I et omfattende tilsvar til advokat og samfunnsdebattant Cecilia Dinardi hevder Helene Tveiten at norsk offentlighet har utviklet en rettighetsforståelse der hensynet til unge voldsmenn veier tyngre enn tryggheten til vanlige borgere. Innlegget tar utgangspunkt i det brutale angrepet i Bergen på 17. mai og argumenterer for at åpenhet, ansvarliggjøring og en ærlig debatt om ungdomsvold og innvandring er nødvendig for å bevare tilliten til rettsstaten.
Av Helene Tveiten.
Cecilia Dinardi har delt et innlegg på Facebook om den nylige hendelsen på 17. mai 2026 som jeg ønsker å skrive et tilsvar på. Dinardi var tidligere ansatt i Elden Advokatfirmaet, hun har vært tidligere ansatt i barnevernslovutvalget. Hun er en av Norges mest profilerte advokater innen barnerett. Hun sitter og i styret i stiftenlsen Scheibler som deler ut 10-20 millioner kroner til innvandrerprosjekter, Røde Kors, Kirkens Bymisjon, Redd Barna m.flere.
Både Stiftelsen Scheibler og Cecilia Dinardi har en klar profil som støtter og forsvarer innvandrere og asylsøkere. Cecilia Dinardi tilhører klart venstresiden i norsk offentlig debatt. I 2017 beskrev hun seg selv som gal og konservativ.
Som forsvarer for unge lovbrytere (f.eks. 16-åringen siktet for 12 ran i Oslo) har hun uttalt seg om at «han har det ikke lett» og fokusert på ivaretakelse av siktede
Forfatteren understreker i sitt innlegg at selv barn som begår alvorlige handlinger beholder sin menneskelige verdighet og sine konvensjonsfestede rettigheter, et standpunkt som i sin abstrakte form er til en viss grad opprinnelig uimotsigelig.
Likevel hviler argumentasjonen på en grunnleggende feilprioritering som er karakteristisk for en rettighetsfundamentalisme som har dominert norsk debatt de siste tiårene. Den plasserer gjerningsmannens anonymitet og rehabiliteringspotensial foran samfunnets behov for orden, offerets rett til anerkjennelse og offentlighetens rett til sann informasjon om trusler mot den sosiale tilliten.
Jeg må derfor insistere på at rettsstaten ikke er et abstrakt rettighetsregime, men en institusjon til for å verne den konkrete orden som gjør sivilisasjon mulig.
Først må sakens konkrete realiteter fastslås uten eufemismer. Den 17. mai 2026 ble en 17–19 år gammel blåruss i Strandgaten i Bergen sentrum utsatt for et brutalt, gruppebasert overfall.
Videoen, som er offentlig tilgjengelig og spredt i stor utstrekning, viser flere unge menn i dress som slår og sparker offeret mens han ligger nede, inkludert spark mot hodet, en av voldsmennene tar løpefart og tramper på hodet i en seanse som ligner noe som kommer rett fra filmen History X, hvor en gjeng nazister drar en afrikaner ut på fortauet og tramper på hodet.
Fire unge menn over strafferettslig alder (under 18 år) er nå identifisert av politiet som mistenkte; tre av dem er ilagt besøksforbud overfor fornærmede. En av de mistenkte hevder det forelå en «foranledning», denne foranledningen er ikke beskrevet av noen av de titalls vitnene, snarere tvert imot beskrevet som helt uprovosert. Bistandsadvokaten beskriver angrepet og som uprovosert.
Hendelsen er ikke en isolert «ungdomsvold», men et eksemplarisk tilfelle av en velkjent mønsterkriminalitet: gjengbaserte, uprovoserte angrep på enslige, ofte etniske norske gutter og unge menn i offentlig rom. Det tar meg rimelig kort tid i arkivene til Bergensavisen og Bergens Tidene før jeg kan lese meg opp på denne gjengen og andre gjenger i Bergen i samme miljø og hvordan disse daglig utøver vold, ran, dominansvold og terror mot den sivile befolkningen.
Empirisk underbygges dette mønsteret av Statistisk sentralbyrås tall for siktelser blant unge menn 15–24 år. Mens kriminaliteten blant personer uten innvandrerbakgrunn har vært stabil eller synkende, viser dataene fra 2020–2023 en markant økning i overrepresentasjon blant innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre, opp til nesten dobbelt så høy rate, med ekstreme utslag for visse opprinnelsesland (f.eks. Somalia, Irak).
Dette er ikke «rasisme» eller «stigmatisering», men et faktum som ethvert seriøst kriminologisk og politisk analyse må forholde seg til. Å nekte å nevne demografiske mønstre er ikke humanisme, det er fornektelse av virkeligheten som hindrer effektiv forebygging.
Jon Helgheim (FrP), leder for Stortingets justiskomite, delte et usladdet stillbilde fra videoen med kommentaren om at dette er «et typisk mønster» der gjenger med innvandrerbakgrunn, særlig fra deler av Afrika, Asia og Midtøsten, angriper enslige norske gutter.
