Den østerrikske forfatteren Martin Lichtmesz går hardt ut mot Christopher Nolans storfilm The Odyssey. I en samtale med Millennial Woes mener han at regissøren har tatt et av den europeiske sivilisasjonens viktigste epos og fylt det med moderne skyldfølelse, identitetspolitikk og samtidens moralske forestillinger. Kritikken gjelder langt mer enn den omstridte rollebesetningen. Ifølge Lichtmesz er selve ånden i Homers fortelling blitt endret.
Samtalen mellom Martin Lichtmesz og Millennial Woes ble publisert 27. juli under tittelen Excoriating «The Odyssey» (2026) with Millennial Woes. Den ble spilt inn bare omkring én time etter at Lichtmesz hadde sett Christopher Nolans nesten tre timer lange film.
Millennial Woes innleder med å understreke hvilken plass Odysseen har hatt i vestlig kultur, samtidig som han selv ikke hadde sett Nolans film. Lichtmesz hadde derimot nettopp kommet tilbake fra kinoen og beskrev reaksjonen som svært fersk. Han gjorde det tidlig klart at han opplevde visningen som en prøvelse.
Det som følger er en nærmere to timer lang gjennomgang av alt fra rollebesetning og dialog til Homers opprinnelige fortelling, gudeverdenen, musikken, fotograferingen og filmens grunnleggende syn på Odyssevs.
En av Vestens grunnfortellinger
For Lichtmesz er utgangspunktet at Odysseen ikke er hvilket som helst råmateriale for Hollywood.
Han betrakter myten som en del av den kulturelle grunnmuren i Europa. I samtalen viser han blant annet til sin egen bok om film, der han har skrevet om myter og legender på lerretet. Mytene, mener han, åpner et vindu til førmoderne samfunn og forestillinger som fortsatt lever videre gjennom moderne fortellinger.
Han trekker frem John Boormans Excalibur, Pier Paolo Pasolinis Medea, Jason and the Argonauts fra 1963 og Andrej Kontsjalovskijs TV-versjon av The Odyssey fra 1997 som eksempler på svært forskjellige måter mytisk stoff kan behandles på.
Poenget er ikke at en moderne filmskaper slavisk må gjengi hvert eneste vers hos Homer. Lichtmesz sier uttrykkelig at myter alltid har blitt fortalt på nytt og forandret.
Problemet oppstår, mener han, når fortellingen beholder de kjente figurene og episodene, men mister eller snur betydningen de hadde.
«Man tar strukturen fra den opprinnelige fortellingen, men fratar den meningen, eller undergraver meningen på en overflatisk måte», er essensen i kritikken hans.
Rollebesetningen ble det første stridspunktet
Allerede før premieren hadde filmen skapt debatt rundt rollebesetningen.
Lupita Nyong’o spiller Helena av Troja, Zendaya spiller Athene, Himesh Patel har rollen som Eurylokhos, Travis Scott spiller en skald, og Elliot Page spiller Sinon. Matt Damon har hovedrollen som Odyssevs, Anne Hathaway spiller Penelope, Tom Holland er Telemakhos og Robert Pattinson spiller Antinoos. Rollelisten bekreftes av filmens publiserte castoversikt.
Lichtmesz mener dette bryter med den historiske og kulturelle verden filmen ber publikum om å tre inn i. Særlig reagerer han på Nyong’o som Helena. I den europeiske kunst- og litteraturtradisjonen er Helena blitt stående som et idealisert bilde på kvinnelig skjønnhet, og Lichtmesz argumenterer for at dette har en konkret historisk og kulturell sammenheng.
Han avviser derfor argumentet om at rollebesetningen ganske enkelt er «fargeblind». Etter hans syn er valgene tvert imot svært bevisste og skal signalisere moderne vestlig mangfold.
Kritikken begrenser seg heller ikke til Helena. Han reagerer på at Odyssevs’ mannskap og omgivelsene rundt Ithaka fremstilles med en demografi som minner langt mer om et moderne vestlig storbysamfunn enn bronsealderens Hellas. For Lichtmesz ødelegger dette innlevelsen.
Mener Odyssevs er blitt en helt annen mann
Men Lichtmesz mener den langt større forandringen gjelder Odyssevs selv. Hos Homer er Odyssevs kjent nettopp for sin list. Han er oppfinnsom, manipulerende, nysgjerrig, stolt og eventyrlysten. Han vinner ikke bare gjennom fysisk styrke, men ved å lure motstanderne.
Hos Nolan mener Lichtmesz at denne mannen er blitt erstattet av en langt mer moderne figur, en alvorlig, traumatisert og skyldbetynget krigsveteran.
