Nils August Andresen etterlyser nyanser når andre omtaler hans synspunkter. Det er et rimelig krav. Det bør også gjelde når han selv omtaler Renaud Camus.
I kommentaren «Ærlig talt, Nils August Andresen!» protesterer Minervas redaktør mot å bli tillagt standpunkter han ikke har. Han vil at kritikerne skal skille mellom det han faktisk sier, og det de forbinder med ordene han bruker.
Som Renaud Camus’ norske forlegger ber jeg om den samme presisjonen. Andresen omtaler Camus’ bok som en høyreekstrem konspirasjonsteori og fremstiller forfatteren som en inspirasjon for terroristen i Christchurch. Begge deler krever en grundigere begrunnelse enn kommentaren gir.
La oss begynne med hva Camus selv skriver. I Dere skal ikke erstatte oss! står det:
«Jeg har gang på gang uttalt at Den store utskiftningen hverken er en teori eller et konsept.»
Han beskriver hvordan uttrykket kom til ham under arbeidet med en litterær guide til Hérault i Sør-Frankrike. Utgangspunktet var hans opplevelse av at gamle landsbyer hadde fått en annen befolkningssammensetning. Han gjør også et forbehold som lett forsvinner i omtalen:
«Uttrykket er ikke absolutt treffende […] fordi det strengt tatt ikke finner sted noen umiddelbar utskiftning; prosessen foregår over tid.»
Camus presenterer altså uttrykket som et navn på en historisk og demografisk utvikling. Det betyr ikke at hans beskrivelse er en nøytral statistisk kategori, eller at hans egne observasjoner avgjør hvordan utviklingen skal forstås. Men det betyr at hans definisjon må gjengis før den kritiseres.
Andresen anerkjenner selv at befolkningssammensetningen har endret seg raskt, og at dette reiser legitime politiske spørsmål. Dermed bør han også skille mellom uenighet om utviklingen, uenighet om ordvalget og uenighet om årsakene.
Camus gjør nettopp et slikt skille. I samme bok omtaler han «Global erstatisme» som et forsøk på å forstå et system. I The Brussels Speech: What Is the Great Replacement? gjentar han at han har en teori, men at denne må skilles fra fenomenet han har gitt navn. Den bredere teorien handler om hvordan mennesker, kulturer og tilhørighet gjøres utskiftbare i et samfunn styrt av økonomiske og tekniske systemer.
Det er her Andresens innvending om eliter og utskiftbare mennesker hører hjemme. Den bør drøftes som en innvending mot Camus’ forklaring, med konkrete tekststeder og argumenter.
Om forestillingen om en planlagt sammensvergelse skriver Camus i Dere skal ikke erstatte oss!:
«Personlig har jeg aldri forestilt meg at en gruppe personer med onde hensikter en dag møttes i et luksuriøst styrerom der de besluttet å skifte ut Europas befolkning med en som var billigere i drift og som ville vokse fortere.»
Hans alternativ er en sammensatt prosess som ingen fullt ut forstår eller kontrollerer. Å mene at økonomiske interesser og politiske ideer trekker i samme retning, er ikke i seg selv å hevde at en hemmelig gruppe har avtalt utfallet.
Camus’ resonnement må leses i sin sammenheng. At han holder muligheten åpen for skjulte sammenhenger og kritikkverdige handlinger fra bestemte aktører, er ikke det samme som å hevde at befolkningsendringene skyldes en hemmelig, sentralt styrt plan. Det er nettopp en slik forklaring han avviser. Disse forbeholdene kan diskuteres, men de bør ikke overskygge hovedargumentet hans. Skal Andresen omtale Camus som konspirasjonsteoretiker, må han vise hvilke konkrete påstander som begrunner betegnelsen, og ta Camus’ egne presiseringer på alvor.
Andre har lest ham annerledes enn Andresen. N.S. Lyons argumenterer for at Camus’ begrep beskriver kulturelle og demografiske endringer under moderne samfunnsforhold, fremfor en sammensvergelse. Dette er også min fortolkning av Camus tanker rundt temaet.
Påstanden om terrorinspirasjon krever minst like stor nøyaktighet. Det må skilles mellom at en gjerningsmann bruker et uttrykk en forfatter har gjort kjent, at han har lest forfatterens verk, og at disse verkene har inspirert terrorhandlingen.
I det offentliggjorte utdraget fra avgjørelse nr. 60CR2021, datert 13. september 2021, fra klagekommisjonen ved franske Cour de justice de la République, står det at Christchurch-terroristens manifest ikke henviser til Camus eller verkene hans.
Dette bekreftes på et sentralt punkt av Anti-Defamation League, ADL, en organisasjon som vanskelig kan regnes som noen forsvarer av Camus. I sin omtale av angrepet skriver ADL uttrykkelig at gjerningsmannen ikke viser direkte til Camus i manifestet.
Dersom Andresen mener at Camus inspirerte terroristen, bør han derfor forklare hvilken forbindelse han sikter til, og legge frem kildene som underbygger den. En påstand om direkte påvirkning fra forfatterens verk krever annen dokumentasjon enn en påstand om at begrepet hans inngår i et bredere ideologisk miljø.
Camus’ uttalte avvisning av vold hører også med. I Brussel-talen beskriver han in-nocence, det å ikke forvolde skade, som et sentralt prinsipp i sin politiske tenkning. Han fordømmer terrorangrepet i Christchurch og avviser at det følger av hans synspunkter. Nathan Pinkoski fremhever også Camus’ avvisning av vold i sitt portrett av ham i Compact.
Jeg ber ikke Andresen slutte å kritisere Camus. Jeg ber ham presisere kritikken. Skill mellom demografiske endringer og forklaringer på dem. Skill mellom forfatterens egne standpunkter og andres misbruk av uttrykket hans.
Den presisjonen Andresen med rette etterlyser på egne vegne, bør han også vise en forfatter han er sterkt uenig med.
Denne kronikken ble avvist av Minerva.
