Dominique Venner avsluttet sitt liv foran alteret i Notre Dame for å vekke et sovende Europa, og i sitt åndelige testament A Samurai of the West henvender han seg til menn som fortsatt er villige til å kjempe for sitt folk. Boken er et hardt oppgjør med et dekadent, selvforaktende Vesten, men også en lidenskapelig invitasjon til å gjenoppdage Europas dypeste røtter, fra Homer til samuraienes æreskodeks. Venner forener historie, filosofi og krigeretikk til en håndbok for dissidenter som vil lære å leve, og om nødvendig dø, med verdighet.
Av: Jared Taylor. Oversatt av Rabulisten.
Dominique Venner, A Samurai of the West: A Handbook for Dissidents (overs. Alexander Raynor), Arktos Media, 2025, 205 sider, 17,96 dollar (pocketbok).
Dominique Venner var en fransk aktivist, historiker og essayist, som døde 21. mai 2013. Han gikk opp til alteret i Notre-Dame-katedralen i Paris, gikk ned på ett kne og skjøt seg selv.
Selvmordsbrevet hans lød delvis slik:
«Jeg elsker livet og forventer ingenting utover det, unntatt videreføringen av min rase og min ånd. Likevel, ved denne livets kveld, stående overfor enorme farer for mitt franske og europeiske fedreland, føler jeg plikt til å handle mens jeg fortsatt har styrke.»
«Jeg gir meg selv døden for å vekke sovende bevisstheter. Mens jeg forsvarer identiteten til alle folk i deres hjemland, gjør jeg opprør mot forbrytelsen som tar sikte på å erstatte våre befolkninger.»
Det fullstendige selvmordsbrevet er inkludert i denne nye oversettelsen av det Venner kalte et breviar, «en samling av skrifter, refleksjoner og eksempler som man kan vende seg til hver dag for å nære sine tanker, handlinger og sitt liv», som han sa var «skrevet av en europeer for europeere».
Alain de Benoist, som skrev forordet, kaller det «en invitasjon til å bli den vi er, en utstrakt hånd som leder oss mot toppene, der luften er klarere, der former blir tydeligere, der panoramene åpenbarer seg og innsatsene blir synlige.» Alle kan med fordel lese denne boken, men den er først og fremst for menn, menn som elsker Europa og som er forberedt på å kjempe for det.
Dominique Venner ble født i 1935 som sønn av en arkitekt som var dypt konservativ og nasjonalistisk. Som Venner senere skrev om sin ungdom: «Alt beveget seg på en voldsom og uventet måte, alt virket mulig, jeg ville være en del av det.» På sin 18-årsdag vervet han seg til hæren for å bekjempe opprøret i Algerie. Han kom tilbake til Frankrike og sluttet seg til den nasjonalistiske gruppen Jeune Nation. I 1956 stormet han og andre medlemmer hovedkvarteret til det franske kommunistpartiet i Paris og satte det i brann i protest mot Sovjets knusing av den ungarske revolusjonen.
Venner var fast bestemt på å reversere Charles de Gaulles beslutning om å gi Algerie uavhengighet. Han ble arrestert som del av en mislykket plan om å invadere Élysée-palasset og myrde presidenten. Han ble funnet skyldig i «forbrytelser mot staten» og sendt i fengsel i 18 måneder.
Etter løslatelsen ga Venner opp direkte aksjon, men angret aldri på det han hadde gjort: «Uten den radikale militansen i min ungdom, uten håpene, skuffelsene, de mislykkede planene, fengslingen, nederlagene, uten denne spennende og brutale erfaringen, ville jeg aldri ha blitt den meditative historikeren jeg er.»
Han skrev mer enn 50 bøker, inkludert historiske verk om den russiske borgerkrigen og om Pétain-perioden, en studie av Ernst Jünger, og til og med en historie om den amerikanske borgerkrigen. A Samurai of the West var hans siste bok, utgitt posthumt. Han fullførte den vinteren 2012, med selvmordet sitt svært klart i tankene. En venn fortalte at hans «frivillige død» hadde vært «lenge overveid, grundig forberedt og utført med ro.»
