Er liberalismen allerede død?
Av: Keith Woods. Oversatt av Rabulisten.
Mye er blitt skrevet i forsøket på å forstå det politiske systemet vi lever under i Vesten i dag. Politiske filosofer elsker å diskutere i hvilken grad dagens politikk er sluttresultatet av klassisk liberalisme, kristne forestillinger om individets verdighet, eller en tidligere form for demokratisk tenkning. På høyresiden har noen, som den paleokonservative tenkeren Paul Gottfried, reagert mot det de ser som en overdrivelse av denne typen genealogisk tenkning. Kan vi virkelig forstå tankesettet til en «woke» aktivist fra Generasjon Z ved å se til en for lengst avdød engelsk politisk filosof? Det finnes en uventet kilde til å forstå denne debatten: Panagiotis Kondylis, en gresk sosiolog som skrev på tysk og knapt er oversatt.
Selv om Kondylis selv hevdet at hans viktigste intellektuelle påvirkning var Karl Marx, blir hans tenkning ofte fremstilt som en sammensmelting av Marx og Carl Schmitt. Paul Gottfried trekker på Kondylis’ arbeid i sin bok After Liberalism for å argumentere for at vi har beveget oss inn i en postliberal tidsalder preget av massedemokrati.
Gottfried ser Kondylis som en del av en tradisjon av motopplysningstenkere som «brukte opplysningstidens kritiske metode til å stille spørsmål ved og til og med devaluere dens endelige visjon.»1 Den marxistiske innflytelsen hos Kondylis er tydeligst i hans detaljerte analyse av klasseforhold og statsformer som former ideologi og kultur. Samtidig, som Gottfried påpeker, ligner han europeiske Nye høyre-tenkere i sitt forsvar for tradisjonelle fellesskap og livsformer, og i sin naturlige motvilje mot prosessen der disse oppløses i massedemokratiske livsformer. En prosess han, i likhet med andre Nye høyre-tenkere, ser som ledet av det amerikanske imperiet gjennom spredningen av menneskerettighetsideologi og et ekspansivt økonomisk system.
Kondylis identifiserer to distinkte livsformer som moderne europeere, og etter hvert resten av verden, har tatt i bruk: borgerlig liberalisme og massedemokrati. Massedemokratiet vokste ut av borgerlig liberalisme. Det adopterte, og opprettholder fortsatt, mange prinsipper utviklet under liberalismen, likhet, toleranse og pluralisme. Hvert av disse er imidlertid nå mindre formelle og fungerer i stedet som generelle etiske rettesnorer for et forvaltningssystem som bryr seg mindre om den borgerlige individualismen som var forankret i forgjengeren. Massedemokrati er den sosiale formasjonen som har oppstått som resultat av den særegne moderne massedeltakelsen i det politiske systemet. Det er en totaliserende livsform skapt av forhold som er unike for moderniteten, først og fremst allmenn stemmerett, sosial mobilitet og materiell overflod.
Liberalismen ga mange av de etiske forutsetningene for utviklingen av massedemokratiet. Enda viktigere ga den grobunn for utviklingen av andre radikale og moderniserende ideer som bidro til å gjøre massedemokratiet til et altomfattende verdenssystem. Konsentrasjonen i byene tidlig på 1900-tallet førte til fremveksten av modernismen og en rekke avantgardistiske kunstretninger som utfordret den moralske orden og troen på fornuften som hadde ligget til grunn for borgerlig liberalisme. Vestlig tenkning ble stadig mer løsrevet og subjektivistisk, fokusert på selvutfoldelse og hedonisme. Dette ble først fullt ut realisert med postmodernismen, som også var mer eksplisitt i sin bruk av relativisme og dekonstruksjon som et middel til å rive ned eldre borgerlige tankemåter og gjeldende anti-demokratiske hierarkier.
