Tre profilerte tillitsvalgte i Norgesdemokratene tar et kraftig oppgjør med Høyre og FrP om remigrasjon.
Debatten om remigrasjon fikk ny fart denne uken etter at stortingsrepresentant Mahmoud Farahmand fra Høyre og Erlend Viborg fra Fremskrittspartiet gikk ut i Klassekampen og tok tydelig avstand fra begrepet. Reaksjonene fra Norgesdemokratene lot ikke vente på seg. Tre av partiets mest profilerte tillitsvalgte, studieleder Dag Øyvind Lauvnes, politisk nestleder Øyvind Eikrem og tidligere listetopp Øystein Steiro sr., publiserte hver sine kraftige svar i ulike kanaler.
Lauvnes: Remigrasjon handler om kriminalitet, manglende integrering og retur når forholdene ligger til rette
Studieleder Dag Øyvind Lauvnes gikk først ut med et leserinnlegg i nettavisen Uten Filter. Her påpeker han at Farahmand og Viborgs avstandstaken viser at stortinget står uten «reelle høyrepartier», og at remigrasjon fremstilles feil av både politiske motstandere og mediene.
Lauvnes skriver at remigrasjon dreier seg om tre hovedkategorier. Den første er utsendelse av personer som begår alvorlig kriminalitet, slik som drap, voldtekt, ran og vold med eller uten våpen. Den andre er retur av personer som i flere tiår har bodd i Norge uten å lære språket eller delta i arbeidslivet, som ifølge Lauvnes er tegn på manglende vilje til integrering. Den tredje er retur av flyktninger når det er trygt å vende hjem, også de som har reist på ferie til hjemlandet mens de har hatt beskyttelse i Norge. Dette mener han ligger i tråd med intensjonene bak FNs flyktningkonvensjon.
Lauvnes argumenterer at Farahmands kritikk i Klassekampen er basert på en feilaktig forestilling om at remigrasjon innebærer etnisk sortering. Han viser samtidig til at Høyre og FrP i 2017 støttet likestillingsloven som åpner for kvotering og positiv særbehandling av minoriteter, og omtaler dette som et paradoks i lys av Farahmands uttalelser.
Han knytter også dagens kriminalitet og voldseksplosjon til den politikken han mener Høyre og FrP selv har vært med på å utforme. I innlegget bruker han begrepet «Nordfjordinger» ironisk for å illustrere hvordan alvorlige forbrytelser begått av ikke-vestlige innvandrere ofte omtales på en måte som skjuler den reelle bakgrunnen.
Til slutt konkluderer Lauvnes med at Farahmand og Viborg har «lukket døren» for alle som trodde de to partiene representerte høyresiden, og han ønsker velgere velkommen til det han omtaler som «det eneste reelle høyrepartiet i Norge».
Eikrem: Høyre er «feigingpartiet» og Klassekampen forsøker å avspore debatten
På Facebook fulgte Norgesdemokratenes politiske nestleder, Øyvind Eikrem, opp kritikken. Han skriver at Klassekampen har latt Farahmand avspore hele diskusjonen om remigrasjon, og kaller avisen en «kommunist blekke» som manipulerer offentligheten. Eikrem viser til at avisen trekker inn Farahmands barn som et retorisk grep, noe han mener tilslører sakens realitet.
Eikrem retter deretter skytset mot Høyre, som han beskriver som «selve feigingpartiet», og hevder at partiet ikke har løsninger på landets mest alvorlige problemer. Han understreker at han selv støtter remigrasjon og mener at de fleste tilfeller kan løses gjennom frivillige ordninger, endrede rammebetingelser og økonomiske insentiver.
Han avslutter med å si at det avgjørende prinsippet er at Norge er nordmennenes land, og at det er det norske folk som skal bestemme landets politiske fremtid.
Steiro sr.: Asylsystemet er misbrukt, og debatten om remigrasjon er uunngåelig
Den tredje som tok til orde var Øystein Steiro sr., tidligere Chargé d’affaires a.i. ved den norske ambassaden i Teheran og listetopp for Norgesdemokratene i både Akershus og Vest Agder ved årets valg. I et lengre innlegg kommenterer han Farahmands uttalelser fra Klassekampen og trekker på egne erfaringer fra diplomatiet.
Steiro forteller at både Farahmand og stortingspresident Masud Gharahkhani fikk visum til Norge i 1987, og at han personlig var en av diplomatene som behandlet slike søknader. Ifølge Steiro var over åtti prosent av iranerne som fikk visum og senere søkte asyl, økonomiske migranter som brukte fabrikerte historier, falske dokumenter og hele tjenester innen det han omtaler som en «asylindustri».
Han påpeker at norske myndigheter allerede på 1980-tallet ble informert om omfattende misbruk, men at både politisk og administrativ ledelse valgte å ignorere advarslene.
Videre viser Steiro til at retur allerede praktiseres i liten skala gjennom såkalt assistert retur, og han peker på tall som viser 1456 hjemsendelser i 2016. Han mener dette illustrerer at remigrasjon ikke er et nytt eller ekstremt forslag, men en videreføring av eksisterende praksis med tydeligere kriterier.
Steiro peker også på de økonomiske kostnadene knyttet til ikke vestlig innvandring og hevder at velferdsstaten er under press som følge av lav yrkesdeltakelse, høyt forbruk av sosiale ytelser og generell befolkningsvekst. Han hevder at trusselen mot den norske modellen ikke kommer fra eldrebølgen, men fra masseinnvandringen.
Han understreker at få ønsker etnisk basert masseutkastelser, og han roser Farahmand som et eksempel på en velintegrert innvandrer. Samtidig mener han at debatten om remigrasjon må baseres på individuelle kriterier knyttet til kriminalitet, misbruk av systemet og manglende vilje til integrering.
Steiro avslutter med å si at debatten om remigrasjon er uunngåelig, fordi presset på velferdsstaten vil tvinge frem en ny politisk kurs.