I sitt oversetterforord skriver Alexander Raynor at denne boken er «en beskjed til oss som fortsatt lever, husk hvem du er, og kjemp for det som gjenstår av vår sivilisasjon før det slukkes for alltid.» Raynor legger til: «Det som en gang virket som isolerte dissentstemmer, har nå blitt et kor av trass. Motoffensiven for europeisk sivilisasjons overlevelse har begynt.»
Venner mistet aldri håpet om at Europa ville overleve. Han var ingen spenglerianer som trodde på uunngåelig sivilisasjonsforfall. Han foraktet hva kontinentet hadde blitt, men Europa selv levde fortsatt: «Det som går til grunne er de ytre formene, som politiske eller religiøse institusjoner. Men sivilisasjonenes røtter er praktisk talt uforgjengelige så lenge folket som var deres matrise ikke har forsvunnet.»
Gjenfødelse krever kamp, men Venner foreslo ingenting konkret, han advarte bare om at «politikken har sine egne regler, som ikke er etikkens.» Til dem som forsøker å endre lover, regjeringer og presidenter, skrev han: «uansett handling, må din prioritet være å dyrke i deg selv, hver dag, som en innledende invokasjon, en uforgjengelig tro på den europeiske tradisjonens varighet.» Som håndbok for dissidenter, slik Venner kalte boken i undertittelen, stiller den strenge krav.
Degenerert Europa
For Venner var Europas avhendelse en ubeskrivelig gru, gjort mulig bare fordi Europa hadde blitt «et feigt, amnesisk, formeløst og skyldtynget hele, som søker å beskytte seg mot barbarenes vold gjennom bønnfallende og ynkelig smiger.»
Han var rasende over at i samfunn der folket angivelig styrer, ble europeere aldri spurt om de ønsket å bli erstattet. «Slik er demokratiets virkelighet,» skrev han, «det tilbyr bare valg mellom bagateller.» Problemet lå i troen på Europas «universelle kall» til å bygge «en antatt verdenssivilisasjon» som ingen må utelukkes fra. Europeerne glemte at folk er uendelig ulike, og at «det eneste de har felles er sin animalitet.»
Og hva er denne «verdenssivilisasjonen»? En fornektelse av alt antikt, vakkert eller heroisk som gjør europeerne til dem de er. Venner foraktet det «våre dekadanseherrer» har bygget, «en verden av sex, moro og penger» som aksepterer hvem som helst, så lenge han underkaster seg.
Denne «verdenssivilisasjonen» dyrker en ny gud kalt BNP, en evighetsmaskin av økonomisk vekst «avhengig av konsum av unyttige varer.» «For å leve bedre burde man kanskje konsumere mindre,» skrev han, og «frigjøre seg fra sløseriets galskap, fra konsumismens narkotika.» Konsum alene kunne ødelegge Europa, fordi ingen samfunn frivillig vil velge å konsumere mindre, og hensynsløs utnyttelse vil ødelegge planeten.
Samtidig «har skjønnheten forlatt våre liv og stengt seg inne i museer.» Til tross for blendende teknologiske fremskritt, har offentlige bygg og kunst blitt like stygge som de «slukørede og brokete menneskemassene», både europeiske og fremmede, som fyller Europas gater.
Venner hadde andre hatobjekter: Likekjønnet ekteskap var «et uutholdelig angrep på en av de siste grunnvollene for vår sivilisasjon.» «Ekteskap er foreningen mellom en mann og en kvinne med tanke på forplantning.»
Hva en mann bør være
I en degenerert verden spurte Venner: «Hvordan kan man unngå å være en rebell?» På omslaget av denne boken er kobberstikket fra 1513 av Albrecht Dürer kalt Riddere, døden og djevelen. Venner kaller ridderen «den mest berømte rebell i vestlig kunst» og han forsto godt hva opprør innebar:
«Motet til en radikal motstander i en borgerkrigsepoke krever en nerve som får heltene fra regulære kriger til å blekne. De sistnevnte mottok sin legitimitet og ære fra samfunnet. Tvert imot må den radikale motstander hente sine begrunnelser fra seg selv, konfrontere allmenn misbilligelse, flertallets avsky og en undertrykkelse uten glans.»
