Under Andre verdenskrig flyktet et stor antall nordmenn til Sverige. Anslagsvis 60 000 nordmenn flyktet, og 43 000 norske flyktninger befant seg i Sverige ved krigens slutt. Men måten man håndterte flyktninger på var veldig forskjellig fra måten det gjøres på i Europa i vår tid.
Av: Christen Krogvig.
For det første søkte norske flyktninger asyl i det første sikre landet de kom til. De tok seg ikke til fjerntliggende himmelstrøk. I Sverige fikk de ikke sydd puter under armene. Tvert imot ble mennene i stor grad satt til å drive tungt skogsarbeide. Mange fikk også militær trening i de såkalte Polititroppene. Kvinnene fikk andre oppgaver i landbruk, industri eller husholdning. Kvinner deltok ofte i typisk «kvinnearbeid» som omsorg, matlaging eller administrativt arbeid i flyktningorganisasjonen. Noen bodde hos svenske familier eller i egne leire. Å ligge det svenske samfunnet til byrde var således ikke mulig for norske flyktninger til Sverige.
Ofte hevdes det at flyktninger begår kriminalitet fordi det er krig i hjemlandet. Men den mekanismen hadde ennå ikke oppstått på 1940-tallet. I følge Grok er det ingen ting som tyder på at norske flyktninger startet bilbranner, begikk voldtekter, ran eller bombeangrep. Ei heller skal de ha smuglet narkotika til Sverige.
Den største forskjellen mellom norske flyktninger til Sverige og dagens flyktninger til Sverige var imidlertid remigrasjonen. Ca. 60 000 nordmenn flyktet til Sverige under Andre verdenskrig. I følge Grok ble over 90 prosent remigrert til Norge etter krigen. Noen få norske flyktninger ble boende i Sverige etter krigen. Men det nøyaktige antallet er ukjent.
Vår nasjon har med andre ord historiske erfaringer med det å være på flukt. Vi måtte arbeide for maten. Vi respekterte vertslandets lover. Og da krigen var over ble vi remigret. Har svenske og norske myndigheter noe å lære av sine forgjengere på 40-tallet når det gjelder flyktningepolitikk?