Siden massedemokratiske ideologier ikke gir noe grunnlag for å etablere hierarkier basert på annet enn materiell rikdom og kompetanse, blir legitimitetsgrunnlaget løftet om å levere størst mulig materiell overflod til flest mulig. Systemet adopterer mange av målene fra 1800-tallets sosialistiske ideologier og gjør deres sentrale kritikk av kapitalismen overflødig ved å levere materiell velstand til massene og oppløse et rigid klassesystem. Selv om store ulikheter fortsatt eksisterer, oppløses oligarkiene fra den borgerlige liberalismen, og statens rolle som garantist for materiell overflod styrer den økonomiske prosessen, mens prinsippet om ubegrenset sosial mobilitet og likhet for alle blir hellig.
Dette var ikke resultatet av undergraving fra «kulturmarxister» eller en seier for revolusjonær sosialisme. Som Kondylis påpeker, skapte også autoritære høyrestyrer, som fascistiske Spania, «det institusjonelle rammeverket for modernisering og industrialisering i kapitalistisk retning, med utelukkelse av sosialistiske eksperimenter».2 Da disse autoritære regjeringene mistet kontrollen, omfavnet landene raskt alle de sosiale aspektene ved massedemokratiet, forbrukerkultur, menneskerettigheter, feminisme og pluralisme ble raskt adoptert i alle land som allerede hadde en moderne økonomi og velferdsstat. Hvor sent de tok i bruk disse sosiale elementene, spilte liten rolle.
Problemet ligger derfor dypere enn noen få dårlige ideer eller valgnederlag. Tilfredsstillelse av menneskelige behov i stor skala, omformingen av samfunnet mot masseproduksjon, masseforbruk og massedemokrati styrker også visse verdier. Noen er nødvendige for systemets legitimitet, noen muliggjør dets ekspansjon og større velstand, og noen foretrekkes ganske enkelt av massene som faktisk har større frihet til å påvirke retningen gjennom massedemokratiets apparat.
Kondylis understreker også at massedemokratiet ikke kunne ha utviklet seg uten de demografiske og økonomiske revolusjonene som forvandlet Vest-Europa på 1700- og 1800-tallet. Industrialisering, modernisering av landbruket, fremveksten av en urban arbeiderklasse, forsvinningen av en familiebasert håndverksøkonomi og samlebåndsproduksjonens fremvekst var alle faktorer som bidro til massedemokratiet.3
Tidligere samfunn hadde store bybefolkninger, men manglet det industrielle produksjonsnivået og den velstanden som preger det moderne Vesten. Dette har gjort det mulig å bygge et samfunn basert på hedonisme og individuell selvrealisering, og frigjøre individet fra forpliktelser som tidligere var nødvendige på grunn av økonomisk knapphet. Massedemokratiet og dets intellektuelle begrunnelser følger av en økonomi basert på masseforbruk og masseproduksjon. Liberalismen, som borgerlig etikk, ble etter hvert et hinder for velstand for alle og ga gradvis plass for et verdenssyn bedre tilpasset maksimal økonomisk produksjon og løftet av massene til produktive og mobile økonomiske aktører.
Kondylis peker på to andre sentrale tendenser i massedemokratiet: atomisering og globalisme, som henger sammen. Massedemokratiet bryter ned eldre sosiale ordener og skaper i stedet et rammeverk av økonomiske og sosiale støttesystemer for et atomisert samfunn, universelle rettigheter, sosial mobilitet, masseutdanning, kvinners myndiggjøring og så videre. Dette har nødvendigvis en ekspansiv og globaliserende tendens. Ingen forskjeller mellom mennesker med like menneskerettigheter anses som meningsfulle, og ingen hindringer for deres atomisering til økonomiske enheter er ønskelige fra et økonomisk perspektiv. Frigjøring fra tradisjonelle sosiale bånd og levering av økonomisk overflod henger sammen, og når samfunn først får en smak av dette, viser det seg å være vanskelig å motstå. Atomisering muliggjør også differensiering og kompleksitet gjennom spesialisering og arbeidsdeling.