«Rebellen står i intimt forhold til legitimitet. Han definerer seg mot det han oppfatter som illegitimt. Stilt overfor bedrageri eller skjending er han sin egen lov gjennom troskap til tilsølt legitimitet.»
Disse ordene har spesiell betydning for noen av oss.
Opprør er for det meste menns arbeid, menn som feminismen frykter, fordi den både nedvurderer maskulinitet og ødelegger femininitet. Venner hadde trolig aldri hørt begrepet «giftig maskulinitet», men han forsto dumheten bak det:
«Det maskuline alene, sies det, ville skape en verden av brutalitet og død. Det feminine alene, det er vår verden, fedre har forsvunnet, barn har blitt lunefulle, myke, tyranniske monstre. Kriminelle er ikke skyldige, men ofre eller syke som må dilles med. Psykologene multipliseres.»
Venner snakket uten skam om kravet om at menn må være bevisste på «krigens horisont»: «Krigens tilstedeværelse, selv tilslørt, er det som gir mening og poesi til et samfunn. Krigens utslettelse fra historiens horisont har ført til maskulinitetens forsvinning.»
Når han ikke er i kamp, skal en mann alltid være bevisst muligheten for vold. Han vet hva som er verdt å dø for og er trygg på at han ville velge døden når det er den ærefulle veien. Menn bør være fysisk sterke og ha kunnskap om kampsport.
Samtidig roste Venner også «et feminint heltemot som ikke er krigens. Kvinners daglige heltemot er det konvensjonell diskurs taler minst om. Likevel må man være blind for å ikke se det i den energien som kreves for de kontinuerlige oppgavene som sikrer livets evige gjenfødelse og som er femininitetens essens.»
Da Venner var i Algerie var krigen ikke på horisonten, men nærværende. Han beundret den «supreme dyktighet» hos menn som fallskjermjegeroberst Marcel Bigeard fra det tredje koloniale fallskjermregiment, hvis metode for å inspirere total lojalitet var «å kreve alt mens han tilbød i bytte bare lidelse og død.»
Venner siterer en journalists vurdering av Bigeard og hans menn:
«Fascister og fallskjermjegere avviser den kristne religions lidelse fordi den representerer en underkastelse under en guddommelig vilje. Den kristne aksepterer lidelse, Bigeard søker den. Han går til den stolt, ikke med ydmykhet. Akseptert lidelse bringer den kristne nærmere sin Gud, den søkte lidelsen gjør fascisten til en gud.»
Kristendommen
Venner viet mange sider av boken til kristendommen, som han verdsatte, men bare som del av Europas historie. Han var ikke troende, men valgte å avslutte sitt liv i Notre-Dame-katedralen, «som jeg respekterer og beundrer, hun som ble bygget av mine forfedres geni på mer eldgamle kultsteder som minner om våre uminnelige opprinnelser.»
Venner hadde mer sympati for ånden fra «de mer eldgamle kultsteder» og så kristendommen som et fremmed og farlig påheng til sitt folks egentlige natur: «Hvis europeere har kunnet akseptere det utenkelige [erstatning] så lenge, er det fordi de er ødelagt innenfra av en svært gammel kultur av skyld og medlidenhet.» Han skrev også om kristent universalisme som får europeere til «å gjennomgå invasjon som noe normalt, som den herskende oligarki selv har erklært ønskelig og gunstig.»
Venner bemerket at Jean Raspail, i romanen De helliges leir, også advarte om at kristendommen knuser ånden som trengs for å forsvare Vesten. Venner siterte også den franske politiske filosofen Pierre Manent: «Kristendommen har innført et meningsløst gap mellom det mennesker gjør og det de sier, det kristne ord krever at mennesker skal elske det de naturlig hater, sine fiender, og hate det de naturlig elsker, seg selv.»
