Margaret Atwood fremstiller seg som en forfulgt dissident i et USA på vei mot teokratisk diktatur, men i virkeligheten er hun en sentral aktør i den kulturelle makteliten. Denne redaksjonelle kommentaren avslører hvordan Atwood, gjennom The Handmaid’s Tale og sine offentlige utspill, bidrar til en språklig og politisk virkelighetsforvrengning
Margaret Atwood, den venstreradikale romanens yppersteprestinne, kom nylig med en uttalelse som både var absurd og avslørende: Hun påsto at hun kunne bli arrestert hvis hun reiste til USA. Det var ingen som lo, men utsagnet sier mye om hvordan enkelte intellektuelle har gjort det til en profesjon å manipulere språket.
Atwood, kjent for den dystopiske romanen The Handmaid’s Tale, behersker de aktivistiske kommunikasjonskodene til fingerspissene. Hun sier ikke nødvendigvis det hun mener, hun framfører det man bør mene for å være en del av den rette kulturelle eliten. Hennes påstander uttrykker ingen ekte uro. De er snarere advarsler rettet mot vanlige folk: Stem «feil», og dere ender opp i et religiøst mørke.
Alarmisme som livsform
I mange år har Atwood stemplet enhver konservativ reform som starten på et teokratisk diktatur. Da den amerikanske høyesteretten opphevet Roe v. Wade, publiserte hun en kronikk med tittelen: «Jeg fant opp Gilead. Høyesterett gjorde det til virkelighet.» For henne er USA før 1973, da delstatene kunne vedta egne abortlover, et patriarkalsk mareritt. Når virkeligheten forenkles på dette nivået, er det ikke lenger litteratur, det er ren propaganda.
Det mest iøynefallende er hvordan Atwood og hennes tilhengere fordreier språket. Hun advarer mot et fantasifullt diktatur, samtidig som hun applauderer virkelige former for ideologisk tvang. Når det blir forbudt å stille spørsmål ved kjønnsdogmet, eller når barn påtvinges seksualisert innhold i undervisningen, kaller hun det «frihet». Når foreldre uttrykker bekymring for hva barna lærer på skolen, roper hun «sensur».
Makteliten som leker forfulgt
Ingen forfattere er sensurert i USA i dag. De såkalte «forbudte bøkene» finnes overalt, på nett, levert på døra neste dag. Problemet er ikke manglende tilgang, men manglende ærlighet. At noen foreldre og folkevalgte ønsker å fjerne pornografiske tegneserier fra skolebibliotekene, har ingenting med sensur å gjøre. Det handler om foreldres rett til å påvirke hva slags verdier barna deres møter i skolen.
Men i det mentale venstresidens snudde logikk, blir enhver motstand mot ideologisk indoktrinering definert som fascisme. Atwood, til tross for sin status, later som om hun er en modig motstandskvinne. Hun fremstiller seg som dissident, selv om hun er en del av den kulturelle makteliten, med egne TV-serier, litteraturpriser og ubegrenset taletid i media. Hun tilhører det intellektuelle sjiktet som hersker ved hjelp av moralsk indignasjon, og som ikke tåler at noen utfordrer deres definisjoner av rett og galt.
Språkets forræderi
Dette er kanskje det mest slående paradokset: Atwood hevder å kjempe for språket mot tidens trusler, samtidig som hun selv er en av de fremste bidragsyterne til språklig forvirring. Når hun sier at «transkvinner er kvinner», er hun med på å utslette biologiske fakta og innføre en ekstrem konstruktivisme. Hun avviser forskjellen mellom sannhet og følelse, mellom faktisk kjønn og opplevd identitet.
Dette språklige sviket er desto alvorligere fordi de som sier imot, faktisk blir forfulgt. J.K. Rowling er et tydelig eksempel: utskjelt, truet på livet, ekskludert, fordi hun mener ordet «kvinne» har en konkret betydning. Atwood, derimot, velger tryggheten ved å støtte de rådende dogmene, samtidig som hun later som om hun er en opprører.
Margaret Atwood kommer ikke til å bli arrestert. Hun kommer ikke til å bli sensurert. Hun vil fortsette å motta priser, bli invitert til institusjoner som former opinionen, og sitte i juryer som deler ut heder og ære. Men hun er et godt bilde på hva litteraturen blir når den reduseres til ideologisk instrument: et verktøy for lydighet, ikke for frihet. Atwoods prosa kaster ikke lenger lys, den mørklegger. Hun sier ikke sannheten, hun kamuflerer virkeligheten. Og i en tid der ord er våpen, er det viktigere enn noen gang å huske at språket, når det blir underlagt ideologi, er den første slagmarken hvor friheten går tapt.
Dette innlegget ble først publisert på BREIZH-INFO.
