I en tid der bøker i stadig større grad reduseres til digitale filer eller masseproduserte engangsartikler, minner denne teksten oss om hva vi har mistet: den estetiske helhetsopplevelsen som gamle bøker en gang ga, med solide omslag, gullsnitt, kjærlige forord og et håndverk som bar preg av varighet og verdighet. Hvorfor nøye seg med det billige og forbigående, når litteraturen fortjener et varig og vakkert hjem?
Av: Spartabube. Oversatt av Rabulisten.
Hører du til de få som fortsatt leser bøker? Ja, hører du til og med til de få utvalgte som ikke bare laster ned elektroniske bøker på en digital enhet, men faktisk setter pris på følelsen av behandlet papir og som derfor fra tid til annen besøker en bokhandel for å finne ut hva som finnes av nye salgssuksesser?
Boken aura
For i motsetning til det elektroniske plagiatet, har ekte bøker en aura av kraft og ro, som også oppstår gjennom måten man omgås dem på: Som oftest leser man avslappet, i rolige omgivelser. Jeg selv har i hvert fall vanskelig for å lese Wagners operaer mens jeg kjører bil eller tar en hard runde med knebøy.
Denne auraen av ro forsøker bokhandlere naturlig nok å gjenskape gjennom sin interiørarkitektur. Rommets aura skal samsvare med utvalget og det dreier seg ikke om høylytte skytespill, men om skriftlige kulturprodukter. Men føler du deg virkelig rolig og avslappet når du kikker rundt i reolene på jakt etter noe nytt? Finner du virkelig ro blant alle disse moderne bøkene, som er designet, trykket og plassert her utelukkende for å tjene penger på deg? Er de billige pocketbøkene som tilbys egnet til å glede øyet?
Estetikkens betydning
Jeg har skrevet tidligere at estetikk ikke er trivielt, og jeg påstår at de fleste, som med arkitektur eller servise, ikke en gang er klar over hvor dyptgående hverdagsestetikkens engangsmentalitet påvirker livsfølelsen.
Still deg selv følgende spørsmål: Hvor bor de lykkeligere menneskene? I 1800-tallets bygårder eller i Østblokkens betongblokker? Og hvorfor? Hvem flytter dit av estetisk overbevisning og ikke av økonomisk nødvendighet? Har en familiefar med enebolig og hage noen gang inderlig lengtet etter en leilighet i blokk fordi det manglet i hans livslykke?
Kan det være at tingene vi omgir oss med faktisk påvirker psyken vår? At mønstrene vi tenker i manipuleres subtilt, i den ene eller andre retningen? Jeg mener det grenser til arrogant uvitenhet å utelukke slike effekter bare fordi man ikke er bevisst på dem, særlig når de fleste mangler sammenligningsgrunnlaget.
Materialkostnad er ingen unnskyldning
Tenker man seg om, kan det ikke være materialkostnaden som gjør at litterære verk i dag stort sett trykkes i billigst mulig format.
Forlaget Nikol tilbyr bøker innbundet i solid papp til under 4 euro (47 NOK). Selv om man ikke antar at forlaget drives profittorientert: Hvis det ikke får ekstern finansiering, kan produksjonen av slike bøker ikke koste stort mer enn det. Trolig koster de langt mindre. Bare for å gi en konkret prisramme.
Når jeg tenker på at forlaget Reclam ofte utgir innholdsmessig fremragende verk, så skulle jeg ofte ønske at de la på fire euro til og ga dem et solid omslag. Da kunne de bare øke utsalgsprisen med fire euro. Jeg ville gladelig betalt det. Og hvis boken uansett koster 18 euro og har tusen sider, spiller fire euro ekstra ingen rolle. 18 eller 22 euro (210 til 260 NOK) det endrer ikke min kjøpsbeslutning. Og da hadde man en bok som ikke bare overbeviser med innholdet, men også er solid og visuelt tiltalende.
Billig er feil vei
Jeg vil nemlig ikke kaste boken etter å ha lest den, særlig ikke når den har kostet en tosifret sum. Jeg synes derfor Reclam bommer med strategien om å produsere bøker i billigst mulig form, for 18 euro (210 NOK) er ikke lenger billig.
Og selv Reclam er et forlag som lykkes godt med den visuelle utformingen. Oransje og gule omslag er kanskje ikke alles smak, men ser man bort fra fargen, er motivene alltid preget av estetisk tilbakeholdenhet.
Hos andre forlag finner man derimot omslag som ser ut som de stammer fra en laser-diskotek, og hvor det virker som grafikeren har gjort mer arbeid enn forfatteren. Og så er det hele kategorien e-bøker, som reduserer boka enda mer til en engangsartikkel.
En reise gjennom århundrene
For hundre år siden så bøker helt annerledes ut. Omslaget var ofte i skinn, halvskinn eller lerret, gjerne med gullpreg og forseggjort snitt (fargede eller forgylte sidekanter). Bokomslaget var ikke reklameflate for forlaget, men nøktern og elegant.
