Et nytt politisk essay hevder at høyresiden taper fordi den distanserer seg fra egne radikale, mens andre grupper beskytter sine ytterkanter. Forfatteren mener strategien svekker både moral, samhold og gjennomslag, og at veien til seier går gjennom styrke, lojalitet og tydelig retning, ikke søken etter motstanderens godkjennelse.
Av: Millennial Woes. Oversatt av Rabulisten.
(Merk: Dette essayet bygger på dette.)
Svarte forsvarer den svarte morderen Karmelo Anthony. Moderate muslimer forsvarer hardlinje muslimer. Moderate venstreorienterte forsvarer ekstreme venstreorienterte professorer, forfattere, journalister, bombekastere, vandaler, opprørere, mordere og til og med terrorister.
Grupper forsvarer sine radikale ytterkanter fordi de forstår at denne ytterkanten er et bolverk mot fienden, samt en snøplog som rydder terreng slik at de moderate kan ta det i bruk. I tillegg er det å beskytte de radikale gunstig av hensyn til moral, solidaritet, det å ikke vise svakhet eller underkaste seg fienden, og så videre. Derfor verdsetter og beskytter alle grupper sine radikale.
Alle grupper, det vil si, bortsett fra hvite konservative. De har en helt annen strategi: å ta avstand fra sine radikale for å oppnå fiendens godkjennelse, støtte og vennskap. Dette er «people pleaser»-tilnærmingen, og ja, den behager folk, fordi den setter den konservative i en tapende posisjon og lar fienden tråkke over ham. (Når man hører om en konservativ politiker som bak lukkede dører faktisk liker å bli pisket eller ydmyket, gir det på en måte mening. Det gir mening at Tim Stanley, som fordømmer høyreorienterte radikale som nazister, kaller Kemi Badenoch «mamma».)
Den brede offentligheten ønsker ikke å følge radikale, fordi de forbinder det å være radikal med å være ustabil, svak og urimelig. De forbinder det å være moderat med å være stabil, sterk og rimelig. Men det avgjørende for dem er ikke moderasjon i seg selv, som er vilkårlig og endrer seg med tiden, men de egenskapene som forbindes med det. De følger en moderat ikke fordi ideene hans er kjedelige, men fordi han fremstår som stabil, sterk og rimelig, en trygg hånd. Det de ønsker er ikke bare stabilitet, men en retning som ikke svinger, ikke feiler eller vakler, og ikke leder dem utfor stupet.
Hvis du som politiker har radikale ideer, men likevel fremstår som stabil, sterk og rimelig, vil offentligheten ta deg seriøst. Fienden vil selvsagt gjøre alt de kan for å hindre dette. De vil først understreke hvor radikale ideene dine er. Hvis det mislykkes, fordi offentligheten ønsker endring, vil de skifte fokus til andre trekk, og forsøke å få deg til å fremstå som ustabil, svak og urimelig. Påfallende nok kan «ustabil og svak» oppnås ved å få deg til å ta avstand fra folk på din egen side. Det kan være fordi disse personene er korrupte, tvilsomme, dårlig kvalifiserte, eller fordi de er mer radikale enn deg. Hvis du tar avstand fra dem, innrømmer du at du hadde dårlig dømmekraft da du knyttet deg til dem i utgangspunktet, og du fremstår som en som søker andres godkjenning og mangler styrken til å stå ved egne prinsipper og allierte. Fienden ønsker at du skal ta avstand fra dine radikale fordi det får deg til å se dårlig ut.
Langt fra å gi deg fred, skaper dette uro på din egen side. Nå må du håndtere kaos i rekkene, støttespillere som mister motet fordi du begynner å ta avstand fra folk, allierte som lurer på om de blir de neste, og alle som spør seg om en annen leder ville vært mindre ettergivende.
Samtidig, etter at du har gjort det fienden krevde, har du selvsagt ikke fått deres godkjennelse. De går bare videre til neste krav. Poenget med å holde deg ansvarlig for de radikale er å få deg til å ødelegge din egen sak. Du ender bokstavelig talt opp med å gjøre fiendens arbeid for ham.
Vi på høyresiden må begynne å spille for å vinne, ikke søke fiendens godkjennelse. Det finnes ingen måte å blidgjøre mennesker som ønsker deg utslettet. Og det er nettopp det de vil. Så ved å påkalle din moral og dine prinsipper, og bruke din anstendighet mot deg, inviterer de deg til å kastrere din egen side.