Venner skrev om fremtredende franske intellektuelle som forlot troen:
«De hadde forlatt kristendommen slik man frigjør seg fra et fremmed system, for å gjenfinne det åndelige universet fra sine opprinnelser. Et univers som hadde begynt før dem og ville fortsette etter dem.»
Venner undret seg over de doktrinære kampene i den tidlige kirken:
«Kjærlighetens religion produserte blant sine egne et uforsonlig hat over spørsmål som virker nytteløse og uforståelige for våre øyne. Det var i blodet og asken til kjetterhøvdinger, blant fryktelige rivninger, at den offisielle doktrinen ble konstruert.»
Venner kritiserte også kristendommen fordi det ikke finnes noen måte å teste dens resultater på, i motsetning til regjeringer, konstitusjoner og herskere: «Denne religionen lovet ingenting på jorden og alt i en annen verden, som den selv var eneste dommer over.»
Venner mente det var absurd at Roma adopterte en fremmed kult som imperiets religion. Men han noterer at europeerne formet den etter sine egne tradisjoner. Dyrkelsen av Maria reddet kvinnen fra den misogyni som fulgte med den fristende og fordervende Eva, og jomfrukulten var en tilbakevending til hedenske gudinner og til og med til alver og naturånder.
Venner avviste også det han kalte «kristent antroposentrisme», i motsetning til den hedenske forståelsen av at mennesket er del av naturen. Han hånte budet fra «den jødiske Gud»: «Vær fruktbare, fyll jorden og legg den under dere.» Mennesker skal ikke legge jorden under seg, men beskytte den. De skal ære helligdommen i kilder, fjell og skoger, slik hedninger gjør, og finne åndelig næring i naturens storhet. Selv troen i Notre-Dame, argumenterte Venner, er ikke «judeokristen» men «pagano-kristen.»
Utover troen er kirken fortsatt et fristed fra moderniteten, et sted for ro og en flukt fra vulgaritet. Selv for ikke-troende er en vakker, gammel bygning et monument over forpliktelse, et uttrykk for den europeiske viljen til å bygge for århundrer fremover.
Men dagens kristendom har mistet nerven. Den vanner ut sine læresetninger, tilbyr skrift i à la carte-format og innbiller seg tåpelig at andre religioner er dens allierte. Frafalne kristne driver inn i kulter av «det dampaktig overnaturlige og medfølelse» som har kristent preg, men ingen av religionens tradisjon for seksuell, åndelig, materiell og moralsk disiplin. Samtidig «har Shoah steget opp til rang som sivil religion i Vesten.»
Venner skrev at kommunismen og fascismen ikke har noen svar, og at både religion og filosofi er tause om det ultimate spørsmål: Hvorfor er det noe heller enn ingenting?
For den europeiske mann er derimot «den vitale følelsen av å tilhøre et folk som går foran og overlever ham» en form for udødelighet, mer sikker enn noe kristendommen lover. «Det er gjennom historie og vekket minne at jeg gjenoppdager de glemte grunnvollene av europeisk spiritualitet,» skrev han, og en mann som bygger på dette grunnlaget er like trygg og uimotsagt som et fjell eller en elv. «Det er ved å bestemme over seg selv, ved virkelig å ville sin skjebne, at man seirer over intetheten. Det er ingen flukt fra dette kravet, for vi har bare dette livet.»
Til slutt, for slike menn, er «meningen og poesien» av «krigens horisont» aldri langt unna:
«Jeg gjør opprør mot negasjonen av fransk og europeisk minne, truet som alle mine europeiske brødre med å gå til grunne åndelig og historisk, dette minnet er mitt mest dyrebare eie. Det er det jeg må støtte meg til for å bli gjenfødt.»
Våre grunnleggende dikt
Hvordan blir en europeer det han er? Venner kalte vår sivilisasjon «en unik måte å være kvinner og menn på i møte med liv, død, kjærlighet, historie, skjebne», og den måten begynner med Homer. Iliaden er vår første tragedie og Odysseen vår første roman:
«Ved å fortelle om prøvelsene og lidenskapene til svært fjerne forfedre, forteller de oss at våre bekymringer, våre håp, våre sorger og vår glede allerede har vært levd av våre forgjengere, som også er unge, lidenskapelige til tider til vanvidd, men også vise og måteholdne.»
