Den østerrikske forfatteren og tenkeren Martin Lichtmesz deltok ikke fysisk på Norgesdemokratenes remigrasjonskonferanse i Oslo 13. juni, men sendte et nær 30 minutter langt videoinnlegg. Der argumenterer han for remigrasjon som politisk mål, samtidig som han advarer mot å behandle begrepet som et «magisk ord» som alene kan løse Europas demografiske og politiske problemer.
Norgesdemokratene har publisert videohilsenen fra den østerrikske forfatteren Martin Lichtmesz, som var invitert til partiets remigrasjonskonferanse ReMig26 i Oslo 13. juni.
Allerede 2. april kunngjorde arrangørene at Lichtmesz skulle bidra digitalt. Norgesdemokratene beskrev ham da som en sentral intellektuell skikkelse innen den europeiske nye høyresiden, særlig kjent for sitt arbeid med etnopluralisme og spørsmål knyttet til kultur, identitet og politikk.
I videoinnlegget, som Lichtmesz spiller inn fra Østerrike, går han gjennom sin egen politiske og intellektuelle utvikling, innvandringsdebatten i Europa, Renaud Camus‘ begrep «Den store utskiftningen», anklager om rasisme, etnopluralisme og til slutt spørsmålet om hvordan remigrasjon faktisk kan gjennomføres.
Han legger ikke skjul på at han støtter remigrasjon som politisk retning. Men en betydelig del av innlegget brukes samtidig til å advare tilhørerne mot overdreven optimisme om hvor enkelt og omfattende en slik politikk kan gjennomføres.
Har arbeidet med innvandring og demografi i over 20 år
Innledningsvis spør Lichtmesz hvorfor nettopp han ble invitert til å tale til konferansen. Svaret, sier han, er trolig at han tilhører miljøet rundt den nye høyresiden i Tyskland og Østerrike og gjennom mange år har skrevet om demografi, multikulturalisme og innvandring.
Han forteller også om sitt mangeårige samarbeid med Martin Sellner. Ifølge Lichtmesz har de samarbeidet siden rundt 2013, da den identitære bevegelsen i Østerrike ble etablert. Lichtmesz sier at han selv var med fra begynnelsen, samtidig som hans arbeid som skribent og forlagsmann går tilbake til 2005.
Et avgjørende møte med innvandringsspørsmålet kom, ifølge ham selv, da han rundt 2005 leste Jean Raspails roman Le Camp des Saints, kjent på engelsk som The Camp of the Saints.
Boken gjorde et sterkt og mørkt inntrykk på ham. Samtidig fulgte han den daværende tyske debatten om lave fødselstall, eldrebølgen og argumentet om at omfattende innvandring var nødvendig for å opprettholde pensjonssystemet og befolkningspyramiden. Ti år senere, under migrasjonskrisen i 2015, laget han selv en ny tysk oversettelse av Raspails roman. Lichtmesz har også oversatt blant annet Renaud Camus til tysk.
Trekker frem Renaud Camus
Lichtmesz bruker betydelig tid på Renaud Camus og begrepet «Den store utskiftningen».
Han mener Camus’ viktigste bidrag var å finne et språk og et begrep for å beskrive den demografiske utviklingen han og andre allerede hadde skrevet om.
For Lichtmesz handler dette også om kampen om hvordan virkeligheten skal beskrives. Han mener motstandere av innvandringskritiske miljøer lenge forsøkte å avvise selve premisset om at store demografiske endringer fant sted, før argumentasjonen senere skiftet til at endringene enten var uproblematiske eller positive.
Han beskriver anklager om rasisme som et av de sterkeste virkemidlene for å begrense debatten om innvandring. Lichtmesz hevder videre at antirasisme over flere tiår har fått en nærmest religiøs moralsk stilling i Vesten. Dette er blant temaene han behandler i boken Ethnopluralismus: Kritik und Verteidigung.
Gir Sellner æren for å ha løftet remigrasjon
Etter rundt 17 minutter kommer Lichtmesz direkte inn på konferansens hovedtema. Han gir Martin Sellner mye av æren for at remigrasjon de siste årene har blitt etablert som et politisk begrep i den europeiske identitære høyresiden.
Lichtmesz viser til Sellners forsøk på å utarbeide et konsept for hvordan remigrasjon kan gjennomføres på en fredelig, human og lovlig måte. Han understreker at nettopp disse forutsetningene er viktige.
Men her kommer også en tydelig advarsel. Lichtmesz mener remigrasjon ikke må brukes som et slags «magisk ord» hver gang det skjer kriminalitet eller andre problemer knyttet til innvandring.
Han forstår strategien bak å gjenta begrepet. Ved å bruke ordet ofte kan tanken om at innvandring også kan reverseres gradvis normaliseres og bli politisk tenkelig.
Men ifølge Lichtmesz er det stor forskjell på å normalisere en idé og faktisk gjennomføre den.
«Jeg er svært skeptisk»
Lichtmesz sier direkte at han er «svært skeptisk» til hvor enkelt remigrasjonsplaner kan gjennomføres.
Han mener det finnes en rekke praktiske, juridiske og politiske hindringer som remigrasjonstilhengere må forholde seg til. Blant annet peker han på at europeiske land i mange tilfeller vil være avhengige av at opprinnelsesland faktisk godtar å ta mennesker tilbake. Et annet og enda vanskeligere spørsmål er statsborgerskap.
Det er én ting å diskutere retur av asylsøkere, flyktninger og andre som ikke har fått statsborgerskap, argumenterer han. En helt annen problemstilling oppstår når det gjelder personer som allerede har blitt statsborgere i europeiske land.
