Børre Arntzen hevder at kritikken av Sumaya Jirde Ali er drevet av rasisme og et ønske om å «fjerne» henne fra offentligheten. I dette tilsvaret avviser Rabulisten-redaktør Tore Rasmussen både premissene og motivtolkningene, og argumenterer for at også mørkhudede muslimske kvinner må tåle kritikk, satire og motsvar på lik linje med alle andre offentlige personer.
Børre Arntzens kommentar «Jakten på Sumaya Jirde Ali» er ikke en objektiv analyse. Det er et partsinnlegg bygget på antakelser, motivtolkning og moralsk brunbeising av alle som våger å kritisere Sumaya Jirde Ali.
Jeg avviser premissene, påstandene og anklagene.
Jeg har ikke jaktet på Sumaya Jirde Ali. Jeg har ikke trakassert henne. Jeg har ikke spyttet på henne. Jeg har ikke oppsøkt henne, truet henne eller oppfordret andre til å gjøre det.
Jeg opprettet en offentlig og fullt synlig Spleis med tilbud om å betale en flybillett til Somalia, dersom hun selv ønsket å reise. Det var en politisk og satirisk oppfordring, knyttet til hennes egne gjentatte kritiske uttalelser om Norge og hennes åpne kjærlighet til Somalia. Hun har selv fortalt at hun har reist dit, på tross av at hun kom til Norge som flyktning fra nettopp Somalia …
Arntzen skriver likevel at innsamlingsaksjonen var «kamuflert», og at mitt virkelige mål var å «fjerne henne». Han tillegger meg et skjult motiv, og presenterer sin egen politiske tolkning som et dokumentert faktum.
Et konstruert premiss
Hele Arntzen kommentar bygger på forestillingen om at all kritikk av Sumaya Jirde Ali må skyldes at hun er svart, muslim, kvinne og somalisk. Det er et svært behagelig premiss for en offentlig debattant. Det gjør henne nærmest immun mot kritikk.
Dersom man kritiserer argumentene hennes, skyldes det angivelig at argumentene er «for gode». Dersom man reagerer på språkbruken hennes, skyldes det sexisme. Dersom man misliker hennes stadige angrep på Norge, nordmenn, politiet eller Fremskrittspartiet, skyldes det rasisme.
Dette er ikke å diskutere i god tro. Det er en sirkelargumentasjon der enhver innvending brukes som bevis på den opprinnelige anklagen.
Arntzen hevder at motstanderne hennes forventer en «stille, takknemlig kvinne». Hvor har han dette fra? Hvem har sagt det? Hvilke konkrete personer viser han til? Ingen.
Det er en karikert fremstilling konstruert for å mistenkeliggjøre politiske motstandere før argumentene deres i det hele tatt blir vurdert.
Ali er ikke fritatt fra kritikk
Sumaya Jirde Ali er ikke en tilfeldig privatperson. Hun er en profilert forfatter, samfunnsdebattant og rådgiver ved Likestillingssenteret. Hun har fått spalteplass, priser og utmerkelser, stillinger og betydelig støtte fra norsk offentlighet.
Hun har brukt denne plattformen til å fremsette sterke anklager mot Norge, nordmenn, politiet, Fremskrittspartiet og hvite mennesker. Da må hun tåle motsvar.
Det finnes ingen demokratisk regel om at en person med minoritetsbakgrunn bare kan kritiseres av mennesker med samme hudfarge, kjønn, alder eller bakgrunn.
Jeg er selv en hvit mann som pusher femti. Nettopp den gruppen Ali og hennes støttespillere stadig reduserer til hudfarge, alder og kjønn når våre synspunkter skal avvises.
Hun har kritisert en «helhvit» kritikerstand og snakket om blindsoner som angivelig følger av hvithet. Hun har hevdet at litterære portvoktere består av de samme menneskene, med samme alder, sosiale bakgrunn og seksuelle orientering. Hun har omtalt miljøet som en «runkering».
Dette er ikke forsiktig eller inkluderende språk. Det er grove generaliseringer om mennesker basert på hudfarge, kjønn, alder og seksuell orientering.
Når hvite mennesker generaliseres på denne måten, blir det gjerne kalt analyse. Når en hvit mann svarer, blir det kalt hat. Det er en dobbeltstandard jeg ikke aksepterer.
Antipati mot hvite kan ikke bortforklares
Sumaya Jirde Ali har gjennom en årrekke fremstilt det «blendahvite» Norge som et problem. Hun har skrevet om hvor «urettferdig og kvalmende» det er å møte et offentlig rom dominert av den norske majoritetsbefolkningen, i Norge.
Hun omtaler hvithet som noe som skaper blindsoner. Hun hevder at hvite kritikere begrenser minoriteters litteratur. Hun kritiserer at så mange maktposisjoner i norsk kulturliv innehas av mennesker med samme hudfarge og bakgrunn.
Hun står selvsagt fritt til å mene dette. Men hun kan ikke først gjøre hvite mennesker til en politisk kategori, tillegge oss kollektive negative egenskaper og fremstille vår tilstedeværelse som et problem, for deretter å kreve at hudfarge er irrelevant når kritikken går motsatt vei. Rasisme og gruppefiendtlighet forsvinner ikke fordi avsenderen tilhører en etnisk minoritet.
Helt siden ungdommen har Sumaya Jirde Ali fremstilt Norge som systematisk rasistisk og ekskluderende, samtidig som hun selv generaliserer om «hvite» og den norske majoriteten. På sin egen Facebook-profil har hun reagert på at vold begått av personer med minoritetsbakgrunn settes inn i en større sammenheng, mens hun selv gjør enkelthendelser og uttalelser til bevis på et gjennomgående rasistisk norsk samfunn.