Borgerlig liberalisme ble ikke erstattet fordi den tapte en idédebatt, men gjennom en gradvis oppløsning av dens klassehierarkier som følge av teknologisk utvikling, arbeidsdeling, sosial mobilitet og økende velstand for massene. Hver av disse endringene førte til større atomisering og sosial utjevning, etter hvert som gamle klasseidentiteter ble erstattet av utskiftbare deltakere i masseforbruk, masseproduksjon og massedemokrati.
Kondylis ser overgangen til massedemokrati som påbegynt tidlig på 1900-tallet, men peker på slutten av andre verdenskrig som det avgjørende vendepunktet. Det var da borgerlig massesamfunn virkelig gikk over i moderne massedemokrati, særlig under påvirkning av den kalde krigen.4
Den kalde krigen akselererte utviklingen ytterligere. Vestlige eliter fryktet kommunistisk maktovertakelse og valgte derfor å forbedre levestandarden for arbeiderklassen og demokratisere nye sektorer av økonomien. De utopiske løftene fra det kommunistiske øst mistet sin appell da vestlig massedemokrati faktisk leverte velstand og løftet arbeideren til en tidligere utenkelig velstand.
Dermed beseiret Vesten Østen først da det borgerlige klassesamfunnet ga plass for massedemokratiet, og den kommunistiske kritikken av kapitalismen ble foreldet og lite attraktiv.5
1900-tallet var vitne til en stor syntese av liberal individualistisk kapitalisme og sosialistiske ideer om sentral planlegging og forvaltningsstyring. En sterk stat som samarbeidet med kapitalen og samtidig omfavnet kulturell venstreorientering og individualisme skapte velstand og en frigjøring av individet som sosialistiske utopister bare kunne love. Mange av skillene som hadde vært nyttige under borgerlig liberalisme forsvant. Høyrepolitikere kunne bruke keynesiansk planlegging for å stimulere privat næringsliv, kapitalistklassen fant det nyttig å omfavne ideer om raselikhet, og sosialister tok i økende grad i bruk frimarkedet for å løfte arbeidere inn i en velstående middelklasse.
Dermed ble begrepene «konservatisme», «liberalisme» og «sosialisme» i moderne massedemokrati tømt for konkret innhold.6
Under den uunngåelige atomiseringsprosessen som kjennetegner massedemokratiet, ble de fleste kategoriene fra borgerlig liberalisme innholdsløse. Vi befinner oss nå i en merkelig situasjon der begrepene vi bruker for å diskutere politikk er løsrevet fra den sosiale orden de opprinnelig ga mening i.
Begreper som «demokrati», «kapitalisme» og «rettigheter» kan gis hvilken som helst betydning av politikere og intellektuelle. De får en polemisk funksjon og brukes i kamp mot politiske og kulturelle motstandere. Offentlige administratorer, journalister og deler av den politiske klassen bestemmer eller endrer betydningen av politiske doktriner.
Alt som er fast, fordamper. Selv marxismens nederlag er ikke en seier for liberalismen. Marxismen vokste ut av liberalismen og delte dens ønske om en syntese av økonomisme og humanisme. Den ble først virkelig beseiret da postmodernismen gjorde dens rasjonalistiske og totaliserende verdensbilde overflødig.7
Alt som er fast, smelter bort i luft. Selv marxismens nederlag er i siste instans ikke liberalismens seier over sin konkurrent. Marxismen vokste frem av liberalismen, og delte dens ønske om en stor syntese av økonomisme og humanisme. Den ble beseiret da de rasjonalistiske, totaliserende aspektene ved dens verdenssyn ble gjort foreldet av postmodernismen, en utpreget massedemokratisk tenkemåte.
