Tore Rasmussen svarer Eivind Trædal: Nordmenn fortjener demografisk trygghet og en fremtid som folk i eget hjemland. Å ville videreføre norsk etnokulturell identitet er et legitimt politisk mål som bør møtes med saklige argumenter fremfor anklager om etnisk renhet.
Av Tore Rasmussen, redaktør i Rabulisten og forlegger i Legatum Publishing.
Norge er det norske folks historiske hjemland. Her har generasjonene før oss formet et folk, et språk og en kultur som vi har ansvar for å føre videre. Nordmenn fortjener demografisk trygghet og en fremtid som folk. Eivind Trædal må forklare hvorfor dette ønsket skal møtes med mistanke fremfor argumenter.
I «Den farligste ideen i vår tid» går MDG-politiker Eivind Trædal fra «Den store utskiftningen» til terrorisme, etnisk renhet og Europas mørkeste historie. Underveis får også bekymring for fødselstall, tradwives og testosteron plass i anklageskriftet.
Bak alle de sterke anklagene står et spørsmål Trædal knapt drøfter: Har nordmenn rett til å være opptatt av sitt eget folks fremtid i sitt eget hjemland? Har vår etnokulturelle identitet en verdi som politikken bør ta hensyn til?
Mitt svar er ja. Nordmenn fortjener demografisk trygghet.
Med demografisk trygghet mener jeg at kommende generasjoner skal kunne overta et levende norsk fellesskap, med språket, kulturarven og tilhørigheten som binder oss sammen. Norsk kultur trenger mennesker som lever den og fører den videre. Derfor må innvandringspolitikken ta hensyn til omfang, tempo og evnen til å bygge et norsk samfunn. Derfor trenger vi også en familiepolitikk som gjør det lettere for nordmenn å få det antallet barna man ønsker seg.
Remigrasjon er den politiske siden av demografisk trygghet. Begrepet viser til en lovlig og langsiktig politikk som skal stanse og reversere befolkningsutskiftningen.
Faktiske endringer i befolkningssammensetningen
Allerede i Legatum Publishings tilsvar til Franck Orban i 2023 skilte jeg mellom demografisk endring og forestilling om en påstått hemmelig sammensvergelse for å endre befolkningssamensettningen i Vesten.
I mitt tilsvar til Jonas Bals i Aftenposten i juni 2026 etterlyste jeg argumenter om politikken fremfor tvilsomme historiske assosiasjoner. Det samme er nødvendig nå.
Trædal benekter ikke at befolkningssammensetningen endrer seg. Men han fremstiller bekymringen for utviklingen gjennom et begrepsapparat som gjør det vanskelig å skille saklig uenighet fra ekstremisme.
La oss derfor begynne med fakta. SSBs historiske oversikt og statistikken for 2026 viser:
| År | Førstegenerasjonsinnvandrere bosatt i Norge | Andel av befolkningen |
|---|---|---|
| 1970 | 57 041 | 1,5 prosent |
| 2023 | 877 227 | 16,0 prosent |
| 2026 | 987 120 | 17,5 prosent |
Antallet førstegenerasjonsinnvandrere er mer enn 17 ganger så høyt som i 1970. I tillegg bodde det ved inngangen til 2026 hele 238 507 andregenerasjonsinnvanderer i Norge. De to gruppene utgjorde til sammen 1 225 627 personer, omtrent 21,8 prosent av befolkningen, beregnet fra SSBs antall og folketallet på 5 627 400.
Endringen gjelder også landbakgrunn. I 1970 bodde det 1 718 innvandrere fra Asia og 1 179 fra Afrika i Norge. I 2026 var tallene henholdsvis 288 439 og 112 410.
Integrerings- og mangfoldsdirektoratet oppsummerer utviklingen slik:
«Det har vært en stor endring i befolkningssammensetningen i Norge de siste 50–60 årene.»
Dette er en omfattende samfunnsendring innenfor én menneskealder. Den berører lokalsamfunn, språk, kriminalitetsutviklingen, tilliten og den historiske kontinuiteten mellom generasjonene. Nordmenn må kunne spørre hva utviklingen betyr for deres hjemland, og hvilken fremtid de ønsker å gi barna sine.
