktsfull kvinne har skrevet: «Når jeg vil at ektemannen min skal gjøre “sin halvdel” av husarbeidet, er det jeg egentlig vil, at han skal gjøre halvparten av alt på min liste over viktige ting. Men han har sin egen liste.»¹⁹

Noen menn vil for eksempel tilfreds la skitne tallerkener hope seg opp i vasken i dagevis, men insistere på at hagen må se ut som puttinggreenene på Augusta. Bare av dette burde det være klart hvorfor det feministiske forslaget om et «femti–femti»-ekteskap er en oppskrift på endeløs strid. Den tradisjonelle modellen, basert på kjønnsmessig komplementaritet, er derimot en hundre–hundre-ordning, hvor begge ektefeller oppfyller sine særskilte roller etter beste evne. Komplementaritet forebygger konflikt.

Man kan ikke finne ut hva folk ønsker ved å spørre dem, fordi svarene deres ikke gjenspeiler avveiningene som er nødvendige for å få det de sier at de ønsker. Mange hustruer vil svare «ja» dersom en feminist spør: «Ønsker du at ektemannen din skal gjøre halvparten av husarbeidet?» Men det betyr bare at de ville ønske det ceteris paribus: dersom alle andre forhold ble holdt konstante. Feministens spørsmål burde være: «Ønsker du at ektemannen din skal avslå forfremmelser og redusere arbeidstiden for å gjøre halvparten av husarbeidet?» Hustruer ønsker vanligvis ikke å ofre noe av ektemannens inntekt eller yrkesmessige utsikter, selv om gevinsten i husarbeid ville være tilstrekkelig til å få dem omtalt i Better Homes and Gardens.

Etterspørselskurven forklarer også hvorfor kvinner alltid vil ha noe å klage over. De klager «på marginen», som økonomer sier, over at de ikke har det neste punktet nedover på etterspørselskurven sin. De antar stilltiende at de burde kunne få dette punktet uten å gi avkall på noe de allerede har. Med andre ord har de vanskeligheter med å tenke i avveininger. En forståelse av dette kan være til en viss trøst for stressede ektemenn som er forvirret over sin manglende evne til å gjøre hustruen lykkelig.

Noen kvinner har for eksempel for vane å klage over at den arbeidsbesatte ektemannen ikke gir dem nok oppmerksomhet. Det betyr ikke at klagene ville opphøre dersom han reduserte arbeid og inntekt for å være mer sammen med dem; det betyr bare at de ville gå over til å klage over de materielle ofrene som denne atferdsendringen ville gjøre nødvendige. Ektemannen i et slikt tilfelle må gjøre det han vet er i familiens langsiktige interesse. Han kan ikke tillate at en oppmerksomhetssøkende kvinne kommer mellom ham og arbeidet hans, i et forgjeves forsøk på å fjerne all misnøye fra livet hennes. På samme måte har menn rett til å si til hustruen sin at det å holde hus først og fremst er en kvinnes ansvar: En ektemann er forsørger og beskytter, ikke butler.

På den annen side finnes det i dag også enkelte villedede menn som presser hustruene sine til å bli værende i arbeidsstyrken fordi de ikke liker å få den andre familieinntekten kuttet av. Disse mennene er ikke ideologisk feministiske; de vil bare ikke gi avkall på de ekstra feriene eller flotte fjernsynsapparatene som hustruens inntekt muliggjør. Av årsakene forklart ovenfor er dette en faustisk avtale; menn bør i stedet handle for å styrke sin egen rolle.

Hvordan kan menn konkret gjøre dette? Jeg tror to politiske mål er grunnleggende: Ett for hjemmet og ett for arbeidsplassen.

Hovedbolten i våre mål for familiepolitikken må være gjenopprettelsen av formodet omsorgsrett over barn for deres far. Kvinner som ønsker å forlate ektemannen sin, må tape sine foreldrerettslige privilegier og ethvert krav på ektefellebidrag. Det betyr å demontere hele skilsmisseindustrien. Jeg har drøftet disse spørsmålene andre steder.²⁰

For det andre, og i sammenheng med temaet for dette essayet, må menn gjenopprette sin rettmessige posisjon i arbeidsverdenen: Jeg foreslår slagordet «Ta dagen tilbake». Dette vil kreve en slutt på antidiskrimineringslovgivning slik den angår kjønnene.