Fra dette perspektivet betydde marxismens nederlag at de siste systematisk organiserte restene av humanistisk liberalisme ble lagt til side, og at en tenkning som man foreløpig kan kalle postmoderne, vant sin endelige seier, dersom man i denne sammenheng kontinuerlig holder i minnet denne postmoderne tenkningens konkrete massedemokratiske røtter og funksjoner.8
Den ««Managerial-revolusjonen»» som diskuteres av tenkere som James Burnham, har en virkning ikke bare på hvordan økonomien organiseres. De nye elitene som er skapt av denne revolusjonen har et grunnleggende annerledes syn enn dem som styrte den eldre liberale orden.
Ledere, teknokrater og yuppier er som sosiologiske typer og funksjonsbærere noe vesentlig annerledes enn borgerskapet. Borgerskapets livsstil, det vil si borgerlige moralforestillinger, manerer og etos, fyller i dag, dersom man ser på helhetsbildet, de samme pittoresk-elegante funksjonene eller oppgavene innen «det gode selskap» som en gang ble utført av overlevende av adelig herkomst, gamle adelsslekter.9
Alle spor av ikke-demokratisk elitisme og fordommer må renses bort og erstattes av en relativismens etikk som er bedre tilpasset et globalt, demokratisk politisk system.
En del av denne relativiseringsprosessen er en endring i forestillingen om likhet, fra et formelt og juridisk grunnlag for naturgitte rettigheter til en faktisk materiell rett som stiller krav til fellesskapet om en andel av velstanden. Dette fører til en «økonomisering av det politiske», ettersom staten kontinuerlig må rettferdiggjøre sin legitimitet gjennom å levere velstand til massene.
Imidlertid kan materialiseringen av formelle rettigheter bare kjøpes gjennom en stadig høyere produksjon, det vil si ytelse, i økonomien, og gjennom omfordelinger av overskuddet som genereres innen nasjonalinntekten, noe som øker kjøpekraften til de store massene. Prioriteringen av økonomien er uløselig knyttet til den politiske demokratiseringsprosessen. Derfor utgjør økonomiseringen av det politiske, i den forstand vi har forklart ovenfor, et særtrekk ved massedemokratiet, som bare med vanskelighet lar seg forene med andre samfunnsformer, det vil si med andre makt- og dominansforhold.10
Massedemokratiet kunne ikke eksistere uten en fortsatt tilførsel av billig mat og energi til massene, og dette økonomiske legitimitetsgrunnlaget fører til en dyp sammenveving av økonomi og politikk. Jo mer dette systemet leverer velstand til massene, desto mer blir likhetsprinsippet gjennom menneskerettighetene utviklet og stiller nye krav til det politisk-økonomiske systemet. Kunne en teoretiker for klassisk liberalisme ha forestilt seg fremtidige liberalere som proklamerte en universell rett til en «anstendig bolig»?
I hvilken forstand lever vi da fortsatt under liberalismen? Borgerlig liberalisme var grunnlagt på eiendomsrett og verdier som ytringsfrihet. Nå lever vi i en periode der en sterk stat kan vedta strenge talelover og love å oppfylle «retten til en bolig» gjennom beskatning i liberalismens navn. Noen på høyresiden som var skeptiske til den postliberale kritikken av våre problemer som forankret i liberale opplysningstidsverdier, har vendt seg til Kondylis som et forfriskende alternativ. Kondylis forsto dette problemet svært godt. Den nåværende orden ble født av liberalismen og arvet dens verdier, men de har mistet sitt reelle innhold i sin transformasjon.
Moderne massedemokrati oppstod naturligvis innenfra, fra borgerlig samfunns livmor, men det utgjør en strukturelt ny samfunnsformasjon. Nettopp av den grunn har det politiske vokabularet som ble formet i den borgerlige epoken, mistet sitt reelle innhold og sin mening i denne nye massedemokratiske samfunnsformasjonen, selv om konkurrerende eliter fortsatt må bruke det i mangel av et annet politisk vokabular, for å ideologisere sine praktiske anliggender og begjær, for symbolsk å skille seg fra hverandre, og følgelig gjøre seg mer interessante.
