Netflix har gått fra å være en strømmetjeneste til å bli en global ideologisk aktør. Bak fasaden av underholdning og «mangfold» skjuler det seg en ensrettet kulturell offensiv som former tankesettet til millioner av seere verden over, særlig unge. Denne kommentaren tar et oppgjør med hvordan plattformen bruker fortellingens kraft til å undergrave Vestens verdigrunnlag og gjøre woke-ideologi til ny folkeoppdragelse.
Med over 260 millioner abonnenter i nesten 190 land har Netflix blitt langt mer enn bare en distributør av serier og filmer: det er en global kulturaktør, et verktøy for å forme tankesett, en stille, men usedvanlig effektiv propagandist for den dominerende ideologien.
Der Hollywood tidligere eksporterte et bestemt bilde av Amerika, den patriotiske helten, kjærligheten til friheten, familien og troen, eksporterer Netflix nå et subversivt motbilde som undergraver Vestens moralske og kulturelle fundament.
Et mangfold i overflaten, en total ideologisk ensretting
Bak påskuddet om «mangfold» sprer plattformen i realiteten en utmattende ideologisk ensretting, der fortellingene, arketyper og verdier går i sirkel: tidlig seksualisering, omvending av familieroller, nedvurdering av menn, spott mot kristendom og tradisjon.
Eksempler? En animasjonsserie med transkjønnede barn, en «ikke-binær» bison, en flom av seksuelle scener med pretenåringer, en Jesus-figur gjort til latter i et familiejuleprogram, en dronning Kleopatra omskrevet etter afro-sentrisk ideologi … Hver produksjon virker programmert for å rive ned en del av det vestlige sivilisasjonsbygget.
En mer fryktinngytende påvirkning enn politikken
Fortellingens makt er større enn politikkens. Det er seriene, filmene, og atferdsmønstrene på skjermen som nå utgjør ungdommens nye katekismer, langt mer enn bøker eller debatter.
Tenåringen lærer ikke lenger kjærlighet gjennom klassikerne, men gjennom dampende scener i ungdomsserier. Han drømmer ikke om å stifte familie, men om å «realisere seg selv» i en rotløs, flytende, konsumorientert og narsissistisk verden. Og de voksne er ikke spart: identifikasjonskraften er enorm, særlig når seingen er kontinuerlig, uten mellomledd og uten kritisk distanse.
Netflix hevder å forsvare friheten: enhver velger fritt hva han vil se. Men dette er en illusorisk frihet, der man klikker mellom innhold som nesten utelukkende er kalibrert etter en globalisert enhetstenkning. Der sosiale medier ennå tillater idéutveksling, om enn kaotisk er Netflix en tunnel hvor all debatt filtreres, forvrenges eller gjøres narr av.
Det vi tror vi velger, blir i virkeligheten servert oss på et fat: underholdning designet, algoritmisk tilpasset, for å avvæpne kritisk tenkning og øke sinnets mottakelighet for postmoderne påbud.
Et åpent ideologisk prosjekt
I motsetning til andre underholdningsgiganter som har begynt å trekke seg tilbake under press (Disney ser ut til å være i ferd med en kursendring), fortsetter Netflix å storme frem med full kraft i retning av kulturell aktivisme, båret av en ultrawoke bedriftskultur.
Deres tidligere direktør, Reed Hastings var selve legemliggjørelsen frem til 2023: for ham var wokismen ikke et imageverktøy, men en nærmest religiøs misjon. Selskapet har aldri søkt balanse mellom synspunkter, men snarere påtvunget sine egne med sekterisk iver.
De som bagatelliserer Netflix’ påvirkning med henvisning til at TikTok eller X (tidligere Twitter) har større rekkevidde, misforstår ett vesentlig poeng: TV former varige forestillingsverdener, mens sosiale medier virker i øyeblikket.
I en verden der fortellinger fungerer som moralske kompass, er det den som holder pennen som har makten. Og for øyeblikket tilhører pennen dem som forakter det vestlige arvegodset, familielivets stabilitet, religion og nasjonal identitet.
Donald Trump erklærte ved sin innsettelse i 2017 at det var på tide å «gi Hollywood tilbake til hele det amerikanske folket». Det løftet står foreløpig tomt. Men det reiser et reelt spørsmål: når får vi et alternativ til Netflix, forankret, modig, med evne til å fortelle andre historier enn dem om skyld, kjønnsløshet og identitetsoppløsning?
Problemet er ikke at det finnes «progressive» produksjoner. Problemet er at de har blitt hegemoniske, allestedsnærværende, og at de ekskluderer eller karikerer alle verdenssyn som avviker. Det handler ikke om å erstatte progressiv sensur med konservativ sensur, men å gi publikum et reelt kulturoppgjør, mellom konkurrerende verdensbilder.
Så lenge fortellingene bare speiler én ideologi, den totale dekonstruksjonen, vil den vestlige ungdommen forbli fanget. Og nasjonene de tilhører, vil fortsette å miste sin historiske bevissthet, sin stolthet og sin indre frihet.
Denne kommentaren ble først publisert på Breizh-Info.
