En rekke islamske tekster og historiske eksempler trekkes ofte frem i debatten om begrepet taqiyya, forstått som religiøst begrunnet villedning eller strategisk tilpasning overfor ikke-muslimer. I dette leserinnlegget vises det til koranvers, hadither og historiske hendelser som av enkelte tolkes som grunnlag for «hellig løgn» i møte med fiender eller under press.
Av: Walid Ali, Oslo.
I surah 3:54 står det at Allah er den største av bedragere og forførere, Al Makr. Se også for eksempel 8:30 og 10:21.
I surah 3:28 står det at muslimer ikke må ta ikke-muslimer som venner, med mindre det er for å beskytte seg selv mot fare. Det vil si at man i perioder kan fremstå som vennlige, men kun for å oppnå fordeler og beskyttelse. I en kommentar til dette verset sier Abu Ad-Darda, en kompanjong av Muhammed: «Vi smiler i fjeset på ikke-muslimene og bak ryggen deres forbanner vi dem.»
Ifølge surah 9:3 er Allah og hans budbærere frie og trenger ikke ta hensyn til noen krav fra ikke-muslimer.
I hadith sier Muhammed: «Krig er bedrag.» Sahih Bukhari (52:269). Dette var i forbindelse med at Muhammed og hans menn hadde drept Usayr ibn Zarim og hans 30 ubevæpnede venner etter at de var «garantert» fri passasje.
Et annet sted i hadith sier Muhammed at løgn er akseptabelt når man skal forføre en fiende. Sahih Bukhari (84:64–65), noe de fleste lærde imamer regner for gjeldende til alle tider.
Vi har også en kjent historie om den jødiske poeten Ka’b ibn al-Ashraf, som profeten Muhammed hadde blitt fornærmet av på grunn av et vers i et av diktene hans. «Profeten utbrøt på et tidspunkt: Hvem vil drepe denne mannen som har fornærmet Allah og hans profet?»
En ung mann ved navn Muhammad ibn Maslama meldte seg frivillig og spurte om han fikk tillatelse av profeten til å lyve til poeten i den hensikt. Profeten godtok det. Ibn Maslama reiste for å møte Ka’b og begynte å klage på Muhammed helt til «misnøyen» hans med islam ble så overbevisende at Ka’b til slutt senket garden og ble venn med ham.
Etter å ha vært venn med ham en stund dukket Maslama opp med en annen «krypto-muslim», uten at Ka’b fattet mistanke. De angrep og slaktet ham. De brakte så hodet hans til Muhammed til stor lovprisning av Allah. Hadith 4:271.
I Spania i 1492, etter at de kristne omsider hadde klart å gjenerobre landet etter nesten 800 år med jihad og ubeskrivelige grusomheter utført på den kristne befolkningen, fikk muslimene ultimatumet om enten å konvertere eller reise hjem til Afrika. Dette var fordi de fortsatte med den terrorvirksomheten som de hadde holdt på med helt siden Tarek gikk i land der i 711 og erobret landet.
Man så da at de tilsynelatende gikk over til kristen tro, ble døpt og deltok i kristne handlinger som nattverd, men dette var bare et spill for galleriet. Hjemme resiterte de koranen og forkynte uforsonlig hat mot de vantro, kristne, og forpliktet seg fortsatt til å reunderlegge seg Spania.
De kristne på den tiden var heldigvis såpass våkne at de oppdaget dette. Det førte etter hvert til at alle muslimer ble fordrevet til Afrika mellom år 1609 og 1614. Med det var islams nesten tusenårige krig mot Spania over.
Man ser utallige eksempler på dette i islams historie. Raymond Ibrahim har for eksempel også dvelt ved dette både i «The Two Swords of Christ» og «Sword and Scimitar».
Et av flere moderne eksempler er fra 2013 i Tyrkia, da flere muslimer ble arrestert etter avsløringen av et drapskomplott mot en kristen pastor. Fjorten muslimer, inkludert minst tre kvinner, ble arrestert. Den aktuelle pastoren Emre Karaali sa: «To av dem gikk i kirken vår i over et år og var som familie. En av dem ble til og med døpt, men i realiteten hadde disse menneskene infiltrert menigheten vår og samlet inn informasjon om meg, min familie og menigheten og planla et angrep mot oss.» – Christianity Today, Turkish Police Foil.
Muhammed sa selv: «Jeg ble en overkommer og rik ved terror.» Bukhari (4.52.220). Dette summerer ifølge enkelte kritikere godt opp hvordan etterfølgerne hans også oppførte seg.