For europeerne minner den grunnleggende dikter dem på at de ikke ble født i går. Han etterlater dem fundamentet for deres identitet. «Fremtiden slår rot i fortidens minne.»
Venner minner oss om at utallige litterære verker fra antikken har gått tapt, og mange har overlevd bare i fragmenter. Det er bare på grunn av enorm og vedvarende ærbødighet for Homer at vi kan lese hans dikt i sin helhet. I biblioteket i Alexandria var Homer etter sigende den mest studerte forfatteren. Da Katarina den store grunnla en havneby ved Svartehavet i 1794 etter å ha fordrevet tyrkerne, ga hun den navnet Odessa, til ære for Odyssevs.
For Homer er ikke mennesker slaver av orientalske guddommer som påtvinger vilkårlig moral under trussel om grusom dom. Venner forklarer:
«Jahve kan skape, modifisere eller ødelegge som han vil, og det er bare av hans godhet at han har skapt lover for universet. Denne forestillingen om en skapende makt, forut og overordnet verdens orden, er helt fremmed for Homer og de gamle grekere.»
For dem er selv gudene underlagt kosmos’ evige lover, som er eldre enn gudene. Venner så dette som diametralt forskjellig fra Israels religion, der det ikke finnes noe annet enn Guds vilje.
Derfor blir mennesker «aldri dømt etter abstrakte kategorier av absolutt godt eller ondt, men etter hva som er edelt, generøst, rettferdig eller uverdig og nedrigt.» De er enten «vakre eller stygge, edle eller skammelige.» Det finnes ingen skjønnhet uten høflighet, uten moralsk og fysisk balanse. Etikk og estetikk hører sammen, og frihet betyr konformitet med naturens rasjonelle og evige orden.
Dermed er «de dydene Homer synger ikke moralske, men estetiske», og han viser dette gjennom eksempel snarere enn forklaring. Som de beste filosofer lærer hans figurer visdom ikke gjennom hva de sier, men gjennom hvordan de lever.
Akilles og Hektor, Penelope og Andromache er ikke antikviteter, men modeller for alle tider, «autentiske menn, edle og fullendte, som strakte seg mot mot og som søkte i handling målestokken på sin fortreffelighet, mens kvinner søkte i kjærlighet og selvoppofrelse lyset som gir dem liv.»
Sang ni av Iliaden var etter sigende grekernes favoritt. Akilles sier: «Menneskets liv finnes ikke igjen; aldri igjen lar det seg gripe eller tas, fra den dag det har forlatt tennenes inngjerding.» Venner argumenterer for at rent liv ikke har verdi: «Det er verdt bare sin intensitet, sin skjønnhet, den ånd av storhet som hver mann, først i egne øyne, kan gi det.»
Akilles er helten i Iliaden: «Alt i ham trosser døden. Han tenker lite på den, selv om han vet den er nær. Han elsker livet nok til å foretrekke dets intensitet fremfor dets varighet.»
Og likevel undret Venner seg over om ikke Homer likte Hektor enda bedre. Den trojanske prinsen er dypt knyttet til sin hustru og sin familie, lojal mot sitt hjemland og urokkelig i dets forsvar. Venner skrev at det er Hektors ord som best definerer den europeiske manns krigerske natur: «Jeg har ingen hensikt om å dø uten kamp eller uten ære, eller uten en høy gjerning hvis beretning vil nå menn som kommer etter.»
I Iliaden er menn i krig, og deres plikt er klar. Menn er ikke alltid i krig, men de må alltid ha sans for proporsjon og gjensidig forpliktelse, mellom ektemann og hustru, leder og underordnet, by og borgere. De bygger på kvaliteter som vil vare. «Et samfunn som kan lese sin fremtid i sin fortid er et samfunn i hvile, uten angst,» men «når krigen kommer, går hele folket til vollene, fienden har ingen allierte innenfor.» Alltid krigens horisont.
