Fra befolkningsutskiftning til rettsstatens kollaps og vennskapet med kommunistiske tyranner, Olof Palmes virkelige arv er alt annet enn hedersverdig.
Christian Peterson. Oversatt av Rabulisten.
«Han ødela Sverige», skrev Elon Musk i en kommentar til innlegget mitt på X om Olof Palme. Med de ordene belyste han noe som i tiår har vært tabu i svensk politikk, et tabu som har vokst frem gjennom Socialdemokraternas institusjonelle helgenforklaring av sin tidligere partileder.
Men jeg vil gå lenger enn Musk.
Olof Palme ødela ikke bare Sverige, han er den største landsforræderen gjennom tidene.
Og her er hvorfor:
Lovfestet multikulturalisme
Den 27. februar 1975 fattet Olof Palmes regjering beslutningen om at Sverige skulle bli et multikulturelt samfunn, gjennom proposisjon 1975,26.
Det var et brudd med assimilasjonspolitikken som hadde preget tidligere sosialdemokratiske regjeringer. For første gang slo staten fast at innvandrere ikke lenger skulle gå opp i den svenske kulturen. I stedet skulle de bevare sine egne, med aktiv støtte fra det offentlige.
Det ble et paradigmeskifte.
Sverige opphørte dermed å være et land for svensker, det ble et territorium for alle som tilfeldigvis hadde et svensk pass. Den nye doktrinen bygde på kulturrelativisme, en idé om at alle verdier, tradisjoner og identiteter var likeverdige, uansett om de sto i direkte konflikt med vestlige prinsipper.
Konsekvensene ser vi daglig.
Debatt i demokratisk ånd biter ikke på dem som bygger sine livsvalg på alderdommelige skrifter, klanmentalitet eller etnisk lojalitet.
Vi lever nå i et land der skattepenger går til foreninger som forsvarer æresundertrykkelse, der jihadister får offentlige bidrag, og i byer der parallelle rettssystemer råder.
Alt dette har sin rot i beslutningen Palme undertegnet i 1975.
Det Sverige som en gang var preget av samhold, lav kriminalitet og tillit mellom borgere, ble rasert. De mange frihetene vi en gang tok for gitt, slik som offentlighetsprinsippet i vårt tillitssamfunn, utnyttes i dag av importerte krefter som bare ser til sine egne interesser.
Avskaffelsen av riksrett og tjenestemannsansvar
Samtidig som Olof Palme satte i gang den befolkningsutskiftningen vi i dag ser konsekvensene av, demonterte han også enhver mulighet for borgerne til å holde statsledelsen ansvarlig for politiske overgrep.
Gjennom forfatningsreformen i 1974 ble riksretten avskaffet, det siste juridiske verktøyet for å stille statsråder og høye embetsmenn til ansvar. Den hadde ikke vært brukt på over hundre år, men dens symbolske verdi var tydelig, selv den mektigste kunne holdes ansvarlig for loven.
Palme fjernet dette.
Palme snakket gjerne om rettferdighet. Men han etterlot seg en stat der de styrende kunne begå overgrep mot folket uten noen risiko for konsekvens.
Året etter ble en like skjebnesvanger endring gjennomført, tjenestemannsansvaret ble tatt bort. Det gamle embetsansvaret, som innebar at offentlige tjenestemenn kunne dømmes for feil og forsømmelser, ble redusert til en formalitet. Åpenbare feil ble interne anliggender. Enkeltpersoner kunne i praksis aldri lenger stilles til ansvar.
Hva er kritikk fra Justitieombudsmannen verdt når ingen tjenestemann likevel straffes?
Det ble en ordning der ingen holdes ansvarlig for havarier, der skandaler følges av fallskjermer og omplasseringer, der myndigheter beskytter hverandre i stedet for borgeren.
Vennskapet med diktaturer
Det er lett å tro at Olof Palme bare ville godt, om man går ut fra bildet Socialdemokraterna har institusjonalisert gjennom sin kontroll over grunnskolens læreplan. Men det bildet sprekker raskt når man undersøker hans utenrikspolitiske virke.
Palme hyllet noen av verdens mest brutale regimer, så lenge de var venstreorienterte eller antiamerikanske.
Da han i 1975 reiste til Cuba og sto ved siden av Fidel Castro, priste han revolusjonen, til tross for at tusenvis av politiske fanger allerede satt fengslet.
Palme valgte side. Og han valgte den sosialistiske diktaturens side.
Det samme gjorde han med Nordvietnam, hvis kommunistregime han støttet lenge før krigen var over. Sverige ble det første landet i Vesten som diplomatisk anerkjente Nordvietnam, en diktaturstat som raskt utviklet seg til enpartistat og innledet systematiske forfølgelser av opposisjonelle. Likevel beskrev Palme deres «frigjøringskamp» med ærefrykt.
I Afrika kanaliserte han svensk bistand til marxistiske regimer i Angola og Mosambik, selv om de forfulgte politiske motstandere og opprettet undertrykkende enpartisystemer. I Midtøsten åpnet han dørene til Rosenbad for Yassir Arafat og PLO, selv om PFLP, en del av PLO, sto bak blodige terroraksjoner i Europa.
Samtidig rettet han sin vrede mot vestlige demokratier. Mot USAs engasjement i Vietnam. Mot Israels forsvar av sitt territorium. Mot høyreorienterte regjeringer i Latinamerika og Sydeuropa.
Her fantes ingen nyanser. Ingen forsøk på balanse.
For Palme var kampen mellom høyre og venstre alt, og han valgte igjen og igjen å stille seg på venstrediktaturenes side.
Til slutt ble Sverige et tilholdssted for kommunistiske militsmedlemmer som flyktet fra rettsvesenet i Chile. Landet tok imot tusenvis av femtekolonnister, hvorav mange i dag har inntatt ledende posisjoner innen svensk venstreside.
En hellig ku som må avkles
Den dag i dag holdes Olof Palme frem som et forbilde.
Navnet hans pryder skoler, torg og gater. Statuer reises i hans ære. Minnesfond forvaltes med skattepenger, og offentlige institusjoner arbeider aktivt for å bevare myten om ham som humanismens stemme i verden.
Men Palme var ikke den lederen han er blitt fremstilt som. Han var ingen forkjemper for det svenske folket, men en radikal sosialist som bevisst igangsatte befolkningsutskiftningen som innebærer at svensker vil bli minoritet i sitt eget land, som raserte rettsstatens prinsipper, og som allierte seg med kommunistiske diktaturer.
Det er derfor Elon Musks ord trengte gjennom muren av taushet.
For bak venstresidens selvbilde av Palme som frihetens stemme ligger sannheten skjult:
Det var han som la grunnlaget for det samfunnet vi knapt kjenner igjen i dag.
