I dette innlegget beskriver Joakim Andersen hvordan Trump 2.0-administrasjonen og Elon Musk har innledet et angrep på det venstreliberale maktnettverket som lenge har dominert vestlige institusjoner. Han viser hvordan universiteter, medier, organisasjoner som ADL og SPLC, og til og med Wikipedia, nå blir utfordret som deler av en ideologisk infrastruktur bygget opp rundt staten. Andersen tolker utviklingen som en metapolitisk vending der høyresiden endelig begynner å ta institusjonskampen på alvor.
Av: Joakim Andersen. Oversatt av Rabulisten.
Metapolitikk handler ikke bare om ideer, men i like stor grad om institusjoner. De venstreliberale aktørene har gjennom tiår bygget opp nettverk og institusjoner rundt staten som borgerlige regjeringer og republikanske presidenter vanligvis verken har hatt viljen, evnen eller motet til å rive ned. Grensene mellom stat og ikke-stat har blitt nedbrutt, Curtis Yarvin talte i den sammenhengen om «Katedralen», og undertegnede om den utvidede staten. Det er for eksempel åpenbart at aktører som finansieres med pressestøtte ikke kan betraktes som uavhengige av staten. De intime, og for den del komplekse, forholdene mellom den moderne staten og den moderne venstresiden kan ikke forstås uten den moderne akademia, den sfæren som dels har monopol på å utdanne statsansatte, dels er kjernen i den moderne venstresidens idéutvikling. Snarere enn «proletariatet» er det visse intellektuelle, ledelsesmessige og/eller akademiske lag som utgjør den moderne venstresidens revolusjonære subjekt; de er samtidig å betrakte som den moderne statens ideologiske forgangskommando (med den lille presiseringen at de noen ganger er hva Marx ville kalt lumpenskikt, om enn «lumpenintellektuelle» snarere enn tøyproletarer).
Slik har det vært i lang tid, og akkurat når man oppdager det er det ikke lenger helt sant. Trump 2.0 har i overraskende stor grad angrepet institusjoner, drevet av fiendeskillet og erkjennelsen av at enkelte aktører er fiender snarere enn rivaler. Vi har sett det i angrepene mot universiteter med antivit- og antijødisk politikk. I den siste tiden har Trump-administrasjonen, med villig bistand fra Elon Musk, tatt tak i en rekke sentrale deler av det venstreliberale nettverket. Drapet på Charlie Kirk førte til at Antifa ble klassifisert som terrororganisasjon, en interessant aktør i det venstreliberale nettverket på grunn av sin janusform. Samtidig formell og uformell, lovlig og ulovlig, og dessuten en av få aktører i det ledelsesmessige nettverket som forener aspekter av det Althusser kalte ISA og RSA, altså den ideologiske statsapparatet og det undertrykkende statsapparatet. Det siste er vanligvis et område som tiltrekker seg det post-borgerlige proletariatet snarere enn lederlag (se på Guillaume Fayes refleksjoner om politiets og militærets økende radikalisering og tendenser til å sympatisere mer med innfødte populister enn med sine arbeidsgivere). Samtidig er en forutsetning for en aktør som konkurrerer om monopol på bruk av vold sterkt støtte fra andre deler av det venstreliberale nettverket, blant annet media og domstolene. Ved konflikter med politi eller grupper som Proud Boys blir denne støtten aktivert.
Knyttet til dette er forholdet mellom grupper som Antifa på den ene siden, og organisasjoner som ADL / Anti-Defamation League, SPLC / Southern Poverty Law Center og Expo på den andre, tilsynelatende respektable aktører som kartlegger «ekstremisme», men som i mange tilfeller har mer eller mindre «ekstreme» synspunkter og agendaer selv (de psykologiske mekanismene bak hvorfor venstreradikale langt oftere enn borgere ønsker å kartlegge «ekstremisme» lar vi ligge her). Elon Musk og flere har den siste tiden påpekt at ADL og SPLC har et verdensbilde som i stor grad overlapper ytre venstreside, blant annet ved at de beskrev den drepte Kirks bevegelse Turning Point USA som en ekstrem hatgruppe. FBI har derfor avsluttet samarbeidet med både ADL og SPLC, «this FBI won’t partner with political fronts masquerading as watchdogs», for å sitere FBI-sjef Patel og ADL har stengt store deler av sitt arkiv. Metapolitisk er dette lovende: det er uholdbart at en sittende regjering delegerer arbeidet med å definere og kartlegge «ekstremisme» til grupper som selv har en tydelig politisk agenda rettet mot samme regjering. Hva dette betyr for den svenske regjeringens forhold til Expo og ETC får være usagt; med en viss tidsforsinkelse er det ikke helt umulig at vi får se noe tilsvarende her også.
Om man ikke allerede var åpen for den carlyleske historieteorien og dens fokus på «store menn», burde Elon Musk være et argument for den. Han tvang det britiske etablissemanget til å konfrontere de «britiske» grooming-gjengene, med omfattende konsekvenser for britisk politikk. Han har i sterk grad bidratt til ADL og SPLCs nederlag. Musk har fremhevet at Google lenker flittig til SPLC, blant annet kommer deres artikkel om Stephen Miller høyt opp når man søker på navnet til Trumps rådgiver. Man kan lese at «Stephen Miller is credited with shaping the racist and draconian immigration policies of President Trump», og andre søkeresultater beskriver Miller som ekstremist og tilhenger av «hvit makt». Det samme gjelder Wikipedia, hvor man kan lese at «his politics have been described as far-right, anti-immigration, and white nationalist». Her aner vi konturene av en ideologisk-politisk infrastruktur, der SPLC, Google og Wikipedia konstruerer konsensus i ulike spørsmål. Wikipedias politiske tendenser bør være velkjente, vil man vite hvem man skal mislike, er det ofte bare å se etter seksjonen «kontroverser» på deres sider. Men også Wikipedia har nå havnet i den metapolitiske skuddlinjen: grunnleggeren Larry Sanger, som ble utmanøvrert, har publisert ni teser med reformforslag og blitt intervjuet av Tucker Carlson. Høyst relevant, men underdekket, er også at Trump har lagt ned Community Relations Service, en relativt ukjent organisasjon som blant annet organiserte taler der pårørende til hvite ofre for interrasemord offentlig tok avstand fra rasisme og lignende.
Samlet sett utfordres og demonteres et helt infrastrukturapparat. Drapet på Kirk var en medvirkende faktor, men Trump-administrasjonen hadde allerede tidligere startet kampen mot universiteter. Mer konkret angripes wokerørelsens «materielle base», noe som ikke er overraskende gitt at Trumps MAGA-base og høyreorienterte allierte siden 7. oktober har en felles fiende. Hvilken infrastruktur som på lengre sikt tar dens plass gjenstår å se. På kort sikt gir dette gode muligheter for den genuint høyreorienterte fløyen og populismen i bredere forstand til å rykke frem sine posisjoner.