Etnokulturell identitet og ekte mangfold
Etnokulturell identitet er forbindelsen mellom slektshistorie, språk, kultur, minner, skikker og hjemland. Den lever i dialektene våre, i høytidene, i litteraturen og i historiene familier fører videre. Nettopp derfor er den en levende arv, som hver generasjon har ansvar for å overlevere.
I Ethnopluralismus: Kritik und Verteidigung (engelsk: Ethnopluralism: Critique and Defense) drøfter Martin Lichtmesz to motsatte feilgrep: Å behandle mennesker som isolerte individer uten kollektive bånd, og å redusere dem til rene representanter for biologiske eller kulturelle grupper. Begge deler gjør mennesket mindre enn det er.
Vi er barn av noen og arvinger til noe. Vi skylder tidligere generasjoner å forvalte det de har gitt oss, og kommende generasjoner å gi dem et fellesskap å høre hjemme i. En nasjon kan fornyes og ta imot nye medlemmer samtidig som dens historiske kjerne består, men fornyelse fordrer sterke røtter.
Lichtmesz beskriver i innledningen et ideal om at både store og små folk, europeiske og ikke-europeiske, skal kunne verdsette og videreføre sin egenart. Hans fremstilling rommer også uenighet og problemer, og i avslutningen avviser han at etnopluralismen alene utgjør et ferdig politisk program.
Det prinsipielle poenget jeg vil forsvare, er gjensidighet: Andre folks hjemland, kultur og selvbestemmelse skal respekteres. Den samme respekten må omfatte nordmenn. Kjærlighet til eget folk lar seg forene med respekt for andre folkeslag sin livsutfoldelse i sine respektive hjemland.
Slik jeg bruker begrepene, er etnopluralisme motstykket til etnomasochisme og sjåvinistisk nasjonalisme.
Etnopluralisme innebærer her gjensidig respekt for folkenes kulturelle egenart og historiske tilhørighet. Etnomasochisme betegner en politisk holdning der eget folks tilhørighet systematisk mistenkeliggjøres, mens tilsvarende tilhørighet hos andre feires. Lichtmesz omtaler begrepet i forbindelse med nedvurdering av egen gruppe. Jeg bruker det som kritikk av en dobbel standard, ikke som en medisinsk diagnose.
Selvkritikk hører hjemme i et modent folk. Vi skal kjenne vår historie, også overgrepene, og lære av de. Historisk ansvar gir oss samtidig en oppgave fremover: Å overlevere det verdifulle i vår egen kultur. Barn skal få kunnskap om både nasjonens feilsteg og det som er verdt å være stolt av.
Hvor konsekvent er et forsvar for folkenes mangfold dersom nordmenns ønske om etnokulturell kontinuitet møtes med mistanke? Vår egenart er også en del av mangfoldet. Norge har en plass i verden som det er verdt å bevare.
UNESCOs erklæring om kulturelt mangfold fra 2001 underbygger også dette. Den behandler kulturelt mangfold som menneskehetens felles arv. Artikkel 7 understreker betydningen av å bevare og videreføre kulturarven.
Mitt spørsmål til Trædal er derfor konkret: Hvilken verdi tillegger han videreføringen av den norske kulturarven?
Prinsippet om kulturelt vern er heller ikke fremmed i norsk politikk. Regjeringens omtale av språkloven sier at norsk skal sikres som samfunnsbærende hovedspråk og fellesspråk. Samtidig vernes samiske språk, kvensk, romani, romanes og norsk tegnspråk.
Vi anerkjenner altså allerede at både et nasjonalt fellesspråk og mindre språksamfunn trenger aktiv politikk. Det viser at vern av et felles norsk samfunn og respekt for minoriteter lar seg forene.
Québec, i Canada som Lichtmesz drøfter i boken, gir et annet eksempel. Myndighetene sier uttrykkelig at det å velge Québec innebærer å ville leve i et franskspråklig samfunn. Fransk fremstilles som fellesspråket for blant annet arbeid, undervisning og assimilering.
Eksemplet begrunner ikke enhver innvandringsbegrensning. Det viser derimot at et mottakersamfunn kan møte nye innbyggere med en tydelig identitet. Norge må også ha en norsk kjernekultur (tysk; leitkultur) å invitere nye innbyggere inn i. Assimilering forutsetter at vi selv vet hva vi ønsker å videreføre.