Jeg er enig med dr. Ricardo Duchesne i at John Rawls’ tenkning er den beste måten å forstå verdensbildet til den liberale pluralismen som dominerer politisk tenkning i Vesten i dag. Rawls’ arbeid kan sees som en beskrivelse av hvordan liberalismens etikk er blitt transformert av massedemokratiet. Rawls tar til orde for å forlate den tidligere «omfattende liberalismen», som var for systematisk og forskrivende, til fordel for en måte å drive politikk på som er forankret utelukkende i pluralisme. Rawls driver denne pluralismen så langt at han ikke vil tillate at noen politisk teori, ikke engang hans egen, hevdes som sann. Spørsmål om metafysikk og moral kan overlates til individene selv å avgjøre, men det som må anerkjennes er pluralismens faktum. Ingen av disse doktrinene kan fastslås som sanne, og ingen trosoppfatninger bør påtvinges andre. Rawls taler til et liberalt publikum som verdsetter pluralisme, individualisme og likhet som arvede demokratiske overbevisninger, selv om han ikke kan begrunne noen av dem innenfor sin egen politiske teori. Likevel mener han at fornuftige personer kan enes om at det er urimelig å påtvinge det offentlige rom noe annet enn en absolutt forpliktelse til pluralisme.
I motsetning til tidligere liberale teoretikere vier Rawls stor oppmerksomhet til økonomisk rettferdighet. Han trekker ut fra liberalismens prinsipper en teori om økonomisk rettferdighet som garanterer like muligheter, og hevder at økonomiske ulikheter bare er berettiget i den grad de skaper velstand for de dårligst stilte i samfunnet. Rawls’ teori er langt mer fokusert på å finne måter å styre massedemokratiets managerielle beslutninger i retning av sosial rettferdighet og like rettigheter, selv om han avleder disse verdiene fra den liberale tradisjonen han har arvet. Han representerer godt det fenomenet Kondylis beskrev i transformasjonen av liberalismen under massedemokratiet. Den er født av den, bruker mange av dens begreper og verdier, men beveger seg så langt bort fra sin opprinnelige form at den til slutt blir nesten ugjenkjennelig. Det er rom for debatt her, ettersom Duchesne for eksempel mener Rawls bare arbeidet ut de prinsippene som ble arvet fra de tidligste liberalerne i logisk konsekvens.
Ideologer i den massedemokratiske epoken proklamerer historiens og ideologiens slutt. De bekjenner seg gjerne til relativisme og hevder å være ferdige med metafysikken. Likevel, som Kondylis påpeker, låner de fortsatt mange av de ideologiske forutsetningene fra tidligere liberalisme, som samfunnskontrakten og den usynlige hånd. Den viktigste styrende forutsetningen de arver fra liberalismen er imidlertid troen på fremskritt. Kondylis ville ikke være enig i at dette bare er liberalismen som utvikler sine egne forutsetninger. I stedet ser han det 20. århundres intellektuelle bevegelser som et kontinuerlig angrep på borgerlig liberalisme fra massedemokratiets ideologer. Disse bevegelsene angrep menneskeforståelsen som dannet bakgrunnen for borgerlig liberale tankemønstre. Ateisme, materialisme og pluralisme er tre eksempler. Postmoderne dekonstruksjonisme er et nyere eksempel, og et som mer åpent retter seg mot selve grunnlaget for borgerlig liberal moral.
Med utviklingen av massedemokratiet til et globalt system ønskes den ikke-hvite verden velkommen inn i systemet, og ideologier om likhet og antirasisme blir dominerende. Skillet mellom den siviliserte og den ville verden var en borgerlig liberal distinksjon. Under massedemokratiet finnes det bare en «utviklet» og en «underutviklet» verden.
Massedemokratiets endelige mål er et globalt marked av utskiftbare individer, der verdensfred og maksimal økonomisk effektivitet oppnås gjennom vitenskapelig forvaltning av massene. Spredningen av den massedemokratiske modellen til periferien ble et bedre middel til å utløse dens økonomiske potensial enn den borgerlige kolonialismens modell.
