En ny amerikansk bokanmeldelse av Karl-Olov Arnstbergs siste bok beskriver hvordan Sverige har beveget seg fra sosialdemokratisk utopi til et land preget av kriminalitet, parallellsamfunn og politisk selvsabotasje. I sentrum står spørsmålet om venstresidens ideologi og masseinnvandring har ødelagt fundamentene i det som en gang var Nordens mest velfungerende land.
Den amerikanske skribenten Auguste Meyrat publiserte 16. januar en omfattende anmeldelse av boken The Sweden Syndrome: How Elites Commit National Self-Destruction, skrevet av den svenske sosiologen Karl-Olov Arnstberg. Boken gis ut av Arktos og beskrives som en diagnose av hvordan Sverige siden 1970-tallet gradvis har mistet sosial orden og kulturell sammenhengskraft som følge av masseinnvandring og radikal ideologi.
Meyrat åpner med å minne om hvordan Sverige lenge var venstresidens favorittland. God offentlig økonomi, velferdsstat, et ryddig samfunn og en høyt utdannet befolkning gjorde landet til et ideal for amerikanske liberalere. Men dette idealet hvilte på en viktig forutsetning, en liten og kulturelt homogen befolkning som betalte regningen og respekterte institusjonene.
Den situasjonen er borte. I stedet peker Meyrat på kriminalitetsbølger, terror, parallellsamfunn og store migrantgrupper som ikke assimileres. Ifølge ham truer dette både tryggheten og velferdsstatens bærekraft.
Arnstberg mener at denne utviklingen skyldes en helhetlig ideologisk tilstand han kaller «Sweden Syndrome». Begrepet dekker en kombinasjon av multikulturalisme, moralsk selvfornektelse, politisk feminisering og eliteforakt for majoritetsbefolkningen. Boken beskriver hvordan sosiologen David Schwarz på 1970-tallet introduserte ideen om at Sverige måtte bli et «multikulturelt land», og hvordan politikere som Jonas Widgren senere åpnet for høy innvandring uten at konsekvensene ble vurdert realistisk.
Arnstberg legger særlig vekt på hvordan begrepsbruk har flyttet grenser. Den svenske statens formulering om at «alle mennesker er født frie og like i verdi og rettigheter» beskrives som et ideologisk grep som gjør det umulig å forskjellsbehandle mellom statsborgere og nyankomne. Forfatteren hevder at dette har resultert i at ufaglærte migranter med stort velferdsbehov sidestilles med svenske skattebetalere.
Et annet sentralt poeng i både boken og anmeldelsen er medias rolle. Meyrat viser til hvordan svenske journalister aktivt skjuler innvandrerbakgrunn hos kriminelle, blant annet ved å bruke svenske navn, og hvordan kritikk av politikken defineres som moralsk mistenkelig. Samtidig beskrives et politisk system som ilegger svensker streng straff for ytringer, mens migranter slipper billig fra alvorlige lovbrudd.
Midtveis i boken tar Arnstberg også for seg militant feminisme som en del av problemet. Han mener at en feminisert eliteklasse har gjort Sverige ute av stand til å ta harde beslutninger om migrasjon og sikkerhet. Dette skal ha ført til «snille sveklinger» og fallende fødselstall, som igjen brukes som argument for mer innvandring.
Ifølge Meyrat gir dette en ond sirkel: lavere fødsler, høyere innvandring, større belastning på velferdsstaten og økende sosial konflikt. Resultatet er det han kaller et «anarko-tyranni», et samfunn der lovlydige svensker straffes, mens kriminelle migranter skjermes.
Anmeldelsen avsluttes med en note av dystopi. Arnstberg anslår at Sverige kan ha «borgerkrigslignende tilstander» innen ti år. Meyrat kritiserer forfatteren for ikke å foreslå løsninger, men anerkjenner ham for å stille diagnose på et fenomen som ellers ties i hjel i svensk offentlighet. «Det første skrittet for å løse et stort problem er å identifisere det», skriver Meyrat.
Arnstbergs kritikk har hatt reelle personlige kostnader, blant annet tap av akademisk stilling, sosiale relasjoner og ekteskap. Meyrat mener derfor at advarselen fra Sverige kan få størst effekt i USA, der konservative populister fortsatt har politisk kraft.
