Remigrasjon er blitt et av de mest omstridte begrepene i norsk politikk. I en lengre samtale med Helge Lurås forklarer Norgesdemokratenes politiske nestleder Øyvind Eikrem hva han legger i begrepet, hvorfor han mener debatten er preget av , og hvordan dette knyttes til partiets internasjonale remigrasjonskonferanse lørdag 13. juni.
Remigrasjon er blitt et av de mest ladede begrepene i norsk politisk debatt. I en lengre podkastsamtale med Helge Lurås møter Øyvind Eikrem, nestleder i Norgesdemokratene, både juridiske, moralske og politiske innvendinger mot partiets syn på innvandring, retur og nasjonal suverenitet.
For Eikrem er utgangspunktet klart. Kontroversen handler ifølge ham mindre om politikkens faktiske innhold, og mer om reaksjoner på selve ordet.
– Jeg synes det er merkelig hvor lett folk lar seg provosere av et ord. Jeg er mer interessert i hva som ligger i ordet, sier han.
Lurås utfordrer tidlig Eikrem på hva som egentlig er nytt ved remigrasjon, når dagens lovverk allerede åpner for retur av kriminelle, personer med dobbelt statsborgerskap og mennesker som ikke lenger har beskyttelsesbehov.
– Hva er det egentlig som er nytt her? spør Lurås.
Eikrem svarer at remigrasjon ikke er ment som en juridisk nyskapning, men som et samlebegrep for en tydelig politisk kursendring.
– Det betegner ønskede prosesser for å løse politiske og sosiale problemer. Endringer som faktisk skjer, og som skjer i stor skala.
Midlertidig beskyttelse, ikke permanent rett
Et gjennomgående tema i samtalen er skillet mellom midlertidig beskyttelse og permanent opphold. Lurås peker på at norske myndigheter over tid i praksis har signalisert at oppholdet er varig, og stiller spørsmål ved om dette senere kan trekkes tilbake.
– For alle praktiske formål har vi signalisert at hvis du først klarer å komme hit, så får du bli. Har vi da ikke lurt mennesker? spør han.
Eikrem avviser premisset.
– Jeg vil ikke akseptere at det å komme til Norge innebærer en forpliktelse til å være her på ubestemt tid. Hvis tidligere myndighetspersoner har skapt den forståelsen, så mener jeg det er dypt uansvarlig.
Han viser til at flyktningstatus er knyttet til konkrete konflikter.
– Når krigen er over, gir saken seg selv. Da bør man reise tilbake.
Som eksempler trekker han frem både syrere og ukrainere.
– Når krigen i Ukraina forhåpentligvis tar slutt, bør de oppmuntres på det sterkeste til å reise hjem og bygge landet sitt. Akkurat slik nordmenn gjorde etter 1945.
Samtidig understreker han at Norgesdemokratene ikke ønsker å ramme alle med innvandrerbakgrunn.
– Vi går ikke inn for å tvinge velfungerende, integrerte personer som har stiftet familie i Norge til å reise ut fordi bestefaren kom fra et annet land.
Frivillighet først, men ikke et tvangsfritt prinsipp
Lurås presser Eikrem på hvor langt partiet er villig til å gå dersom økonomiske og frivillige ordninger ikke fører frem.
– Du sier frivillighet, men du utelukker heller ikke tvang. Når blir tvang aktuelt?
Eikrem svarer at tvang ikke er utgangspunktet, men heller ikke prinsipielt illegitimt.
– Tvang brukes allerede i en rekke sammenhenger i samfunnet. Hvis du ikke betaler regningene dine, blir det tvangstrekk. Hvis du begår alvorlig kriminalitet, blir du fengslet.
For ham handler spørsmålet om rekkefølge.
– Hvis det aller meste lar seg løse gjennom incentiver, så må man ta stilling til resten etterpå.
Han mener dagens returordninger brukes for svakt.
– Vi har økonomisk støtte til retur, men den brukes ikke i tilstrekkelig omfang. Og samtidig gir vi sterke økonomiske incentiver til å bli, også når grunnlaget for oppholdet er borte.
Når Lurås påpeker at også dagens regjering foreslår kutt i ytelser og strengere ordninger, svarer Eikrem at forskjellen ligger i systematikken og viljen til å bruke virkemidlene fullt ut.
– Det er ikke snakk om små justeringer, men om å gjøre dette til en faktisk politikk.
Historiske assosiasjoner og moralske grenser
Lurås er åpen om sin egen skepsis til begrepet remigrasjon.
– For meg gir det ubehagelige assosiasjoner til deportasjoner i europeisk historie.
Eikrem avviser at dette har dekning i det han faktisk foreslår.
– Det er ikke snakk om masseovergrep eller å gå fra dør til dør. Det er en karikatur som pressen har skapt.
Han viser til at Norge allerede i dag returnerer mennesker etter lovlige vedtak.
– Å bli deportert betyr ikke å bli utsatt for et overgrep. Det betyr at du ikke har rett til opphold, og blir sendt tilbake til hjemlandet ditt.
Lurås peker likevel på de menneskelige konsekvensene.
– Du må være ganske kaldhjertet for ikke å reagere når du ser barn som sendes tilbake til land med dårlige levekår.