Ved å sette i verk de prinsippene som allerede har funnet praktisk anvendelse i de indre områdene av avanserte massedemokratier, forventes det på det internasjonale nivået at de lavere lagene av verdenssamfunnet, gjennom velstand og demokratisering, vil bli integrert med de høyere lagene, og at planeten til slutt, sett som en helhet, vil ligne et gigantisk marked og samtidig en gigantisk sosialstat, der ressursene og rikdommene kan omfordeles til fordel for dem som hittil har vært dårligst stilt.11
Dette motiveres ikke bare av en altruistisk deling av rikdom fra vestlige eliter, men også av en tro på at utviklingen av resten av verden vil gjøre de sterkeste nasjonene sterkere, på samme måte som løftet av proletariatet i vestlige samfunn førte til større velstand for alle.
Akkurat som frykten for en kommunistisk maktovertakelse fikk vestlige eliter til å omfavne aspekter av massedemokratiet, førte konkurransen mellom kommunismen og det kapitalistiske Vesten på globalt nivå til en akselerasjon i spredningen av massedemokratisk ideologi.
I sitt forsøk på å mobilisere fargede og koloniale folk mot de kapitalistiske metropolene har kommunistene i betydelig grad bidratt til spredningen av dagens dominerende likhetsprinsipper, og samtidig tvang de gjennom sin konkurranse leiren til de tidligere kolonimaktene til gradvis å adoptere det samme vokabularet og de samme posisjonene.12
Konkurransen mellom øst og vest gjorde hele planeten til et omstridt område for disse to verdenssynene, som måtte rettferdiggjøre seg som det overlegne systemet på grunnlag av sine massedemokratiske egenskaper. Mens kommunismen lovet å styrke arbeiderne mot det imperialistiske, borgerlige Vesten, var det vestlig kapitalismes kobling av individuell frihet med massevelstand som vant frem som den mer tiltrekkende visjonen, hjulpet ikke minst av de objektive feilene i sentralplanlagte økonomier.
Kommunismen bidro til intensiveringen av de to prosessene som ligger i kjernen av massedemokratiets spredning, globaliseringen av politikken og utjevningen av alle tidligere hierarkier. Både kommunistiske teoretikere og frimarkedsfundamentalister forestilte seg en historiens slutt der nasjonale grenser ble utvisket, og marxister så kapitalens revolusjonære kraft som et nødvendig, men mellomliggende stadium i historien for å feie bort fortidens hierarkier og skiller. Kommunismen oppstod innenfor disse prosessene og forsterket dem. Til slutt akselererte den bare transformasjonen av den vestlige kapitalistiske modellen til dens massedemokratiske form, som nå er mer hegemonisk og mer antifragil enn noensinne.
- Paul Gottfried, Panajotis Kondylis: A Skeptical Philosopher Of The Enlightenment ↩︎
- Panagiotis Kondylis, Konservativismus, 504 ↩︎
- Paul Gottfried, After Liberalism, 34 ↩︎
- Panagiotis Kondylis, Planetary Politics after the Cold War, 114 ↩︎
- Panagiotis Kondylis, Planetary Politics after the Cold War, s. 115 ↩︎
- Panagiotis Kondylis, Planetary Politics after the Cold War, 115 ↩︎
- Paul Gottfried, The Obsoleteness of Conservatism ↩︎
- Panagiotis Kondylis, Planetary Politics after the Cold War, 116 og 117 ↩︎
- Panagiotis Kondylis, Planetary Politics after the Cold War, 114 ↩︎
- Panagiotis Kondylis, Planetary Politics after the Cold War, 28 – 29 ↩︎
- Panagiotis Kondylis, Planetary Politics after the Cold War, 14 ↩︎
- Panagiotis Kondylis, Planetary Politics after the Cold War, 16 ↩︎