Selvsagt finnes det forkastelige ideer og personer på høyresiden, som alle andre steder. Men du trenger ikke angripe dem eller markere avstand. Jeg vil ikke si kategorisk at du ikke skal ha «fiender til høyre», lykke til med det, men at du bør unngå å kutte dem løs. Som oftest kan du ganske enkelt ignorere dem.
En stigende tidevann løfter alle båter. I stedet for å angripe noen du mener ikke er gode nok, løft frem noen du mener er bedre.
Sosial klasse spiller også inn. På venstresiden er radikale ofte middelklasse, universitetsutdannede, idealistiske og fulle av selvfølelse. Men på høyresiden er radikale ofte arbeiderklasse. Dette er en angrepsvinkel. Fienden vil peke på hvor lite raffinert den radikale er, hvor lite nyansert, hvor uvitende, grov eller ubehagelig han kan være. Alt dette kan være sant, og likevel kan det den radikale sier fortsatt være sant. Og selv om det ikke er det, for å være kald om saken, er den radikale fortsatt strategisk nyttig.
Ofte er ikke den radikales rolle å definere sluttmål, men å maksimere terrenget fienden må kjempe for å sikre. Når du som moderat gir fra deg terreng fra start ved å ta avstand fra dine radikale, reduserer du fiendens arbeidsmengde og svekker din egen mulige seier før kampen i det hele tatt har begynt. Du tror kanskje dette hjelper deg fordi du fremstår som rimelig og moralsk. Fienden bryr seg ikke om disse tingene. Hvis han gjorde det, ville han ikke demonisert deg for å protestere mot «The Great Replacement» eller for å forsøke å sikre eksistensen til din etniske gruppe.
Selvsagt bør vi være rimelige og humane, men etter offentlighetens standarder, ikke etter fiendens. Hvis noen på din side er for ekstreme, kan du kanskje privat be dem dempe retorikken for ikke å gi fienden en enkel seier. Men aldri ta offentlig avstand fra dem, bortsett fra som en absolutt siste utvei. Ikke bare fører det til sårede egoer, gjengjeldelse og bitterhet, viktigere er det at det demoraliserer din egen side og gir fienden en seier ved å vise at det finnes splittelse hos deg, noe han kan utnytte.
Kanskje mest grunnleggende: en mann som stadig tar avstand fra sin egen side, blir av offentligheten sett på som svak og eller med dårlig dømmekraft.
Når en av dine radikale, la oss kalle ham «Ronald», havner i nyhetene for noe kontroversielt han har sagt eller gjort, trenger du kanskje ikke si noe i det hele tatt. Å la fienden blåse seg opp uten resultat kan være det beste trekket. Men vi må ikke tro at vi har den samme privilegerte posisjonen som venstresiden, nemlig at mediene er på vår side og ikke vil holde våre radikale mot oss. Noen ganger må ting adresseres. Hvis du blir spurt om Ronald, kan du svare slik:
«Det er ikke min posisjon.»
Dette skiller deg fra Ronald uten å ta avstand fra ham, og får samtidig fienden til å fremstå inkompetent. Du kan til og med gjøre narr av fienden for å likestille deg med en radikal og spørre hvorfor han kaster bort tiden din.
«Han reagerer tydelig på et problem.»
Med disse ordene fremstiller du Ronalds radikale standpunkt som forståelig, uten å forsvare det. Du viser sympati uten å omfavne posisjonen. Ordet «tydelig» får det til å fremstå som sunn fornuft, og får fienden til å fremstå dum.
«Hva med min posisjon?»
Dette skifter deg fra defensiv til offensiv. Du styrer samtalen i stedet for fienden.
«Ja, Ronald er min venn.»
Dette viser styrke, mot og lojalitet. Du viser at det ikke finnes en splittelse fienden kan utnytte. Du har skilt deg fra Ronald uten å virke redd for å bli assosiert med ham.
Kort sagt: undergrav fienden, ikke dine radikale.
Og du bør alltid gjøre dette, selv når du er uenig med de radikale eller mener ideene deres er upraktiske. Hvorfor? Fordi de radikale er på din side, mens fienden ikke er det. De støtter deg, det gjør ikke fienden. Dette er i stor grad et nullsumspill, venn mot fiende, maktpolitikk. Det finnes sannsynligvis lite «rimelig felles grunn» med en motstander hvis verdenssyn står i direkte og uforsonlig motsetning til ditt eget.
Og selv om det finnes noe felles grunn, bør du være forsiktig med å forfølge det. Nyanser av moral og sannhet er langt mindre viktige enn å oppnå makt. Uten makt kan du uansett ikke fremme verken moral eller sannhet.
