I 1923 gjennomførte Hellas og Tyrkia det ingen vestlige makter i dag tør å foreslå, en befolkningsutveksling. Bak avtalen sto Fridtjof Nansen. Resultatet var brutalt, men klart: Slutt på massakrer, slutt på hevnspiraler. Og begynnelsen på nasjonal stabilitet.
Det kalles en «katastrofe» i Hellas. I Tyrkia feires det som begynnelsen på en ny republikk. Men historien om folkeutvekslingen i 1923 er mer enn sørgmodig gresk musikk og tyrkiske triumftaler, den er også historien om en norsk mann som våget å si det ingen ville høre: Flerkulturelle imperier var døde, og det nye Europa krevde klare grenser, både på kartet og i befolkningen.
I Stian Bromarks grundige og velskrevne bok Hjemreiser – Arven etter folkeutvekslingen i Hellas og Tyrkia (1923) trer denne historien frem med ny kraft. Her møter vi flyktningenes etterkommere, gamle kart, gjenglemte kirkegårder og bak alt: Fridtjof Nansens (1861-1930) kompromissløse realpolitikk.
Nansen, fra idealist til kirurg
Nansen er i norsk offentlighet først og fremst en helt: Polfarer, hjelpearbeider, fredsprisvinner. Men i 1923 var han også noe annet, nemlig kirurg for en syk verdensorden. Som Folkeforbundets høykommissær for flyktninger tok han på seg oppgaven med å rydde opp etter Det osmanske rikets fall og Balkan-krigenes langvarige kaos.
Valget stod mellom fortsatt etnisk uro, eller en kontant løsning: En gjensidig befolkningsutveksling.
1,2 millioner ortodokse grekere ble sendt ut av Lilleasia, og nærmere 400 000 muslimer fra Hellas til Anatolia. Det var dramatisk, og det var smertefullt. Men det var også en forutsetning for fred.
«Flerkulturelle samfunn er en kreftbyll,» mente Nansen. Hans visjon var at disse menneskene, til tross for tapet av hjemsted, ville finne trygghet og langsiktig stabilitet blant sine egne, en ny start i et fellesskap hvor de ikke var en sårbar minoritet. Den greske befolkningen vokste med over 30 prosent i løpet av kort tid, og den muslimske minoriteten i Tyrkia kunne formes inn i nasjonalstatens ramme.
Fra fiendskap til stabilitet
Det som ofte glemmes, er at Hellas og Tyrkia, til tross for dyptgående stridigheter, ikke har gått til full krig siden 1923. Det er i seg selv bemerkelsesverdig. Mens Bosnia og Kosovo har eksplodert i etnisk krigføring, har Egeerhavet stort sett vært fredelig.
Nettopp dette er kjernen i Bromarks fortelling. Den moderne, nasjonale stabiliteten i både Hellas og Tyrkia springer i stor grad ut av denne befolkningsutvekslingen, en prosess som ga etnisk sammensetning og nasjonalt selvstyre en felles retning.
I stedet for permanente etniske og religiøse konflikter, fikk landene en mulighet til å bygge nasjonal enhet. Og selv om ikke alt ble perfekt, ingen utveksling av mennesker kan være smertefri, så ble det et fungerende kompromiss i en tid da kaos var normen.
Politisk ukorrekt, men historisk korrekt
Nansens løsning ville i dag ha vært utelukket i det internasjonale diplomatiet. Ingen i FN, EU eller på Stortinget ville våget å foreslå etnisk homogenisering som en vei til fred. Men i praksis har nettopp slike løsninger vært de mest varige.
Det betyr ikke at vi må ønske tvangsforflytning velkommen. Men vi må anerkjenne realitetene: I visse sammenhenger har klare etniske grenser og avgrensede nasjonale fellesskap vært det som har hindret nye massakrer.
Som Bromark selv skriver, var det mange grekere som i ettertid innså at avtalen tross alt forhindret noe verre. Og kanskje kan vi i dag lære noe av det: at det finnes situasjoner der fred krever mer enn taler om mangfold, det krever vanskelige valg.
Nansen og fremtiden
Hjemreiser er ikke bare en historiebok. Det er en påminnelse om at dagens Europa ikke oppsto av seminarer og slagord, men av smertefulle, men målrettede avgjørelser. Og at det noen ganger er de modige og kompromissløse som bærer frem freden.
Fridtjof Nansen var en slik mann. En som våget å si at mennesker trenger et hjem og at fred ikke kan bygges på permanent uro. I en tid der Europa igjen vakler mellom grenseløshet og balkanisering, bør vi kanskje lytte til Nansen.
Ikke som et moralsk ikon. Men som en praktisk, nøktern realpolitiker, som sørget for at to land sluttet å drepe hverandres innbyggere, og i stedet bygde fremtiden hver for seg.
Det er ikke alltid de sentimentale løsningene som bringer fred. Noen ganger er det de harde, men nødvendige og det forsto Fridtjof Nansen før de fleste andre.
