Listen over grove urettferdigheter blir stadig lengre, men elitene bryr seg mer om hvordan vi snakker om dem, eller om vi snakker om dem i det hele tatt.
Av Paul Birch. 12. juni 2026. Oversatt av Rabulisten.
Belfast i Nord-Irland ble denne uken oppslukt av vold etter det angivelige «halshugningsforsøket» på en lokal mann utført av en sudansk asylsøker. Kjøretøy brant, veier ble blokkert med brennende søppelkasser, og vettskremte familier ble ført ut av hjemmene sine under politibeskyttelse. Disse urolighetene følger etter opptøyer i Southampton i England, utløst av drapet på den 18 år gamle Henry Nowak begått av den sikhiske mannen Vickrum Digwa, og offentliggjøringen av virkelig skandaløse kroppskamerabilder som avslører politiets usle behandling av en åpenbart døende Henry.
Men i dagens «Yookay» mener den politiske klassen at det er nok å fordømme opptøyene. Og den har ikke lært absolutt ingenting. Fordømmelse er enkelt. Det lar ministre, kommentatorer og embetsmenn innta en moralsk overlegen positur samtidig som de unngår det offentlige sinnet, sorgen og fremmedgjøringen som ligger bak disse hendelsene. Det er ikke lederskap. Det er feighet.
Nok en gang er Storbritannia, og faktisk også resten av Europa, vitne til et dystert velkjent mønster. En sjokkerende forbrytelse vekker offentlig sinne og krav om svar. I stedet for å ta tak i denne frykten, belærer etablissementet befolkningen, fordømmer dissens og insisterer på at den virkelige skandalen ikke er mislykket politikk, men de som stiller spørsmål ved den. Folk forventes å se kaos og mangel på offentlig trygghet, og samtidig bli fortalt at den egentlige faren ligger i deres reaksjon. Det er derfor befolkningen ikke lenger tror på det den blir fortalt.
Det angivelige drapsforsøket i Nord-Irland skjedde ikke i et vakuum, og det gjorde heller ikke sinnet som fulgte. Over hele De britiske øyer har mennesker sett lokalsamfunnene sine bli forandret uten deres samtykke, sett bekymringene sine bli avvist som fordommer og opplevd at deres uro er blitt skammet til taushet. De blir fortalt at masseinnvandring utvilsomt er positivt, samtidig som de lever med press på boliger, skoler og sykehus, svakere sosial tillit og alvorlig, ofte dødelig, kriminalitet.
Både tragedien i Belfast og det hjerteskjærende drapet på Henry Nowak symboliserer denne bredere følelsen av å være forlatt. Dette er ikke bare personlige tragedier, de utgjør også klare bevis på at de som sitter med makten er mer opptatt av å kontrollere den politiske betydningen av hendelser enn å konfrontere virkeligheten bak dem.
Det er derfor saker som Henrys treffer så dypt. De konkretiserer en frykt for at når vanlige mennesker lider, reagerer mektige institusjoner ideologisk snarere enn menneskelig, at politiet, i stedet for å se en alvorlig skadet tenåring med behov for beskyttelse og rettferdighet, var opptatt av å tolke hendelsen gjennom rase- og fordomsbegreper. De virker raskere til å overvåke språk enn å beskytte ofre, og mer ivrige etter å kontrollere fortellingen enn å møte sannheten.
Det som gjør disse situasjonene så eksplosive, er ikke innvandringen alene. Det er forakten som vises overfor dem som uttrykker bekymring for den. Gang på gang får Europas befolkninger høre at deres bekymringer er skammelige, og at deres erfaringer teller mindre enn de følsomme følelsene til mennesker som sjelden lever med konsekvensene av beslutningene de påtvinger andre.
I flere tiår har Storbritannias arbeiderklasse blitt fortalt at de må akseptere beslutninger tatt over hodene deres av politikere, embetsmenn, akademikere og aktivister som sjelden bærer byrdene selv. Når innbyggere protesterer mot raske endringer, blir de stemplet som bakstreverske. Når de bekymrer seg for kriminalitet, blir de anklaget for å spre frykt. Når de snakker om mangel på sosial samhørighet, blir de stemplet som ekstremister. Spørsmålene deres blir ikke besvart, og innvendingene deres blir ikke diskutert i noe som ligner god tro. Folk kan tåle mye, men ikke for alltid følelsen av å bli behandlet med forakt i sitt eget land.
Resultatet er en dyp tillitskrise. Millioner ser ikke lenger den politiske klassen som bare fjern eller inkompetent, men som aktivt fiendtlig innstilt til deres bekymringer. De ser ledere forsvare offisielle, progressive fortellinger i stedet for å konfrontere smertefulle realiteter, mens deres egne bekymringer blir ignorert, latterliggjort eller sensurert. Men tillit avhenger av troen på at tilsynelatende nøytrale institusjoner vil handle rettferdig, fortelle sannheten og sette borgernes velferd over politikken. Når den troen dør, står samfunnet på svært farlig grunn.
Ingenting av dette unnskylder selvsagt volden. Opptøyer er ødeleggende og selvdestruktive. De skremmer uskyldige familier, skader lokalsamfunn og gir et moralsk overtak til dem som heller vil fordømme uroen enn å konfrontere årsakene til den. Men uro kan ikke forstås eller forebygges dersom ethvert utbrudd av sinne avfeies som uvitenhet, rasisme eller feilinformasjon. Det løser ikke problemet, det forverrer det.
Det dypere problemet er den enorme og voksende kløften mellom de styrende og de styrte. Storbritannia blir i stadig større grad styrt av en selvforaktende elite som virker ute av stand til, eller uvillig til, å forstå menneskene den leder. Den krever toleranse samtidig som den viser liten toleranse for dissens, snakker om demokrati samtidig som den ignorerer folkemeningen når den er upraktisk, og fører en innvandringspolitikk som vanlige arbeidende mennesker gjentatte ganger har motsatt seg. Hver ny kontrovers styrker troen på at ett sett med regler gjelder for den nesten fullstendig monokulturelle styringsklassen, og et annet for alle andre. Når denne oppfatningen først får fotfeste, blir den politisk eksplosiv.
Brannene i Belfast vil dø ut, skadene vil bli ryddet opp, og nyhetssyklusen vil gå videre. Men sinnet bak disse hendelsene vil ikke forsvinne bare fordi respektable mennesker har fordømt det. Det vil bestå så lenge Storbritannias og Europas ledere fortsetter å behandle offentlig frykt og dissens som noe som skal undertrykkes i stedet for noe som skal høres.
Southampton og Belfast er ikke isolerte avvik. De er advarsler. Hvis disse advarslene blir ignorert, vil de ikke være de siste. Og etablissementet kan ikke si at det ikke ble advart.
Paul Birch er tidligere politibetjent og spesialist innen kontraterrorisme. Du kan lese hans Substack her.