Kritikken mot ham, inkludert anmeldelser, illustrerer nettopp den intellektuelle forvridningen teksten din forsvarer, en folkevalgt representant som peker på et reelt samfunnsproblem og krever ansvar, blir fremstilt som den egentlige trusselen mot rettsstaten.
Dette er en perversjon. I en demokratisk rettsstat har offentligheten en legitim interesse i å kjenne til kriminalitetens natur når den utspiller seg på åpen gate under nasjonaldagen. Transparens er ikke «digital gapestokk», det er forutsetningen for demokratisk kontroll og politisk ansvar. Hemmelighold og sladding tjener i dette tilfellet ikke rettssikkerhet, men en ideologisk agenda som vil unngå ubehagelige spørsmål om integrering, kulturell kompatibilitet og konsekvensene av en innvandringspolitikk som har prioritert kvantitet fremfor kvalitet.
Her ligger kjerneforskjellen fra teksten. Den appellerer til Barnekonvensjonen som et slags hellig, universelt imperativ som gjelder «også for barn vi frykter». Men rettigheter er ikke guddommelige eller uavhengige av kontekst, de er institusjonelle konstruksjoner som må balanseres mot samfunnets overlevelse og spesielt opp mot offerets rettigheter.
Edmund Burke advarte mot abstrakte rettighetsdoktriner som ignorerer den historiske og sosiale konteksten, rettsstaten er ikke først og fremst et verktøy for individuell rehabilitering av lovbrytere, men et rammeverk som skal opprettholde den sosiale orden som gjør frihet mulig for alle og beskyttet spesielt for ofrene som blir utsatt for lovbrudd.
Når barn og unge begår voksne forbrytelser, grov vold i offentlig rom, mister de ikke sin fremtidige og potensielle menneskeverd, men de kan ikke kreve samme grad av anonymitet som en tilfeldig borger.
Offentlig debatt om mønstre er ikke «politisk ammunisjon», det er en forutsetning for å kunne reformere barnevernet, strafferetten og integreringspolitikken.
Å kreve at slike saker skal behandles utelukkende i lukkede rom av «faglige instanser» er å overlate samfunnets sikkerhet til en teknokratisk elite som gjentatte ganger har vist seg ute av stand til å løse problemene. De er faktisk i mange tilfeller selve årsaken til utviklingen og økningen av disse tilfellene til å begynne med.
Parallellen til Bulger-saken er heller ikke treffende. Der var gjerningsmennene 10 år gamle og saken ekstremt sjelden, en abnormalitet. Her dreier det seg om ungdommer i strafferettslig myndighetsalder som begår en type gjengvold som har blitt en gjentakende trussel. De tramper på hodet bevisst med den intensjonen om å knuse skallen og påføre hjernemassen dødelig skade eller til grad at offeret ikke lenger skal fungere normalt resten av sitt liv.
Den europeiske menneskerettsdomstolen har flere ganger anerkjent at staten har en positiv plikt til å beskytte borgerne mot vold, også ved å tillate offentlighet.
Å gjøre gjerningsmenn til «symboler» er kanskje uheldig i noen tilfeller men i dette tilfellet var det ikke det. Det å nekte å diskutere underliggende årsaker (kulturelle normer, familiebakgrunn, mislykket assimilering) er farligere. Spesielt i en så alvorlig sak som dette.
Det fører ikke til et mildere samfunn, men til et hardere, der tilliten brytes ned, og der vanlige borgere til slutt tar saken i egne hender fordi myndighetene ikke lenger virker som en garanti for rettferdighet.
En ekte rettsstat kjennetegnes derfor ikke bare av at den beskytter mistenkte mot mobb, men av at den først og fremst verner de lovlydige mot vold.
Offeret i Bergen, en ung mann som feiret nasjonaldagen, har krav på mer enn generelle forsikringer om «grundig etterforskning», i dette tilfellet hadde Politiet i tillegg ikke intensjoner om en slik etterforskning noe det tidlige nyhetsbildet avklarte. Det var nettopp offentligjøring av sakens alvorlige struktur som gjorde at Politiet måtte til slutt ta videre skritt. Hendelseforløpet i media beviser dette.
Offeret har i tillegg et krav på et samfunn som tar trusselen på alvor nok til å navngi den, analysere dens årsaker uten ideologiske filtre og iverksette nødvendige tiltak. Strengere straffer for gjentakende ungdomskriminelle, bedre politiressurser i utsatte områder, en integreringspolitikk som krever kulturell tilpasning, og en ærlig offentlig samtale der fakta får forrang fremfor følelser.
Å kreve ansvar av ungdom er ikke uforenlig med rettssikkerhet, det er selve grunnlaget for den. Barn som begår alvorlige handlinger er ikke lenger «bare barn», de er også medlemmer av et fellesskap som har rett til å forsvare seg mot dem. Det er ikke naivitet å insistere på rettsstat. Det er naivitet å tro at rettsstaten kan overleve uten orden.
