Bent Johan Mosfjell sammenligner tilhengere av remigrasjon med dem som deporterte norske jøder. Hans egen kilde beskriver frivillig tilbakevending. Når han visker ut skillet mellom frivillighet og tvang, undergraver han også grunnlaget for sin moralske dom.
Bent Johan Mosfjell begynner med dommen og lar dokumentasjonen komme i annen rekke. I «Remigrasjon er skammelig» i Liberaleren, publisert 14. september, definerer han remigrasjon som utsendelse av godt integrerte voksne og barn fra landet de er statsborgere i, utelukkende på grunn av deres etnisitet. Tilhengerne kalles «rasistiske svin» og sammenlignes med dem som samlet sammen og deporterte norske jøder i 1942.
Så alvorlige anklager skjerper kravet til dokumentasjon. Hos Mosfjell ser indignasjonen ut til å erstatte den.
Han gir et bredt begrep én bestemt betydning, tillegger alle tilhengerne denne betydningen og fordømmer deretter hele gruppen. Til slutt plasserer han dem utenfor sivilisert selskap. Før leseren har fått undersøke forslagene, har Mosfjell fortalt hvem det er akseptabelt å lytte til.
Problemet oppstår når vi følger hans egen lenke.
I VG-reportasjen om svensk tilbakevandringsstøtte møter vi Mahmud Nadim, 66 år. Etter ti år i Sverige har han selv valgt å flytte tilbake til Aleppo. Støtten gjør det mulig å forsørge seg og sette i stand huset sitt. Han forteller at han er svært fornøyd med muligheten.
VG presiserer at ordningen gjelder flyktninger og andre med opphold på beskyttelsesgrunnlag som ikke er svenske statsborgere. Støtten er på opptil 350 000 svenske kroner per person.
Mosfjell hevder altså at statsborgere skal kastes ut mot sin vilje. Eksemplet han viser til, gjelder mennesker uten svensk statsborgerskap som selv søker om hjelp til å flytte hjem. På begge de avgjørende punktene, statsborgerskap og frivillighet, passer eksemplet dårlig med definisjonen hans.
Rabulisten har heller ikke skjult at remigrasjon brukes om forskjellige forslag. I Tore Rasmussens tilsvar til Jonas Bals ble både økonomiske insentiver til frivillig tilbakevending og retur av personer uten lovlig opphold omtalt. Kritikken av Bals var at spekulative historiske assosiasjoner skjøv diskusjonen om politikken til side.
Mosfjell gjentar metoden og skrur opp styrken på karakteristikkene.
Forskjellene kommer tydelig frem i Øystein Steiros innlegg «Innvandringsstopp og remigrasjon eller befolkningsutskiftning?», publisert hos Rabulisten i juli 2025. Der presenteres Norgesdemokratenes forslag. Steiro skiller mellom tvangsretur av personer uten lovlig opphold og frivillig retur for personer med oppholdstillatelse eller statsborgerskap som ikke ønsker å tilpasse seg det norske samfunnet.
Innlegget inneholder også vidtgående forslag om å frata bestemte grupper alvorlig kriminelle statsborgerskapet og utvise dem. Slike inngrep krever en egen rettslig og moralsk begrunnelse.
Nettopp derfor må forslagene undersøkes hver for seg. Hvem omfattes? Hva er begrunnelsen? Mosfjell visker ut skillene som kunne gjort kritikken hans presis. Dermed blir fordømmelsen mer omfattende enn dokumentasjonen gir grunnlag for.
Det samme problemet preger forbindelsene han trekker mellom personer, partier og ideer. At forbindelser finnes, beviser ikke konklusjonen han vil frem til. En tenkers plass i en kanon dokumenterer heller ikke tilslutning til alt vedkommende mente eller gjorde.
Carl Schmitt fortjener derfor mer enn å bli brukt som et navn man skremmer leseren med. Schmitt (1888 til 1985) var en tysk jurist og politisk tenker, særlig kjent for sine analyser av makt, konflikt og liberalismens svakheter. Han undersøkte hva som skjer når lover, institusjoner og politiske kompromisser ikke lenger holder samfunnet sammen. Spørsmålene er fortsatt høyaktuelle.
Nettopp fordi Schmitt utfordret etablerte forestillinger om maktens grenser og politikkens forutsetninger, er det viktig å kjenne ideene hans. Fem av dem står sentralt.
For det første, skillet mellom venn og fiende. I Der Begriff des Politischen utviklet Schmitt et skarpt begrep for å forstå politikkens alvor: Konflikter kan berøre selve fellesskapets eksistens og levemåte. Skillet mellom venn og fiende viser til grupper som i ytterste konsekvens kan kjempe mot hverandre. Fienden er en offentlig, kollektiv motstander som verken trenger å være personlig forhatt eller moralsk ond. Her ligger en viktig analytisk styrke: Politisk motsetning kan forstås uten at motstanderen først må fremstilles som et dårlig menneske.
For det andre, makten over unntakstilstanden. Schmitt stilte et avgjørende spørsmål om hvem som faktisk har makten når samfunnet rammes av en krise. Hans berømte formulering kan oversettes slik: «Suveren er den som beslutter om unntakstilstanden.» Han rettet oppmerksomheten mot den som kan avgjøre at vanlige regler skal settes til side, og dermed mot makten bak den formelle rettsordenen. Dette henger sammen med desisjonismen, tanken om at rettsordenen til syvende og sist hviler på en autoritativ beslutning. Schmitts bidrag var å undersøke det vanskelige spørsmålet regelverket alene ikke nødvendigvis besvarer: Hvem bestemmer når lovene ikke lenger gir svaret?