Lichtmesz trekker spesielt frem Frankrike og Storbritannia, hvor store befolkningsgrupper med bakgrunn fra blant annet Nord Afrika, Afrika sør for Sahara, India og Pakistan har bodd i flere tiår og har britisk eller fransk statsborgerskap.
Han mener dette gjør en omfattende remigrasjonspolitikk langt vanskeligere enn slagordet alene kan gi inntrykk av.
Advarer om mulig motstand og vold
Lichtmesz går enda lenger og sier at tilhengerne av remigrasjon må være forberedt på at omfattende forsøk på å gjennomføre politikken kan møte alvorlig motstand.
Han peker på at det innenfor dagens rettssystem er svært vanskelig å frata mennesker statsborgerskap på bakgrunn av avstamning. Deretter advarer han mot å undervurdere hvor konfliktfylt en omfattende remigrasjonsprosess kan bli.
Han sier at situasjonen potensielt kan bli «svært stygg», og at det kan oppstå både vold og motstand fra personer som omfattes av en slik politikk. Derfor oppfordrer han deltakerne på konferansen til å tenke grundig gjennom disse problemene, og ikke bare la seg rive med av det han beskriver som «magien» rundt remigrasjonsbegrepet.
Samtidig mener han diskusjonen om forholdet mellom statsborgerskap, etnisk identitet og nasjonal tilhørighet må tas.
Mener analysefasen i stor grad er over
Lichtmesz hevder videre at den europeiske innvandringskritiske høyresiden befinner seg i en annen situasjon enn for ti eller tjue år siden. Tidligere var hovedoppgaven, slik han ser det, å overbevise mennesker om at Europas demografi faktisk var i ferd med å endre seg.
Nå mener han at langt flere erkjenner utviklingen, og at spørsmålet derfor i større grad har gått fra analyse til handling.
«Hva kan gjøres?» er etter hans syn blitt det sentrale spørsmålet. Men det er nettopp her han mener høyresiden må unngå å love mer enn den realistisk kan gjennomføre.
Advarer høyresiden mot dommedagstenkning
Den siste delen av Lichtmesz’ innlegg handler om en annen tendens han mener finnes på høyresiden, pessimisme og det som på internett ofte omtales som å bli «blackpilled».
Han viser til bøker og innlegg som fremstiller Europas eller den hvite befolkningens fremtid som nærmest matematisk avgjort på forhånd gjennom demografiske fremskrivninger.
Lichtmesz innrømmer at han selv tidligere har vært tilbøyelig til en slik mørk fremstilling. Han mente sterke advarsler var nødvendige for å vekke folk og få dem til å forstå hvor alvorlig situasjonen var.
Men han mener denne typen retorikk også kan bli demoraliserende.
Han trekker blant annet frem den franske nye høyre tenkeren Guillaume Faye, som i sine senere arbeider skrev om mulige borgerkriger og etniske konflikter i Europa. For Lichtmesz er faren at mennesker som stirrer for lenge inn i katastrofescenarier til slutt begynner å se katastrofen som uunngåelig.
Europa blir ikke som på 1950 tallet
Lichtmesz sier samtidig at han ikke tror Europa kan vende tilbake til slik kontinentet så ut før den omfattende ikke europeiske innvandringen begynte.
Han trekker spesielt frem Frankrike og spør retorisk om noen virkelig tror landet igjen kan få samme demografiske sammensetning som på 1950 tallet.
Det har han vanskelig for å forestille seg. Men konklusjonen hans er likevel ikke at kampen er tapt.
Han oppfordrer tilhørerne til å ha tillit til livet og til de europeiske folkene, og ikke la politisk motivasjon være fullstendig avhengig av bestemte demografiske beregninger.
Remigrasjon må ikke bli en religion
Helt mot slutten vender Lichtmesz tilbake til hovedtemaet. Han mener remigrasjonspolitikk bør føres, og at det fortsatt finnes mye som kan gjøres. Folks holdninger kan endres, og politiske grenser for hva som oppfattes som mulig kan flyttes.
Men han advarer mot at hele optimismen på den europeiske høyresiden gjøres avhengig av at omfattende remigrasjonsplaner blir gjennomført akkurat slik enkelte forestiller seg.
Remigrasjon må ikke gjøres til en «religion», sier han.
«Jeg mener denne politikken bør forfølges. Jeg tror det fortsatt er mange ting som kan gjøres og oppnås», sier Lichtmesz i innlegget.
Men remigrasjon vil ikke være den eneste måten Europas folk kan sikre sin videre eksistens på, legger han til. Han avslutter med en oppfordring til konferansedeltakerne om å ha tillit til Europas fremtid og de europeiske folkene.
Sentral forfatter i den nye høyresiden
Martin Lichtmesz ble født i Wien i 1976. Etter flere år i Berlin har han flyttet tilbake til Østerrike og arbeider som publisist. Freilich Magazin fører ham som en av sine forfattere og publiserte senest en ny tekst av ham 11. august.
Han har skrevet for det tyske tidsskriftet Sezession siden 2006, og står fortsatt oppført blant tidsskriftets forfattere. Flere av tekstene hans er publisert på norsk, blant annet hos Uten Filter og i Rabulisten.
Da Norgesdemokratene annonserte Lichtmesz som bidragsyter i april, uttalte partiets Anne Cecilie Kristensen at hans perspektiver ville være et viktig bidrag til en prinsipiell diskusjon om identitet.
Videohilsenen som nå er offentliggjort viser samtidig at Lichtmesz ikke bare brukte innlegget til å argumentere for remigrasjon. Han brukte også en betydelig del av taletiden på å advare sine egne meningsfeller mot å undervurdere hvor komplisert en omfattende reversering av flere tiår med innvandring kan bli.
