Elon Musk utfordrer statenes suverenitet på en måte verden aldri har sett maken til. Med oppkjøpet av EchoStars spektrum-rettigheter og sine visjoner om global kommunikasjon og frie transaksjoner, trer han frem som en teknologisk cæsar. Der hvor institusjonene famler i fortidens ritualer, samler én mann i seg dynamikken til en hel sivilisasjon.
Av: Balbino Katz. Oversett av Rabulisten.
Sittende ved baren på Brisants, på Pointe de Lechiagat en solfylt tirsdagsmorgen, leste jeg en leder i Washington Post hvor den britiske parlamentarikeren Tom Tugendhat advarer mot SpaceX’ oppkjøp av spektrum-rettighetene til EchoStar. Han ser dette som en trussel mot statenes suverenitet, som en dag kan våkne opp frarøvet sin mest elementære makt, nemlig evnen til å kontrollere flyten av ord og finansstrømmer. Hans frykt er ikke oppdiktet, men den overser en avgjørende realitet, nemlig at historien alltid drives fremover av noen få særskilte menn, ikke av institusjonenes treghet.
For det Elon Musk utretter, handler ikke om tall og budsjetter. Det er et prometheisk gjennombrudd, en grenseløs vilje som river suverenitetens verktøy ut av kansellienes monopol. Man kan nok forarge seg over prisen, sytten milliarder dollar, men det er bare en startinnsats. Det egentlige veddemålet er av en annen art, å gi individet, hvor som helst på jorden, en direkte forbindelse med himmelen, utilgjengelig for nasjonale murer.
Den dagen denne forbindelsen blir mulig, hvorfor ikke forestille seg et betalingssystem uavhengig av stater, etablert i en romstasjon? Umulig for en bank å stenge et konto uten grunn for et medium eller en «feiltenkende» organisasjon slik som i dag. Etter ytringsfrihet på X, kan frihet til transaksjoner på et system som kanskje Elon Musk allerede har i tankene, bli det neste.
Dette skiftet minner om fortidens omveltninger. Da Gutenberg oppfant trykkekunsten, forsto fyrstene at deres autoritet aldri mer kunne hvile bare på pergament og skrivere. Da et seirende England la sine undersjøiske kabler, underla det verden Londons rytme. Vi er vitne til et tilsvarende øyeblikk, men denne gangen båret frem ikke av et imperium, men av en mann. Spengler ville ha kalt det teknologisk cæsarisme, det øyeblikket da et individ, gjennom sitt mot, samler i seg en hel sivilisasjons dynamikk.
Musk har allerede vist sin evne til å flytte fjell. Han forandret romfartsindustrien ved å gjøre bæreraketten gjenbrukbar, noe offentlige etater, tynget av prosedyrer og forsiktighet, aldri hadde våget å virkeliggjøre. Han lanserte Starlink, som i krigens mest intense fase ga Ukraina en vital kommunikasjonsinfrastruktur som ingen vestlig hær kunne ha utplassert med samme hurtighet. Han tok over Twitter, frigjorde sosiale medier fra en ideologisk sensur som var blitt kvelende, og ga millioner av brukere tilbake ytringsfriheten regjeringene deres forsøkte å sperre inne under dekke av «moderering». Hver gang har han ikke bare konkurrert med etablerte makter, men overgått dem.
Tugendhat frykter at statene skal bli redusert til rene kulisser, kulisser av papp, mens selve maktens substans migrerer til disse nye herrene over infrastrukturen. Angsten er berettiget. Likevel er institusjoner, selv om de er årtusener gamle, aldri annet enn midlertidige konvensjoner. Virkeligheten flytter seg alltid dit hvor kraften blir født. Og kraften i dag ligger i Musks hender.
Tugendhats kritikk, uansett hvor klarsynt den er, utgjør ikke hele bildet. Den sier ingenting om denne sjeldne evnen enkelte menn har til å rive seg løs fra sin tids begrensninger. Napoleon, som steg frem fra intet, påtvang gjennom sitt militære og politiske geni et nytt orden på et Europa som ennå tilhørte det gamle regime. Jünger, midt i industriens larm, så allerede konturene av den moderne Titan. Musk tilhører denne slekten, av mennesker som kan vippe historien over i en ny dimensjon med én beslutning.
Man kan forbande denne ensomme makten, hylle den eller frykte den. Men faktum står fast, maktens hierarki blir nå omdannet rundt noen få individualiteter. Statene, fanget i sine seremonier, fremstår plutselig gamle, slitne, uttørkede. Foran dem reiser det seg en ny type suveren, begrenset kun av sin fantasi og sine midler.
Fremtiden vil vise om Musk blir en håndverker av en ny orden eller graveren av den gamle. Det som er sikkert, er at hans navn vil bli skrevet inn i menneskenes minne, ikke som en industrimann blant andre, men som han som våget å gjøre krav på himmelen