Og nettopp derfor er gamle bøker så vakre og langt fra billige i uttrykket. De har et omslagsdesign, men det er ikke påtrengende som hos moderne bøker, det er tidløst klassisk. Er det ikke en glede å holde noe slikt i hendene?
Jeg eier et bind fra 1853. Bare tanken på alt dette verket har vært vitne til! Selv om det nå må håndteres forsiktig, er det langt fra noen sak for papirgjenvinning. Tvert imot: limer man omslaget skikkelig sammen igjen, er det så godt som nytt. Slike ting kan gå i arv gjennom generasjoner og slik akkumuleres familiens sosioøkonomiske status: ved å bygge videre på forfedrenes prestasjoner og gjøre det mulig også for barna, ikke ved å begynne fra null i hver generasjon. Det er snilt mot forlaget, men ikke mot familien. Pocketbøker er billige for individet, men frarøver neste generasjon og dermed dine egne gener – den rettmessige arven. Er ikke det argument nok for å kjøpe kvalitet?
Den gamle kvaliteten forblir uovertruffen
Kvalitetsfallet har skjedd gradvis, slik at den øvre enden av kvalitetsnivået er blitt stadig lavere. Pocketbøker fantes også på 1800-tallet, men fra og med andre halvdel av 1900-tallet begynte man å droppe snitt og gullinnslag selv i innbundne bøker. Og i dag?
Gullsnitt finnes kanskje fortsatt i bibler og kirkelige salmebøker. Marmorsnitt eksisterer praktisk talt ikke lenger. Og likevel virket denne mest edle og arbeidskrevende bokkanten nærmest som normalitet for hundre år siden. De fleste frakturbøker jeg eier har marmorsnitt. Kanskje har jeg bare fått tak i prakteksemplarene – men prøv selv å finne en moderne utgave av Shakespeare med marmorsnitt. Lykke til.
Visst finnes det i dag bøker med lerret, skinn og gullpreg. Men jeg får likevel inntrykk av at også disse er masseproduksjon som bare later som de er eksklusive. Gullet flasser av som glitterstøv (om det ikke faktisk er glitter), og man ser tydelig heftene i innbindingen, som aldri danner en jevn bokblokk. Manglende snitt forsterker inntrykket. Disse moderne praktutgavene er ikke bedre enn de gamle, ikke engang når det gjelder typografi. Den gamle kvaliteten når de aldri opp til.
I dag skuffer også det indre innholdet
Som oftest holder det med et overfladisk inntrykk for å kjenne et menneske og det samme gjelder for bøker. For omslaget er ikke det eneste man kan kritisere ved moderne utgaver. Jeg synes papirkvaliteten i gamle bøker nesten uten unntak er bedre: sidene er glatte og nesten polerte, bokstavene sylskarpe. Sammenlignet virker moderne bøker trykket på porøst trekkpapir.
Jeg vil også fremheve innholdet i disse gamle verkene, som ikke bare er slengt sammen, men ofte utstyrt med kjærlige forord, kommentarer og noter av fagfolk.
Et eksempel: i Hoffmann von Fallerslebens selvbiografi oppdaget jeg at utgaven min var forkortet. Først sukket jeg irritert, slike forkortelser er ofte gjort av dilettanter som misunner forfatteren og kutter alt de ikke liker. Ofte uten å si ifra og først absurde tankesprang i teksten avslører dem.
Ikke slik hos Hans Benzmann: Han markerer alle kutt, forklarer kriteriene han har brukt, og gir til og med korte sammendrag av de utelatte delene! Jeg kjenner bare denne mannen gjennom lesningen av Hoffmanns bok, men det er nok til at jeg respekterer ham. Det er tydelig: denne mannen brant for sitt arbeid!
Quo vadis?
Og det er kanskje det sentrale problemet: Forlagene i vår tid, som er utmålt og styrt av gjennomsnittet heller enn det sanne, gode og skjønne, har knapt noe valg: de må optimalisere tilbudet for massen. Massebøker for massemennesker, og stadig kreves mer, fordi de tomme sjelene fort sløves.
Det blir ikke tid til lidenskap og engasjement, for gjennomsnittet verdsetter det ikke. De vil bare ha noe raskt og billig. Og utseendet matcher innholdet: overflatisk, effektjagende, uten noe snev av det varige eller verdifulle.
Men allerede i dag står det enhver fritt å ta avstand fra forbrukersamfunnet og bruk-og-kast-mentaliteten. Man trenger ikke redde hele verden med ett mesterverk. I stedet for å tvinge frem en kulturendring ovenfra, kan man begynne med å gjøre sitt eget livsrom til en personlig utopi. Det er ikke bare mer troverdig, når nok mennesker gjør det samme, kommer samfunnsendringen av seg selv: Tidsånden er allerede åpenbart i utakt med makthaverne.
I motsetning til aviser og flygeblader er boka et barn av sin tid, men verdien i innholdet er tidløst. Selv i dag kan man lese forfattere fra antikken og føle seg intuitivt forstått av en mann som har vært død i tusener av år. Et litterært verk kan overskride tidens grenser. Ville det da ikke være passende å kjøpe det i en like varig drakt?