Det er denne dobbeltmoralen som må diskuteres.
Det finnes ingen rett til å bli likt
Arntzen skriver som om all antipati mot Ali må være uttrykk for rasisme. Det stemmer ikke. Offentlige personer blir bedømt ut fra det de sier, hvordan de oppfører seg, hvilke standpunkter de fremmer og hvordan de behandler andre.
Ali har blant annet brukt formuleringer som «fuck Sylvi Listhaug» og «fuck politiet». Hun har anklaget store deler av det norske samfunnet for rasisme, sexisme og ekskludering. Hun omtaler Fremskrittspartiet som «Bakskrittspartiet» og setter jevnlig svært store grupper av nordmenn under en moralsk mistanke. Dette skaper naturlig nok motreaksjoner.
Det betyr ikke at spytting, trusler eller fysisk trakassering er akseptabelt. Det er det ikke. Mennesker som truer, angriper eller trakasserer henne, er selv ansvarlige for sine handlinger. Men det følger ikke av dette at all politisk kritikk av henne er del av den samme handlingen.
Arntzen blander bevisst sammen vold, sjikane, politiske motsvar, satire og uenighet. På den måten kan han plassere alle kritikere i samme moralske kategori. Det er uredelig.
Ingen har bevist noen årsakskjede
Arntzen hevder at mennesker som spytter og skriker i gatene «næres» av et offentlig ordskifte der muslimer fremstilles som et problem. Igjen mangler dokumentasjonen.
Han går direkte fra et generelt resonnement om samfunnsklima til å plassere et moralsk ansvar hos politiske motstandere. Det er en alvorlig anklage, uten belegg.
Den samme logikken kunne vært brukt mot Ali selv. Når hun omtaler Norge som rasistisk, hvitt og ekskluderende, bidrar hun da til antipati mot hvite nordmenn? Når hun generaliserer om hvite menn, bidrar hun til et fiendtlig samfunnsklima? Når hun sier «fuck politiet», har hun da ansvar for mennesker som angriper politiet?
Jeg mener at enkeltmennesker har ansvar for sine egne handlinger. Det prinsippet må gjelde begge veier.
Atle Antonsen-saken burde mane til forsiktighet
Arntzen fremstiller Alis egne fortellinger som om de automatisk er fullstendige og ubestridelige. Atle Antonsen-saken viste hvorfor journalister bør være mer forsiktige.
Saken ble henlagt, og påtalemyndigheten vurderte uttalelsen som et mislykket forsøk på satire. Det kom også frem flere opplysninger om hendelsesforløpet enn det som først ble presentert offentlig.
Senere ble NRK felt i Pressens Faglige Utvalg for manglende opplysningskontroll og kildebredde i dekningen av saken.
Dette betyr ikke at Ali aldri har opplevd rasisme. Det betyr at hennes versjon av en konflikt ikke automatisk kan behandles som den eneste mulige sannheten. Journalister har plikt til å undersøke, ikke bare bekrefte.
Spleis-aksjonen var politisk satire
Spleis-aksjonen var en provokasjon. Det var meningen. Den satte søkelys på en offentlig person som i årevis har fremstilt Norge som et rasistisk, sexistisk og ekskluderende samfunn, samtidig som hun har fortalt varmt om oppholdene sine i Somalia.
Tilbudet var enkelt: Dersom hun mente livet i Norge var uutholdelig, og dersom hun selv ønsket å reise, ville jeg bidra med billetten. Hun sto fritt til å ignorere det, kritisere det eller takke nei.
Remigrasjon er et politisk standpunkt
Arntzen trekker frem at jeg omtaler meg som «Remigration Ambassador» på X. Det er riktig.
Jeg arbeider åpent for remigrasjon som politisk idé. Det innebærer blant annet at personer uten lovlig opphold skal returneres, at kriminelle utlendinger skal utvises, at ordninger for frivillig retur skal styrkes, og at innvandringspolitikken må sikre den norske befolkningens rett til å bestå som folk. Dette er et legitimt politisk standpunkt.
Sumaya Jirde Ali er norsk statsborger. Jeg har aldri hevdet at hun skal tvangsdeporteres. Spleisen gjaldt en frivillig flybillett dersom hun selv ønsket den.
Arntzens forsøk på å gjøre dette til en konkret plan om å «fjerne» henne er derfor både uriktig og uredelig.
Ja til en fri og åpen debatt
Sumaya Jirde Ali har rett til å kritisere Norge. Og jeg har rett til å kritisere henne. Hun har rett til å mene at Norge er for hvitt. Jeg har rett til å mene at hennes stadige problematisering av hvite viser en sterk antipati mot majoritetsbefolkningen.
Hun har rett til å kritisere min politikk. Og jeg har rett til å bruke satire mot hennes. Det hun ikke har krav på, er å bli skjermet fra tilsvar fordi hun er svart, muslim, kvinne eller somalisk.
Et fritt samfunn forutsetter ikke at vi er enige. Det forutsetter at vi tåler å bli motsagt. Den dagen enkelte privilegerte grupper gis rett til å generalisere om andre ut fra for eksempel sin minoritetsstatus uten å møte kritikk, mens majoritetsbefolkningen forventes å tie, er vi ikke lenger et samfunn med fri meningsutveksling. Da har vi erstattet den åpne debatten med et system der plasseringen i offerhierarkiet dikterer hvem som har lov til å ytre seg, og hvem som bare skal lytte.
Jeg søker en offentlighet der ingen står over kritikk, og der argumenter besvares med argumenter, ikke med forsøk på å bringe motparten til taushet.
En forkortet versjon av dette tilsvaret er sendt til Avisa Nordland.
