Mikkel Eskil Mikkelsen var sametingsråd, Pride-profil og LHBT-aktivist med særlig fokus på barn og unge. Da han ble avslørt for besittelse av overgrepsmateriale mot barn, valgte flere medier å navngi ham. Det var ikke bare riktig, det var nødvendig. Dette handler ikke om én manns selvmord, men om ideologi og kulturkamp.
Da sametingsråd Mikkel Eskil Mikkelsen ble siktet for og tilsto besittelse av overgrepsmateriale mot barn, valgte flere medier å navngi ham. Det burde være selvsagt. Men i etterkant har mediene blitt kritisert, blant annet av PR-rådgiver Jarle Aabø, som både i en podcast med Ole Asbjørn Ness og i en lengre Facebook-post har gått hardt ut mot navngivningen. Han mener pressens dekning var umenneskelig og unødvendig.
Vi i Rabulisten mener dette er både prinsipielt og journalistisk feil.
Mikkelsen var ikke bare en offentlig tjenesteperson. Han var også en av Pride-bevegelsens viktigste samiske frontfigurer, og har i årevis vært profilert for sitt arbeid med LHBT-politikk, særlig rettet mot barn og unge. Å skjerme navnet hans i en sak som dette ville vært både uansvarlig og ideologisk feigt.
Pride-pris, LHBT-plan og skeiv urfolkspolitikk
Mikkelsen ble kåret til «Årets LHBT-person» på Gaygallaen i 2018. Han ledet Sametingets arbeid med LHBT-handlingsplan, og var en viktig representant for skeiv urfolkspolitikk. Som offentlig talsperson for radikal kjønnsideologi hadde han en tydelig rolle i å fremme holdninger og normendringer, blant annet i møte med barn og ungdom.
Slike roller er ikke private. Når en slik skikkelse blir avslørt som overgriper, har offentligheten en ubestridelig rett til å vite, ikke minst fordi det kaster lys over ideologiske tendenser i deler av Pride-bevegelsen som lenge har vært forsøkt dysset ned.
Homobevegelsen og pedofili-debatten: Fra Kim Friele til FRI
Det er nødvendig å forstå Mikkelsen-saken i historisk sammenheng. På 1970- og 80-tallet var det tette bånd mellom homobevegelsen og pedofile aktivistgrupper i Norge og Vest-Europa. «Det norske forbundet av 1948» (senere FRI) huset Pedofil Arbeidsgruppe, og profilerte skikkelser som Kim Friele arbeidet for å normalisere pedofile som del av bevegelsen. Dokumenter fra denne perioden viser tydelig hvordan enkelte aktivister ønsket å senke den seksuelle lavalderen og fremme «barns seksuelle frigjøring».
Selv om disse holdningene i dag angivelig er forkastet, har de satt dype spor i deler av bevegelsen. Først i 2021, etter massivt press beklaget FRI offentlig sine bånd til pedofile aktivistgrupper. Men samtidig har organisasjonen fortsatt å fremme radikal kjønnsideologi rettet mot barn, blant annet gjennom programmer som Rosa kompetanse i barnehager og skoler.
Moralsk blindsone: Mikkelsen, Moen og det akademiske forsvaret for pedofili
Mikkel Eskil Mikkelsen inngår i en bredere kontekst av skeiv politikk og akademisk aktivisme. Ole Martin Moen er en del av denne flokken, han skrev i artikkelen The Ethics of Pedophilia (2015) at pedofili kan være moralsk akseptabelt så lenge barn «ikke blir skadet». Han tok også til orde for legalisering av datagenerert overgrepsmaterialet av barn. Moens samboer, Aleksander Sørlie, er tidligere nestleder i Skeiv Ungdom og i dag sentral i Pasientorganisasjonen for kjønnsinkongruens (PKI). Dette er ikke tilfeldige enkeltpersoner, de er aktive i institusjoner som preger politikkutforming og undervisning.
Aabøs anklager mot pressen: En følelsesbasert avsporing
Jarle Aabø mener navnebruken bidro til Mikkelsens selvmord. Det er en alvorlig påstand og en farlig en. Pressens ansvar er ikke å fungere som terapeut for personer som er avslørt som overgripere. Den er å informere samfunnet, særlig når maktpersoner misbruker sin stilling. Mikkelsen hadde tilstått. Han var offentlig kjent. Det var ikke bare korrekt å navngi ham, det var nødvendig.
Den skeive bevegelsen har i flere tiår vært preget av radikale strømninger med problematiske forhold til seksualitet og barn. I mange miljøer har dette aldri blitt fullt gjort opp med. Mikkelsen var et symbol på denne tradisjonen og avsløringen av ham berører derfor noe større enn bare enkeltpersonen.
Saken handler om hvordan Pride-ideologien kan dekke over overgrep. Den handler om hvordan noen miljøer fortsatt forsøker å definere virkeligheten bort fra ubehagelige sannheter. Og den handler om hvorfor pressefriheten er helt avgjørende for at slike sannheter faktisk skal komme frem.
Aabøs kritikk fremstår som følelsesdrevet, ikke prinsipiell. Han ser ut til å ønske et medieklima der overgripere skjermes og der viktige debatter dør i sympatiens navn. Vi avviser dette.
Mikkel Eskil Mikkelsen var en offentlig LHBT-profil og politiker. Hans sak er relevant, ikke som en personlig tragedie, men som et varsel om ideologiske forbindelser. Offentligheten må vite, for å kunne forstå og forsvare seg i kulturkampen mot FRI og deres våpendragere.