For det tredje, forskjellen mellom liberalisme og demokrati. Schmitt tydeliggjorde et grunnleggende skille som fortsatt gjør politiske debatter mer presise. Liberalisme legger vekt på individuelle rettigheter og begrenset statsmakt. Demokrati handler om folkets styre. Han viste hvordan prinsippene kan trekke i forskjellige retninger, og utfordret forestillingen om at de alltid sammenfaller. Kritikken av parlamentene rettet seg også mot avstanden mellom idealet om åpen diskusjon og avgjørelser som i praksis ble tatt gjennom partiforhandlinger og interessekamp. Dermed stilte han krav om å undersøke hvordan makten faktisk utøves.
For det fjerde, politisk teologi. Schmitt åpnet et viktig perspektiv på forbindelsen mellom religion og politisk autoritet. Han hevdet at sentrale begreper i moderne statstenkning er verdslige videreføringer av teologiske begreper. Den suverene herskerens stilling kan sammenlignes med den allmektige Guds, mens unntakstilstanden tilsvarer mirakelet som bryter med den vanlige ordenen. Analysen gjør det mulig å undersøke hvilke forestillinger om autoritet og orden som lever videre i et samfunn som oppfatter seg som sekulært.
For det femte, grunnloven som politisk beslutning. I Verfassungslehre fra 1928 fremhevet Schmitt at en grunnlov uttrykker grunnleggende valg om samfunnets styreform. Han skilte disse valgene fra de enkelte grunnlovsbestemmelsene og satte folkets grunnlovgivende makt i sentrum for analysen. Etter hans syn kan denne makten ikke reduseres til juridiske prosedyrer. Bidraget retter oppmerksomheten mot det politiske fellesskapet som gir forfatningen innhold, og mot forholdet mellom folk, legitimitet og rettsorden.
Også liberalere bør kunne diskutere disse spørsmålene: Hvem har den avgjørende makten? Hva holder et politisk fellesskap sammen? Hva skjer når retten, folkeviljen og institusjonene trekker i forskjellige retninger?
Mosfjell kunne ha forklart hvor Schmitts analyser svikter, hvilke slutninger som er farlige, og hvorfor liberalismen gir bedre svar. Han bruker i stedet Schmitts plass i en kanon som et tegn på at andre er på vei i feil retning. En seriøs idédebatt krever at også tenkere som stemples som ubehagelige, blir lest og vurdert.
Under beskyldningene står dessuten et grunnleggende spørsmål ubesvart: Har det norske folkets etnokulturelle videreføring en verdi som politikken bør beskytte?
I sitt tilsvar til Eivind Trædal om demografisk trygghet understreket Tore Rasmussen ansvaret for å føre et levende norsk fellesskap videre. Behovet for remigrasjon, og politikkens omfang og tempo, må derfor vurderes ut fra målet om å bevare norsk språk, kultur og etnisitet. Også kommende generasjoner skal få arve et norsk Norge de kan kalle sitt hjemland.
Det standpunktet krever et svar. Merkelappen rasisme gjør ingen av spørsmålene mindre aktuelle.
Rabulisten har tidligere behandlet utviklingen i «NRK har oppdaget at det skjer en befolkningsutskiftning». Saken tok opp befolkningsutviklingen og utfordringer med språk og kommunal kapasitet. Dette er konkrete forhold som må kunne undersøkes og diskuteres.
Ved inngangen til 2026 registrerte SSB 987 120 innvandrere og 238 507 norskfødte med innvandrerforeldre, gruppene som ofte omtales som første- og andregenerasjonsinnvandrere. Nordmenn utgjør nå kun av 78,2 % befolkningen i Norge. I Sverige har befolkningsutskiftningen gått lengre, kun 64,3 % av befolkningen er svensker. Politikere og journalister må svare for de langsiktige konsekvensene av politikken de praktiserer og argumenterer for.
Uten Filter har dessuten trukket frem et eksempel som utfordrer forestillingen om at befolkningssammensetning er et illegitimt politisk hensyn. I 2024 omtalte avisen regjeringens bekymring for utviklingen på Svalbard. Regjeringen ville styrke Longyearbyen som norsk familiesamfunn og gjøre det mer attraktivt for nordmenn å flytte dit og bli boende.
Begrunnelsen står i Svalbardmeldingen. Andelen utenlandske statsborgere hadde økt fra omkring 15 prosent i 2009 til rundt 36 prosent. Regjeringen understreket behovet for en solid norsk tilstedeværelse.
Svalbard har særlige sikkerhetspolitiske og rettslige rammer. Statsborgerskap og etnisitet er forskjellige størrelser. Men eksemplet viser at befolkningssammensetning allerede behandles som et legitimt politisk hensyn. Da må også grensene for dette hensynet diskuteres med argumenter.
Den moralske diskusjonen må dessuten omfatte ansvaret for vårt eget folks fremtid.
De som vil skifte ut sin egen befolkning og avskriver nordmenns historiske tilhørighet til Norge som irrelevant, står etter vårt syn for et umoralsk politisk prosjekt. Et slikt mål blir ikke mer forsvarlig av at motstanderne stemples som moralsk mindreverdige.
Mosfjell vil bestemme hvem som hører hjemme i sivilisert selskap. Da må han først oppfylle et grunnleggende krav til sivilisert debatt: Å gjengi motpartens standpunkter korrekt. Hans egen VG-lenke viser hvor nødvendig det er.
Før Mosfjell setter seg til dommer over andres moral, bør han få orden på sine egne argumenter.