Dette er også en kritikk som finnes utenfor høyresiden. The New Yorkers Richard Brody skrev i sin anmeldelse at Nolan gjør Odyssevs til en moderne og gjenkjennelig mann fremfor å forsøke å forstå antikkens verden på dens egne premisser. Brody beskriver Matt Damons Odyssevs som en praktisk taktiker snarere enn Homers energiske, oppfinnsomme og moralsk tvetydige intrigemaker.
Lichtmesz mener denne endringen får konsekvenser gjennom hele filmen.
Odyssevs’ skyld knyttes særlig til den trojanske hesten og Sinon, spilt av Elliot Page. I Nolans versjon blir Sinon ofret som del av Odyssevs’ bedrag, noe som hjemsøker hovedpersonen.
Dermed blir hjemreisen ikke først og fremst historien om den listige kongen som kjemper mot guder, monstre, fristelser og sin egen stolthet for å komme hjem. Den blir i langt større grad en fortelling om skyld, krigstraumer og moralsk soning.
Det er nettopp denne moderniseringen flere positive anmeldelser har trukket frem som en styrke. The Guardian beskrev filmen som en historie om etterkrigstidens desillusjon og de langvarige psykiske sårene etter krig.
Lichtmesz ser det motsatt. For ham er det et eksempel på at vår egen tids psykologi projiseres bakover på antikken.
Kyklopen mister poenget
En av de tydeligste illustrasjonene kommer i møtet med Kyklopen Polyfemos. Lichtmesz roser faktisk hvordan monsteret er laget. Visuelt mener han Kyklopen fungerer godt.
Men fortellingen gjør det ikke. Hos Homer er episoden et klassisk eksempel på Odyssevs’ intelligens. Han får Polyfemos beruset, forteller ham at navnet hans er «Ingen», blinder ham og klarer dermed å komme seg unna.
Deretter gjør Odyssevs sin store feil. På trygg avstand klarer han ikke å motstå fristelsen til å avsløre hvem han egentlig er. Stoltheten seirer over fornuften. Dermed får Polyfemos vite at mannen som har blindet ham er Odyssevs, kongen av Ithaka.
Polyfemos er sønn av havguden Poseidon, og det er nettopp dette som utløser Poseidons vrede og bidrar til Odyssevs’ lange hjemreise.
Ifølge Lichtmesz er mye av denne årsakskjeden borte eller svekket i Nolan-filmen. Resultatet blir at publikum får monsteret og handlingen, men ikke den moralske og fortellermessige funksjonen episoden hadde hos Homer.
Kirke blir feministisk allegori
Enda hardere er han mot filmens versjon av Kirke, spilt av Samantha Morton. I Homers fortelling forvandler trollkvinnen deler av Odyssevs’ mannskap til svin. Odyssevs får hjelp fra Hermes, motstår magien og tvinger Kirke til å gjenopprette mennene. Deretter utvikles forholdet mellom Kirke og Odyssevs videre.
Nolans versjon tolker scenen på en svært annen måte. Lichtmesz beskriver Kirke som traumatisert og redd for menn. Når Odyssevs’ menn spiser hos henne, fremstilles de bevisst som svinaktige, før hun faktisk gjør dem til svin.
Dermed blir episoden etter Lichtmesz’ syn gjort om til en direkte kommentar om menn som overgripere. Han mener dette er et av de klareste eksemplene på at moderne politiske og moralske forestillinger ikke bare er lagt oppå Homer, men har erstattet den opprinnelige dynamikken i fortellingen.
Gudene forsvinner
Et annet grunnleggende problem er fraværet av gudene. I Homers verden griper gudene kontinuerlig inn i menneskenes liv. Athene hjelper Odyssevs, Poseidon motarbeider ham, og Zeus står over konflikten. Hos Nolan er det overnaturlige langt mer uklart.
Lichtmesz mener filmen på denne måten avmytologiserer selve myten. Athene er den eneste av de olympiske gudene som får en tydelig fysisk tilstedeværelse, men også hun blir knyttet til Odyssevs’ traumer og minner.
The New Yorker har påpekt det samme fra et helt annet politisk ståsted. Magasinet konstaterte at gudene i stor grad er borte fra Nolans versjon, selv om gudeverdenen er fundamental for diktet.
For Lichtmesz er dette mer enn en detalj. Myten mister noe avgjørende dersom gudene, skjebnen og mysteriet reduseres til psykologi.
Hjemkomsten mister sin kraft
Odyssevs’ tilbakekomst til Ithaka er en av verdenslitteraturens store fortellinger om kongens hjemkomst. Mens han har vært borte, har Penelopes friere overtatt huset hans. De spiser maten hans, misbruker gjestfriheten og presser Penelope til å velge en ny ektemann.