Formålet med at menn gjenoppretter seg selv som forsørgere, er naturligvis delvis bare å gjøre dem i stand til å forsørge barn. Men det kan også være nødvendig å gjøre dem tilstrekkelig attraktive for kvinner til at de kan starte en familie. Vi må gjenopprette en «maskulin mystikk» i unge kvinners bevissthet, ved å lære dem igjen at de ikke er tilstrekkelige i seg selv og trenger en mann. Det er sjelden åpenbart for en moderne ung kvinne med godt betalt jobb og ingen barn. Men rikelig med bevis om farløse hjem tyder på at menn er like nødvendige for kvinner som noensinne gjennom et helt liv. Menn må også forstå at de har en vesentlig rolle å spille i hjemmet — at familiens formål ikke kan oppfylles ordentlig i deres fravær.

En tilbakevending til foreningsfrihet, herunder legalisering av «diskriminering», ville gagne selve arbeidsverdenen så vel som hjemmelivet. Menn deler tanke- og atferdsmønstre som muliggjør mer effektivt samarbeid i rent mannlige omgivelser enn i blandede grupper. Og feminismen har skapt et «fiendtlig arbeidsmiljø» for menn i de fleste bransjer. Mange menn ville være ivrige etter å arbeide for selskaper som formelt utestengte kvinner, langt flere enn de som i dag ville være villige til å si det høyt. Under et regime med fri konkurranse kunne selskaper bare for menn raskt drive sine «kjønnslikestilte» konkurrenter fra banen. Jeg mistenker at mange feminister er fullt klar over dette.

Disse anbefalingene er ikke først og fremst motivert av materielle hensyn. Jeg kan ikke garantere leseren at gjennomføringen av slike forslag ville øke verdien av hans aksjeportefølje. Men mitt standpunkt er at økonomien finnes for familien, og ikke familien for økonomien. Familieforskeren Allan Carlson liker å påpeke at det tradisjonelle uttrykket «barnløst ekteskap» under den økonomiske oppgangen etter krigen begynte å bli fortrengt av en ny betegnelse: «barnefritt ekteskap». Når et samfunn verdsetter hjemmeunderholdningssystemer høyere enn barn, har noe gått forferdelig galt.

Den nåværende mentaliteten mangler ikke historiske forbilder. Polybios skriver følgende om Boiotia i hellenistisk tid:

Barnløse menn etterlot, når de døde, ikke eiendommen sin til sine nærmeste arvinger, slik skikken tidligere hadde vært der, men disponerte den til formål som festing og banketter og gjorde den til sine venners felles eiendom. Selv mange som hadde familier, fordelte størsteparten av formuen sin blant klubbene sine, slik at det fantes mange boiotere som hadde flere festmåltider å delta på hver måned enn det var dager i den.²¹

Rikdommen som korrumperte det gamle Boiotia, ville naturligvis framstå som uutholdelig fattigdom for dagens amerikanere.

Ville amerikanere være i stand til å akseptere lavere levestandard som et middel til å gjenopprette den naturlige familien? Sannsynligvis ikke, men heldigvis spiller det ingen rolle hva vi kan akseptere. Vår lenge utsatte dag for økonomisk oppgjør synes endelig å være nær, og den kan godt vise seg å være noe vi ikke bør ønske bort. Når vanlige mennesker blir brakt til å forstå at staten ikke er i stand til å sikre deres materielle velferd, vil barn igjen bli oppfattet som langsiktige aktiva: nødvendige erstatninger for svindelen med Social Security og private pensjonsfond som er beslaglagt av staten eller erodert av inflasjon, snarere enn hindringer for større forbruk. Midt i sammenbruddet av politiske finanser kan vi kanskje gjenvinne en følelse av arbeidets og rikdommens tidløse formål. Våre barn kan lære å finne den tilfredsstillelsen i det enkle daglige faktum at familien overlever, som vi ikke var i stand til å finne i alle våre økonomiske overdrivelser.

