Fra New York til Paris, fra Hamptons til La Creuse, handler kløften ikke lenger om økonomi, men om sivilisasjon. Den viser at folk som er rotfestet i virkeligheten, nå trekker seg unna de dekadente storbyene.
Av: Yann Vallerie. Oversatt av Rabulisten.
Venstresiden feirer, New York har fått en muslimsk sosialist med indisk bakgrunn som ordfører. Zohran Mamdani, 34 år, vant en overveldende seier mot både en sentrumskandidat og en Republikansk taper. Europeiske kommentatorer er i ekstase, franske radikalere kaller ham et forbilde, og de urbane pariserne drømmer allerede om en «fransk Mamdani».
Men dette betyr ingenting. Mamdani har ikke «vunnet» New York, han har overtatt en ideologisk festning, en by som for lengst er blitt et eksperiment i urbant progressivisme. Valgseieren hans er ikke noe jordskjelv, bare en bekreftelse på den dype og uoverstigelige kløften som nå deler samfunnet.
New York stemmer til venstre, som San Francisco, Boston, Paris og Berlin. For disse byene er ikke lenger levende samfunn, men globaliserte bobler, fylt av byråkrater, studenter, minoriteter og forbrukere som har mistet kontakten med virkeligheten. I mellomtiden stemmer det egentlige Amerika, fra Texas til Appalachefjellene, på Trump, slik bygdene i Frankrike eller Yorkshire gjør.
Byene mot virkeligheten
Bare en parisisk aktivist kan tro at en sosialistisk seier i New York sier noe nytt om amerikansk politikk. New York har alltid vært venstrevridd, slik vann er vått og ild brenner. Venstresiden feirer «mangfoldet» mens den tråkker gjennom gater fulle av fattigdom, dop og hjemløse. De snakker om likhet fra leiligheter til ti millioner dollar, og drømmer om en verden uten grenser fra nabolag bevoktet av private vakter.
I denne boblen blir alt symbolpolitikk. Hudfargen til ordføreren, religionen, alderen, alt blir et moralsk signal. Men resten av landet bryr seg ikke. Det egentlige Amerika, bønder, arbeidere og jegere, ser på dette med avsky og sier: «De der hører ikke til blant oss lenger».
Dette handler ikke lenger om politikk, men om to livsformer. Den ene lever i algoritmer, slagord og konferanser om klima. Den andre pløyer jorda, driver fabrikkene og håper barna fortsatt skal ha en framtid.
Folkene går hver sin vei
Det som skjer i Amerika, speiler det som nå skjer i Europa. Også her glir verdene fra hverandre. Paris står mot provinsen, det jordnære Bretagne mot de urbane elitene, og de europeiske folkene mot de postnasjonale herskerne.
Samtalen er brutt. Den ene taler om «inkludering», den andre om «sammenheng». Den ene drømmer om å fjerne grenser, den andre om å gjenvinne dem. Den ene tror på et abstrakt menneske, den andre på et virkelig folk.
Når ordene mister felles mening, går fellesskapet i oppløsning. I USA ser man det tydelig, «det røde landet» og «det blå landet» klarer ikke lenger å leve sammen. Skilsmissen er i gang. Løsrivelsen kommer, før eller siden, som en befrielse. Europa vil følge etter.
Løsrivelse eller kald borgerkrig
Å tro at en «Mamdani» kan redde New York, er som å tro at en «Mélenchon» kan redde Paris. Dette er menn av ord og show, ikke av orden og virkelighet. De styrer byer som har gått seg vill i moral og ideologi. Seieren deres er ikke skapende, men parasittisk, den er ordenes seier over arbeidet, illusjonens seier over virkeligheten.
Bygdene står fremdeles imot. I Bretagne, i franske landsbyer, i det amerikanske Midtvesten, våkner en ny bevissthet. De rotfaste folkene forstår at slagordet «å leve sammen» bare brukes for å svekke motstanden. De vet at tiden kommer da de må velge, mellom underkastelse eller løsrivelse.
Den urbane venstresiden tror den styrer verden. Den tror den hersker fordi den kontrollerer hovedsteder, medier og universiteter. Men nasjonenes hjerte banker et annet sted, i bygdene, småbyene og på jordene, der folk arbeider, tror, oppdrar barna sine og nekter å dø for en verden som har forkastet dem.
Valget av Zohran Mamdani er ikke en seier for den globale venstresiden, men et tegn på den vestlige verdens oppløsning. På den ene siden står de globaliserte storbyene, utstillingsvinduer for et virkelighetsfjernt humanisme. På den andre står folkene som igjen oppdager seg selv som nasjoner.
Mellom dem finnes det ingen broer lenger.
Løsrivelsen er ikke lenger en fantasi, men det eneste alternativet til borgerkrig. Folkene ønsker ikke lenger å leve sammen, fordi de ikke lenger lever i den samme virkeligheten.
Det tjueførste århundret blir ikke enhetens tid, men tid for nødvendige adskillelser.