Eikrem svarer at empati ikke kan være eneste styringsprinsipp.
– Vi kan ikke la enkeltstående skjebner avgjøre samfunnets langsiktige kurs. Politikere må sette norske borgeres interesser først.
Hvem har rett til å bestemme over Norge?
Mot slutten av samtalen tydeliggjør Eikrem sitt prinsipielle utgangspunkt.
– Det norske folk må ha politisk myndighet i Norge. Du er ikke norsk bare fordi du har fått et norsk statsborgerskap.
Lurås peker på at statsborgerskap i moderne stater har vært grunnlaget for politisk likhet.
– I praksis er det jo slik at statsborgerskap er grunnlaget for politisk likhet.
Eikrem sier han ikke sitter med en ferdig juridisk modell, men reagerer på det han mener er en ureflektert bruk av statsborgerskap som eneste legitimeringsgrunnlag.
– Jeg mener det er absurd å hevde at det er like legitimt at hvem som helst som har fått et papir, skal være med å bestemme Norges fremtid på lik linje med nordmenn.
Han understreker at nasjonal suverenitet må være det politiske utgangspunktet.
– Jeg er ikke så veldig interessert i det juridiske. Mitt utgangspunkt er nasjonal suverenitet. At vi i Norge er et eget folk som må bestemme over oss selv.
Dette innebærer også skepsis til internasjonale konvensjoner.
– Vi ønsker ikke å ha internasjonale begrensninger på hva vi selv bestemmer.
Når Lurås påpeker at dette innebærer et brudd med etterkrigstidens politikk, erkjenner Eikrem det.
– Hvis politikken har vært skadelig for Norge, kan ikke tidligere vedtak binde fremtidige beslutninger.
Integrering og parallelle samfunn
Eikrem mener integrering må forstås bredere enn språk og arbeid.
– En måte å vurdere integrering på er å se hvem folk gifter seg med. Hvis grupper konsekvent gifter seg internt over generasjoner, er det et tegn på at noe annet foregår.
Han avviser at parallelle strukturer kan kalles integrering.
– Det er ikke integrering å opprettholde egne strukturer parallelt med det norske samfunnet.
Mot slutten løfter han diskusjonen til et mer prinsipielt nivå.
– Mange mener at andre folk har rett til sine land, men at nordmenn ikke har rett til Norge. Jeg forstår ikke den logikken.
Lurås sier seg delvis enig i analysen, men påpeker at situasjonen allerede er komplisert.
– Vi burde aldri vært her, men nå er vi her.
Erfaringene fra fjorårets konferanse
Bakgrunnen for årets konferanse er erfaringene fra fjorårets arrangement. Lørdag 16. august 2025 arrangerte Norgesdemokratene en internasjonal remigrasjonskonferanse på Gardermoen. Arrangementet samlet rundt 150 deltakere, var utsolgt på forhånd og markerte første gang temaet ble satt på dagsorden i Norge i et internasjonalt format.
Blant deltakerne var profilerte politikere, akademikere og aktivister fra hele Europa, deriblant AfD-politiker Lena Kotré fra Tyskland, den franske forfatteren Renaud Camus, Jordan Crowley fra Irland, Jeff Ahl fra Sverige og Kenny Smith fra Storbritannia.
Kotré beskrev hvordan AfD har brutt gjennom i den tyske opinionen, og slo fast at remigrasjon er i ferd med å bli et mainstream-politisk tema i Europa.
– Vi vil bare sikre overlevelsen til det tyske folk, sa hun.
Renaud Camus, kjent som opphavsmannen til begrepet Den store utskiftingen, kalte masseinnvandringen en forbrytelse mot menneskeheten og et folkemord. Han beskrev remigrasjon som en form for dekolonisering av Europa, og påpeket at dette er eneste vei til å bevare fred, sikkerhet og kultur på kontinentet.
Fra norsk side innledet Øystein Steiro sr., førstekandidat i Agder, som viste hvordan innvandringen allerede har endret Norges befolkningssammensetning dramatisk. Han advarte om at nordmenn kan bli en minoritet i eget land i løpet av noen tiår dersom utviklingen fortsetter.
Journalist Rebecca Mistereggen holdt et innlegg om egne erfaringer med å vokse opp i et multikulturelt miljø, og pekte på hvordan innvandrervold, institusjonell ansvarsfraskrivelse og medienes dobbeltmoral rammer vanlige nordmenn.
Partileder Geir Ugland Jacobsen kalte multikulturalismen et politisk kupp, der endemålet er en verden uten grenser. Han understreket at Norgesdemokratene vil arbeide for å sette remigrasjon på den politiske dagsorden i Norge, og beskrev konferansen som et gjennombrudd.
Arrangementet ble innledet kvelden før med omvisning og middag på Eidsvollsbygningen, der deltakerne fikk oppleve den historiske rammen rundt Norges grunnlov.
Ny konferanse i juni
Norgesdemokratene arrangerer nå en ny internasjonal konferanse om remigrasjon lørdag 13. juni. Konferansen ReMig 26 vil finne sted på Østlandet, i nærheten av Oslo. Det nøyaktige konferansestedet er foreløpig ikke offentliggjort. Mer informasjon om konferansen vil bli publisert fortløpende på www.remigrasjon.no.