Odyssevs vender tilbake forkledd som tigger. Til slutt spenner han buen som ingen av frierne klarer å håndtere, avslører hvem han er og dreper dem.
Lichtmesz mener scenen der Odyssevs spenner buen faktisk er en av filmens få virkelig vellykkede sekvenser. Han trekker også frem Kyklopen og Robert Pattinsons Antinoos som filmens tre sterkeste elementer. Pattinson er etter hans mening den eneste skuespilleren som konsekvent gir filmen virkelig liv.
Men igjen mener han at Nolan endrer den større betydningen. Hos Homer deltar Telemakhos i oppgjøret sammen med faren. Det markerer også sønnens overgang til voksen mann og hans plass i familie- og kongerekken.
Nolans avslutning beveger seg i en annen retning. Lichtmesz tolker den som en avvikling snarere enn gjenopprettelse av den gamle ordenen.
Og det er nettopp her kritikken hans blir tydelig politisk og kulturell. For ham burde fortellingen om kongen som vender hjem og gjenoppretter orden være en av de delene ved Odysseen som fortsatt kan tale kraftig til europeere.
«Det ser ut som et vått og grått nord»
Selv filmens tekniske prestasjoner får begrenset ros. Nolan er kjent for sin forkjærlighet for analog film og IMAX, og The Odyssey ble filmet med IMAX 70mm-kameraer.
Lichtmesz innrømmer at håndverket er godt og at enkelte bilder er vakre. Men han mener resultatet på ingen måte rettferdiggjør den enorme tekniske innsatsen.
Særlig reagerer han på fargebruken. Han savner det skarpe middelhavslyset, det blå havet, solen og følelsen av Hellas. I stedet opplever han store deler av filmen som mørk, grå og fuktig. For Lichtmesz er dette ikke bare estetikk. Havet, solen, skipene og landskapet er en del av selve følelsen i Homer. Han mener en filmatisering burde formidle både eventyret, skjønnheten, brutaliteten og storheten i denne verdenen.
«Jeg ser ikke kjærlighet til materialet», konkluderer han etter å ha diskutert filmens bilder.
Musikken får heller ikke mye ros. Han beskriver den som generisk, med velkjente rytmiske virkemidler for action, spenning og mystikk, og undrer seg over hva som har skjedd med den store filmmusikktradisjonen.
Moderne språk bryter illusjonen
Også språket blir et tema. Figurene snakker tidvis i svært moderne vendinger. Lichtmesz og Millennial Woes mener dette umiddelbart plasserer personene i vår egen tid.
Millennial Woes argumenterer for at historiske og mytiske filmer nettopp trenger et språk som skaper avstand til samtiden. Dersom karakterene høres ut som mennesker fra 2026, blir det vanskeligere å tro at man befinner seg i bronsealderens Hellas.
Dette synspunktet deles også av enkelte seere utenfor deres politiske miljø. I en gjennomgang av publikumsreaksjoner fant The Guardian både ros og kritikk, blant annet innvendinger mot moderne uttrykk, amerikanske aksenter og at flere av Homers mer kompliserte karaktertrekk var blitt flatet ut.
Ser filmen som symptom på en større kulturell krise
Mot slutten løfter Lichtmesz samtalen bort fra enkeltroller, scener og replikker. Det er her hans egentlige dom over filmen kommer.
Han ønsker seg en kultur som fortsatt er i stand til å skape nye verk i forbindelse med den europeiske tradisjonen. En moderne Odysseen trenger ikke være en museumsrekonstruksjon. Den kan være ny, vågal og moderne, mener han.
Men den må stå i et levende forhold til det den har arvet. I Nolan-filmen ser han i stedet «skyld», «svakhet» og «abdikasjon».
«Filmen er et symptom på mange måter», sier Lichtmesz. Måten den behandler sitt materiale på speiler etter hans syn hvordan det moderne Vesten behandler sin egen arv og sine tradisjoner.
Millennial Woes formulerer poenget på en annen måte. Når dagens mennesker vender tilbake til Odysseen, mener han at de burde hente styrke fra en kultur som ikke var preget av den samme selvfornektelsen og fortvilelsen som preger deler av vår egen tid.
Tradisjonen kan være en kilde til «inspirasjon», «energi», «optimisme» og «styrke», sier han. Men Nolan har etter hans syn gjort det motsatte.
I stedet for å hente lyset fra fortiden, mener Millennial Woes at regissøren har tatt «vårt mørke» og projisert det bakover på Homer. Lichtmesz svarer at dette er nøyaktig slik han selv oppfatter filmen.
