Når rave omtales som åndelig praksis i kirkene, er det ikke først og fremst et kulturproblem, men et teologisk. Liberalteologien har tømt begrepene hellig, gudstjeneste og ånd for innhold – og latt ekstasen ta plassen.
Av: Johan Slåttavik.
Det som nå skjer i norske kirker, er ikke lenger enkelttilfeller eller kuriøse kulturinnslag. Rave i kirker presenteres stadig oftere som noe naturlig, inkluderende og til og med åndelig. I Oslo inviteres det til «Ecstatic Church» i Sofienberg og Jakob kirke. I Bergen har Korskirken blitt dansegulv for «generasjonsrave», med diskokule i taket, dunkende bass og prester som danser anerkjennende til technorytmer før morgenkaffen.
Begrunnelsen er velkjent. Kirken må åpnes. Nye mennesker må nås. Sterke opplevelser må få rom. Noen hevder til og med at Den hellige ånd kan virke like godt gjennom rave som gjennom salmesang. Problemet er ikke at dette er godt ment. Problemet er at det vitner om en grunnleggende forvirring om hva kirken er.
Kirker er ikke primært opplevelsesrom. De er ikke scenografi for stemning, fellesskap eller selvutfoldelse. De er innviet til noe bestemt. Et kirkerom er viet til forkynnelse av Guds ord, bønn, dåp og nattverd. Når man bevisst fjerner andakt, lystenning og liturgi for å gi plass til bass, lyssetting og DJ-bord, kan man ikke samtidig hevde at dette er i kontinuitet med kirkens oppdrag. Da er det nettopp kirkens egenart som settes i parentes.
I en Vårt Land-artikkel som skryter va rave i Korskirken understrekes det flere ganger at dette ikke er gudstjeneste, men «noe man legger til». Det er et avslørende uttrykk. For det som legges til, fortrenger samtidig noe annet. Det finnes ingen nøytral bruk av et rom som er helliget. Når rave får definere hva som oppleves som spirituelt i kirken, er det ikke kirken som åpner for mennesker – det er kirken som tømmes for innhold.
Dårlig argumentasjon
Argumentet om at kirkene alltid har rommet «mange uttrykk» holder heller ikke. Ja, kirker har vært brukt til mer enn gudstjenester. Men de har aldri vært verdinøytrale flerbrukshaller. Det avgjørende skillet har alltid gått mellom det som tjener kirkens formål og det som ikke gjør det. Å gjøre kirkerommet til klubb, selv i rusfri og velmenende form, overskrider dette skillet.
Det er også verdt å merke seg språkbruken. Rave beskrives som «spirituelt». Ekstase, energi, øyeblikk, følelser. Alt dette er menneskelige erfaringer. Men kristen tro har aldri lært at sterke følelser i seg selv er et tegn på Guds nærvær. Når alt som oppleves intenst og meningsfullt omtales som åndelig, mister begrepet sin forankring i åpenbaring, sannhet og bekjennelse.
Ironisk nok skjer dette samtidig som kirken ellers har vanskelig for å hevde egne grenser. Der andre kulturer forventes å få beholde sine hellige rom urørt, behandles den kristne arven som fritt tilgjengelig råmateriale. Respekt erstattes av estetisering. Hellighet reduseres til stemning.
Å si nei til rave i kirkene er derfor ikke et uttrykk for frykt for det nye, men for ansvar for det mottatte. Kirker er ikke tomme skall som trenger nytt innhold. De er fulle rom, med et bestemt budskap, en bestemt funksjon og en bestemt Herre.
Når alt kan få plass i kirken, er det ikke et tegn på romslighet. Det er et tegn på at kirken ikke lenger vet hva den selv er. Og det er nettopp da den slutter å være kirke.
Skjerpings, folkens. Skjerpings. Ta dere sammen.
Dette innlegget ble først publisert i Akroma.