Venner skrev at Homer er spesielt viktig i degenererte tider, fordi han er kilden til autentisk europeisk tradisjon, «essensen av en sivilisasjon over svært lang tid, det som motstår tiden og overlever religioners, moters eller importerte ideologiers forstyrrende påvirkninger.» Det som kveler oss i dag er ikke vår permanente sivilisasjon. Den må søkes i det beste av det fortiden har etterlatt oss: «Den greske sivilisasjon, som ble født med Homer, er alle Europas modersivilisasjon.»
Homer kunne til og med være nøkkelen til vår overlevelse:
«Etter å ha blitt kastet ned fra den dominerende posisjon som fortsatt var vår før 1914, og deretter styrtet ned i en avgrunn av negasjon og skyld, er vi de første europeere som står overfor plikten til fullstendig å tenke om vår identitet ved å vende tilbake til våre autentiske kilder. Den antikk vi påkaller er ikke de lærdes. Det er en levende antikk som vi har til oppgave å gjenoppfinne.»
Samuraier fra vesten
Bokens tittel kommer fra et kapittel kalt «En omvei gjennom Japan.» Venner respekterte bushido som etikk for en militær adel, en raffinert kult av verdighet som hadde mye til felles med den europeiske ånden. Frem til Commodore Matthew Perry åpnet landet deres i 1853, var japanerne fornøyd med å leve i isolasjon etter egne koder. Japan var teknologisk uforberedt på å møte Vesten, men Venner mener at ingen land var bedre forberedt mentalt, takket være dets krigerånd.
Samuraiens mål var fullkommen selvbeherskelse, mye lik stoikernes mål, som Venner beundret. I motsetning til Europa, der det fantes konstant spenning mellom Bergprekenen og krigerånden, hadde samuraien en religion som passet ham perfekt.
Krigeren eller zenmesteren mente det var «nødvendig å forberede seg på døden hver morgen og kveld, dag etter dag.» Slik unngår man «livets angst og dødsfrykten.» Venner skriver om kamikazepilotene som ikke klarte å snu krigens gang, men som gikk villig i døden. Var deres død forgjeves? «Bare lidelsen, når den er påført, har ingen mening. Selvvalgt død har den mening man gir den, selv når den er uten praktisk nytte.»
Venner så i kamikaze-ånden det samme som hos de 47 herreløse samuraier som i 1703 sikret seg evig ære i Japan for sin lojalitet til døden, gjennom smertefull rituel seppuku. Venner beundret også selvmordet av åndelige og politiske grunner til den store japanske romanforfatteren Yukio Mishima i 1970. Det er ingen tvil om at han i disse handlingene så den typen mening han håpet å finne i sin egen.
Venner skrev at slik det var for samuraien, «var det å lære å dø godt den store saken for stoikerne.» «Frivillig død» var «den filosofiske handling fremfor noen, et menneskelig privilegium som ble nektet de udødelige gudene.»
Cato den yngres død var et av antikkens mest berømte selvmord. Som urokkelig forsvarer av den romerske republikken nektet han å leve under det han så som Julius Cæsars tyranni og avviste nåden som ble tilbudt, som ydmykende. «Nå tilhører jeg meg selv,» sa han, før han tok sitt eget liv med sverd.
***
Historien er alltid uforutsigbar. Ingen som levde i 1900 kunne ha forutsett forvandlingene, revolusjonene og katastrofene som skulle komme i århundret som fulgte. Ingen kunne ha forutsett at Europa ville gå ut i dødsmarsjen som Dominique Venner kjempet så hardt for å stanse.
Han hadde sikkert rett da han skrev:
«En bok har aldri makt til å forandre verden, og det ville være latterlig å håpe det. Det er verden som forandrer seg og som noen ganger venter på nye bøker. Vi har gått inn i slike forandringer.»
Bare timer før han døde skrev Dominique Venner disse ordene: «Vi går inn i en tid der ordene må valideres av handlinger.» Han levde, skrev og døde for en sak, og dens fremtidige suksess eller nederlag er opp til oss.
