I flere uker har de engelske gatene vært prydet av røde og hvite flagg med Sankt Georgskorset, side om side med Union Jack. Dette skjer ikke lenger bare under fotballkamper eller kongelige markeringer, men folk henger dem nå på lyktestolper, balkonger eller maler dem på rundkjøringer. Bak denne tilsynelatende enkle handlingen skjuler det seg et dypt opprør, et folk som fremdeles spør seg hvem de er og hva de ønsker å bli.
Flagget som opprørssymbol
Tidligere betydde det å vifte med nasjonalflagget lojalitet og stabilitet. I dag er det blitt et banner for misnøye. Når kommuner fjerner disse symbolene med begrunnelsen om at de er «farlige» for trafikken, forsterker det bare inntrykket av en voksende avstand mellom folket og elitene. Som forfatteren G. K. Chesterton allerede forutså tidlig på 1900-tallet: «Det engelske folk har ennå ikke talt.» Dette skriver Breizh-info.com.
De britiske flaggene, som lenge ble brukt uten overdreven lidenskap, har nå blitt markører for en truet identitet som mange nekter å se forsvinne i myndighetenes likegyldighet.
England, en nasjon formet av kriser
Den engelske historien er full av omveltninger som har formet nasjonens identitet. Fra normannernes erobring til reformasjonen, fra borgerkrigene på 1600-tallet til den industrielle revolusjon, har hver generasjon trodd at deres verden var i ferd med å rase sammen. Likevel har det alltid oppstått et nytt England fra ruinene, rikere, mektigere og mer moderne.
Men i dag virker situasjonen annerledes. Landet står overfor en trippelkrise. En demografisk krise, med massiv innvandring som utfordrer de kulturelle balansepunktene. En økonomisk krise, med langvarig stagnasjon og avindustrialisering av hele regioner. Og en identitetskrise, der den politiske og mediale eliten, langt fra å forsvare nasjonen, ser ut til å ville demontere dens historie og tradisjoner.
Tidligere, enten de var konger, adelsmenn eller parlamentsmedlemmer, hadde britiske ledere i det minste til felles at de forsøkte å tjene nasjonens beste etter sin egen forståelse. I dag fremstår deler av eliten som åpent «kosmopolitisk», de fremmer en verden uten grenser, skammer seg over landets imperiale fortid og driver en politikk preget av evig selvpisking.
I skoler og universiteter blir den nasjonale historien stadig angrepet og nedvurdert, når den ikke blir skrevet om med kolonialisme eller skyld som prisme. Resultatet er en desorientert ungdom, som får høre at de burde føle seg fremmede i sitt eget land.
Utallige flagg, markeringer for engelsk identitet og fremveksten av bevegelser som Nigel Farages Reform UK, viser et bredere fenomen. Det er et opprør mot den styrende eliten.
Dette oppvåkningen tar ikke form av en voldelig revolusjon, men det kan likevel føre til et politisk jordskjelv, sammenlignbart med store rystelser fra fortiden som valgreformen i 1832, kvinners stemmerett, Labour-seieren i 1945 eller Thatcher-æraen.
Tegnene er tydelige. Mødre bekymrer seg for barnas fremtid, hele nabolag protesterer mot nye mottakssentre for migranter, og velgere som er lei av tomme løfter, søker et alternativ som kan gi ny mening til deres nasjonale tilhørighet.
Hva er Englands fremtid?
Spørsmålet er nå stilt. Hva vil det si å være engelsk i dag? Er det et spørsmål om avstamning, kultur, verdier eller bare lojalitet til en felles nasjon? England har alltid tatt til seg utenlandske impulser, franske, italienske, indiske, samtidig som det har beholdt sitt særpreg. Men masseinnvandringen, kombinert med manglende integrasjon og en eliteselvforakt, truer denne skjøre balansen.
Uten en kraftfull reaksjon kan England oppleve ikke en renessanse, men en langsom oppløsning av sin identitet. Omvendt kan dette patriotiske oppsvinget, dersom det finner en klar retning, markere starten på en ny æra der flagget igjen blir et nasjonalt samlingspunkt.
