Mens politiske dissidenter møtes med etterretningsovervåking, yrkesforbud og nektes å delta i valg, fortsetter pressen å fremstille forsvar for nasjonal identitet og remigrasjon som fascisme og hat. I møte med denne systematiske forvrengningen reises et ubehagelig spørsmål: Hvem er det egentlig som undergraver demokratiet, de som vil diskutere nasjonens fremtid, eller de som vil nekte dem å gjøre det?
Når Stein Lillevolden og Cora Alexa Døving i Klassekampen advarer mot remigrasjon og fordømmer deltakelsen til europeiske partier på en konferanse i Oslo-området, bør vi stille spørsmålet: Hvem er det egentlig som sprer frykt og demoniserer meningsmotstandere? Det som fremstår som antifascistisk engasjement, viser seg snarere å være et autoritært forsøk på å kneble debatten om Europas fremtid og undergrave retten til nasjonal selvbestemmelse.
La oss begynne med Lillevolden. Han hevder at Norgesdemokratene stiller til valg på et «partiprogram for etnisk rensning». Dette er ikke bare usant, det er en en falsk injurierende anklage. Programmet han sikter til, handler om remigrasjon, som Norgesdemokratene definerer som «et samlebegrep for alle juridiske, økonomiske og kulturelle tiltak som snur migrasjonsstrømmen, stopper og reverserer Den store befolkningsutskiftningen, og tar vare på en nasjons etniske og kulturelle identitet.»
At Lillevolden sammenligner dette med folkemord og nazisme, sier mer om hans egen polemiske metode enn om realitetene han forsøker å beskrive.
Cora Alexa Døving advarer mot et «etnonasjonalistisk mål» og hevder at remigrasjon er en «forskjønnelse av deportasjon». Men dette er et retorisk grep, ikke et analytisk argument. For ingen av partiene hun nevner har foreslått deportasjon av lovlydige borgere. Døving overser bevisst at remigrasjon i sin mest konkrete form handler om retur av de som mangler lovlig opphold eller utgjør en kriminell eller politisk trussel.
Samtidig viser utviklingen i Tyskland hvor farlig denne typen stempling kan bli. Det særtyske etterretningsvesenet, Verfassungsschutz, klassifiserte partiet AfD som «høyreekstremt», først uten å publisere noen begrunnelse, deretter lekket den 1100 siders rapport som i stor grad baserer seg på offentlige uttalelser og partiprogrammer som er innenfor rammene av demokratisk meningsmangfold. En uke etter partiet var erklært «høyreekstremt», trakk Verfassungsschutz erklæringen.
Når etterretning brukes for å delegitimere opposisjonen, er det ikke lenger demokratiet som forsvares, men et system som er villig til å suspendere rettsstaten for å unngå politisk endring.
Rettsoppgjøret etter Correctiv-skandalen i Tyskland illustrerer poenget. Påstander om at høyresiden planla massedeportasjoner av tyske statsborgere ble ikke bare tilbakevist i retten, det ble slått fast at mediene hadde forvrengt virkeligheten. Likevel fortsetter venstresiden å bygge sin retorikk på disse løgnene, noe vi nå ser gjentatt i Lillevoldens kronikk.
Det virkelig antidemokratiske i denne debatten er hvordan både Lillevolden og Døving forsøker å begrense rammene for legitim politisk uenighet. De stempler motstandere som «fascister», «rasister» og «konspirasjonsteoretikere» og brunbeiser både språk, analyse og løsninger som tar utgangspunkt i at etnisk og kulturell identitet eksisterer. Slik språkbruk er ikke en advarsel mot ekstremisme, det er ekstremisme i forkledning.
Cora Alexa Døving hevder at «demokratiet ikke er truet» i møte med masseinnvandring. Men dersom demokratiet ikke tillates å diskutere hvem som skal tilhøre et nasjonalt fellesskap, hva det vil si å være nordmann, eller hvordan man skal håndtere store grupper som avviser integrasjon, fortrenger vertsbefolkningen og opptrer i etniske stemmeblokker, da er det nettopp demokratiet som er i fare. Et demokrati som ikke er forankret i én felles nasjonal identitet er som en kropp uten skjelett: formbar, men dømt til kollaps.
Camus, sannhet og sensur
Ingen får det hardere medfart i dagens Klassekampen enn Renaud Camus en fransk forfatter som i en årrekke har advart mot kulturell og demografisk utskiftning i Europa, og som har brukt begrepet Le Grand Remplacement (Den store utskiftningen) som et navn på denne utviklingen. Ikke som en konspirasjonsteori, men som en observasjon, en beskrivelse. Han argumenterer eksplisitt mot tanken om at utskiftningen skyldes en hemmelig plan, og han oppfordrer konsekvent til ikkevold.
At Cora Alexa Døving og andre forsøker å stemple Camus som «rasist» eller «fascist» er intellektuelt uærlig. Ingen som har lest Dere skal ikke erstatte oss! eller fulgt med i debatten kan med rimelighet hevde dette. Tvert imot har flere av Camus’ tidligere kritikere, inkludert Franck Orban, Anne Bitsch og Elisabetta Cassina Wolff, sluttet å omtale «Den store utskiftningen» som en konspirasjonsteori.
Når journalister og forskere nekter å møte Camus til debatt, men heller sprer usanne påstander i pressen, avslører de sin egen svakhet. De takker nei til invitasjoner, ignorerer pressemeldinger og klager heller over at f.eks Legatum Publishing sin boklansering av Camus’ første bok på norsk ikke inneholder «motstemmer».
Den demokratiske samtalen i Europa er i ferd med å knebles, ikke av «fascister» men av dem som hevder å beskytte oss mot dem. Når kravet å ikke bli en minoritet i sitt eget fedreland utdefineres som «ekstremisme», mens statlig overvåking, sensur og yrkesforbud fremmes som «antifascisme», da er det ikke lenger høyresiden som utgjør den største trusselen mot demokratiet, men dets selvutnevnte voktere.