Flere formelle definisjoner av ekteskap har blitt foreslått, og jeg ønsker ikke å hevde at min vil gjøre alle andre overflødige. Den umiddelbare inspirasjonen var artikkelen «Two Becoming One Flesh: Marriage as a Sexual and Economic Union» av Allan Carlson, Intercollegiate Review, høst/vinter 2004.

1. Flere formelle definisjoner av ekteskap har blitt foreslått, og jeg ønsker ikke å hevde at min vil gjøre alle andre overflødige. Den umiddelbare inspirasjonen var artikkelen «Two Becoming One Flesh: Marriage as a Sexual and Economic Union» av Allan Carlson, Intercollegiate Review, høst/vinter 2004. ↩︎
2. Evolusjonært press i forhistorisk Europa kan ha bidratt til å forsterke hos våre forfedre denne faderlige tilbøyeligheten, som i noen grad finnes hos alle raser: Se for eksempel professor Kevin MacDonalds essay «What Makes Western Culture Unique?», The Occidental Quarterly, 2:2, vinter 2002–2003. Essayet er publisert på Kevinmacdonald.net. ↩︎
3. Mange feminister har med rette oppfattet at ridderlighet er en slags skinnmanøver som tjener til å skjule ubehagelige realiteter om forholdet mellom kjønnene; men de tror feilaktig at realitetene er kvinnelig «slaveri» og «undertrykkelse», og at menn er de tiltenkte mottakerne av denne tilsløringen. ↩︎
4. Fra Sylvia Hewlitt, Creating a Life: Professional Women and the Quest for Children (New York: Talk Miramax, 2002). ↩︎
5. Warren Farrell, Why Men Are the Way They Are (New York: McGraw-Hill, 1986), s. 60. ↩︎
6. Farrell, s. 56–62. ↩︎
7. Steven L. Kuhn og Mary C. Stiner, «What’s a Mother to Do: The Division of Labor among Neanderthals and Modern Humans in Eurasia», Current Anthropology 47:6, desember 2006. ↩︎
8. Se de.groups.yahoo.com/group/stop_feminazis/message/22. ↩︎
9. Lawrence Hall, «Men Give Plan Low Marks», Star-Ledger (New Jersey), 16. august 1999. ↩︎
10. Filosofisk interesserte lesere kan være interessert i å vite at jeg her bygger på Alexandre Kojèves tolkning av Hegels avsnitt om herren og trellen. Se Hegel, The Phenomenology of Spirit, kapittel 4. ↩︎
11. Tönnies, Community and Society (Gemeinschaft und Gesellschaft), 1887. ↩︎
12. Beim nächsten Mann wird alles anders, Eva Heller, 1987. Heltinnens navn er Wechselburger, fra tysk wechseln: «å endre» eller «bytte». ↩︎
13. En fremragende skildring av den moderne kvinnen som «ikke kan forplikte seg», er figuren Charlotte Pingress, spilt av Kate Beckinsale i Whit Stillmans film The Last Days of Disco (1998). ↩︎
14. Decadence: A Philosophical Investigation (New York: The Philosophical Library, Inc., uten dato), s. 15. ↩︎
15. Fra Income, Poverty and Health Insurance Coverage in the United States, 11, tilgjengelig på www.census.gov/prod/2006pubs/p60-231.pdf. ↩︎
16. Steven E. Rhoads, Taking Sex Differences Seriously (San Francisco: Encounter Books, 2004), s. 200. ↩︎
17. Rhoads, s. 65. ↩︎
18. Samme sted. ↩︎
19. Jennifer Roback Morse, sitert i Rhoads, s. 257. ↩︎
20. Se min «Rotating Polyandry — and its Enforcers», The Occidental Quarterly, sommeren 2007, www.theoccidentalquarterly.com/archives/vol7no2/v7no2_Devlin.pdf. ↩︎
21. Polybios, Historier, bok XX, kapittel 6. ↩︎