Når myndighetene selv bekymrer seg for befolkningsendringer
Et enda nærmere eksempel ble omtalt av Uten Filter i 2024. I Svalbardmeldingen opplyste regjeringen med bekymring at andelen utenlandske statsborgere i Longyearbyen hadde økt fra omkring 15 prosent i 2009 til rundt 36 prosent. Regjeringen ønsket en større vekt av norske statsborgere kontra utenlandske statsborgere og understreket viktigheten av tiltak som gjør det mer attraktivt for nordmenn å flytte dit og bli boende.
Svalbard har særlige rettslige og sikkerhetspolitiske rammer. Statsborgerskap er heller ikke etnisitet. Men eksemplet viser at norske myndigheter mener at befolkningssammensetning kan være et legitimt politisk hensyn. Trædal må argumentere for hvor grensen går, fremfor å behandle selve hensynet som mistenkelig.
På fastlandet er utfordringene konkrete. SSB oppgir at 43 prosent av innbyggerne på Stovner var innvandrere ved inngangen til 2026. På Søndre Nordstrand og Grorud var andelen 40 prosent, på Alna 39 prosent. Andre- og tredjegenerasjonsinnvandrere kommer i tillegg.
Oslo kommune opplyser at nær 14 000 elever trenger særskilt språkopplæring. I levekårsutsatte områder trenger ett av fire barn som begynner i første klasse, slik hjelp for å følge undervisningen.
Norske barna fortjener en skole som lykkes. Nettopp derfor må kapasitet, bosettingsmønstre, språk og remigrasjon kunne diskuteres samlet. Det er svakt å møte slike legitime spørsmål med outrerte assosiasjoner til Hitler-Tyskland og tro at man har vunnet debatten.
Lichtmesz viser også til samfunnsforskeren Robert Putnam. I studien «E Pluribus Unum» fra 2007 beskriver Putnam en sammenheng mellom etnisk mangfold i amerikanske nabolag og lavere tillit og sosial deltakelse på kort sikt, også innad i grupper.
Den politiske slutningen jeg trekker, er at tillit og fellesskap krever bevisst politisk forvaltning. Felles språk, kultur og tilhørighet krever tid og innsats. Et historisk fellesskap har verdi også fordi det gir oss noe å bygge videre på. Å ville bevare dette er et legitimt politisk standpunkt.
Fremtiden gir ytterligere grunn til å ta diskusjonen. SSBs fremskrivninger fra juni 2026 anslår i hovedalternativet en innvandrerandel på rundt 22 prosent i 2050. Andre- og tredjegenerasjonsinnvandrere kommer i tillegg. Etter 2046 forventes flere dødsfall enn fødsler, slik at videre befolkningsvekst drives av positiv nettoinnvandring.
Dette er troverdige betingede fremskrivninger. Og de viser hvor langsiktig følgene av dagens valg kan være.
Trædal avslutter med at vi er blitt rikere, friere og har bedre land å bo i. Selv om man godtar den overordnede beskrivelsen, gjenstår spørsmålet om hvem vi er og hva vi vil gi videre. Økonomisk fremgang fritar oss ikke fra ansvaret for folkets kulturelle fremtid.
Vi vil oss et land
Et land er mer enn et arbeidsmarked. Et folk er mer enn et folketall. Norge er et hjemland for det norske folk, med en historie og en tilhørighet som ikke kan verdsettes bare i bruttonasjonalprodukt. Vi har rett til å spørre om hvilken politikk som styrker det norske fellesskapet og gir det gode vilkår for å bestå.
Jeg etterlyser en politikk med norsk etnokulturell kontinuitet som et uttalt mål: En ærlig vurdering av langsiktige demografiske trender og remigrasjon tilpasset samfunnets behov for å sikre et norsk Norge.
Nordmenn fortjener demografisk trygghet. Vi skal kunne overlate et levende norsk fellesskap til barna våre. Trædal skylder oss et saklig argument for hvorfor dette ønsket skal behandles som farlig.
En forkortet versjon av denne kronikken er sendt til Dagsavisen.
