I en tid hvor amerikansk konservatisme rystes i sine grunnvoller, vender unge republikanere blikket innover og stiller spørsmål ved tidligere dogmer. I dette leserinnlegget reflekterer Balbino Katz over hvordan et nytt utenrikspolitisk instinkt vokser frem blant den oppvoksende generasjonen, et instinkt som setter America First før gamle allianser og som kanskje, får Lindberghs glemte byste til å smile.
Av: Balbino Katz. Oversatt av Rabulisten.
I Washington finnes det en statue som altfor ofte blir glemt. I et bortgjemt hjørne av det nasjonale luft- og romfartsmuseet står en stivnet byste av Charles Lindbergh, blikket vendt mot det fjerne, mot Atlanteren. Dette ansiktet av bronse, uforanderlig gjennom tiår med blind atlantisk tilpasning, kunne likevel i disse dager ha antydet noe som ligner et «soutire», et smil dratt fram mellom de metalliske kjevene, nesten umerkelig, men like fullt synlig, for den som vet å se.
For nå blåser en ny vind over breddene ved Potomac. Washington Post, ved journalisten Terell Wright, meldte 30. juni om en stille, men avgjørende utvikling, den amerikanske republikanske ungdommen vender seg bort fra den pro-israelske ortodoksien som lenge har vært et slags trosbekjennelsesskrift i konservative kretser. Det er ikke tankesmiene, men campusene som dirrer av denne dissensen. På Miami University, Xavier College og Saint Mary’s kjenner unge konservative seg ikke lenger igjen i den betingelsesløse støtten til den israelske staten. De gjenoppdager en gammel melodi, America First, sangen Lindbergh sang før USAs inntreden i andre verdenskrig, til stor skandale for østkystens elite.
En student ved Xavier, Josiah Neumann, oppsummerer den nye holdningen med frimodighet, «For å være America First, må stjernene og stripene komme før Davidsstjernen.» Alt er sagt. En slik uttalelse kunne knapt ytres, i alle fall ikke uten konsekvenser, under Bush-årene. Amerika er i endring, og endringen kommer ikke fra eliten, men fra randen, fra de unge, som ikke lenger er koblet til storkonsernenes presse, men til alternative medier, slik Andrew Belcher, leder for det republikanske studentlaget ved Miami University, påpeker.
Journalisten Terell Wright skildrer dette opinionsskiftet med nyanser, det handler ikke om et avvisning av Israel som sådan, men om en desillusjonert reaksjon på militær opptrapping, offentlig pengebruk og synet av Gaza lagt i ruiner av amerikanske bomber, levert av andre. Denne desillusjonen springer ikke ut av fiendtlighet, men av en fornyet oppfatning av verden, og av hvilken rolle Amerika bør spille i den. Selv i konservativt kristne miljøer, tidligere betingelsesløse støttespillere av sionismen, løsner språket, «Det var ikke barna som ba om denne krigen,» sier en ung republikansk aktivist fra Indiana. Medfølelse for sivile i Gaza er ikke lenger forbeholdt de progressive.
Når luft- og romfartsmuseet en dag tør vie en egen sal til angrepet på USS Liberty, det amerikanske spionskipet som ble angrepet av det israelske militæret i juni 1967 utenfor Sinai, da kan man si at Amerika virkelig har endret seg. Den dagen, under en himmel av asurblått og blod, gikk israelske jagerfly og torpedobåter løs på det amerikanske fartøyet i over en time. 34 sjømenn ble drept, 171 ble såret. Israels regjering hevdet det var en identifikasjonsfeil, og Washington arkiverte saken under «nyttige glemsler». Intet museum, ingen plakett, ingen æresbevisning. Tausheten har vart i nesten seksti år. En dag må man møte dette fortiden ansikt til ansikt, slik at utenrikspolitikken ikke lenger styres av diplomatisk hukommelsestap.
Man skal ikke overvurdere dette nye skjelvet. Kongressen står fortsatt i hovedsak skulder ved skulder med Tel Aviv, lobbyene holder vakt, og de profesjonelle kommentatorene messer fortsatt det geopolitiske rosenkransbønnet fra 2000-tallet som i transe. Men disse mediene, som lenge var evangelister for grenseløs intervensjonisme, ikke minst Fox News, har ikke lenger noen autoritet overfor den oppvoksende generasjonen. De unge republikanerne leser ikke lenger Wall Street Journal, de ser ikke lenger på Hannity, og de kaster et likegyldig og mistenksomt blikk på CNN, som om de bladde i en almanakk fra forrige århundre. Deres virkelighet er et annet sted, i Joe Rogans endeløse podkaster, i Matt Walshs nettranter, i de brutale og ofte kaotiske trådene på X, denne ufiltrerte agoraen der umiddelbarhet teller mer enn kommentar. For dem lyver TV-en gjennom utelatelse, pressen av vane, ekspertene av konstruksjon. De tror ikke lenger på fortellinger, de søker bilder. Denne medie-opprørskheten forklarer delvis hvorfor den offisielle versjonen av den israelsk-palestinske konflikten smuldrer opp. Man forteller dem ikke lenger hva de skal mene, de vil selv se, dømme, føle. Det er ikke Tel Aviv som forstyrrer kompasset deres, det er Times Square selv som har mistet retningen.
Denne republikanske ungdommen, på sin rotete men ærlige måte, synes å gjenoppdage en grunnleggende politisk sannhet, allianse er ikke underkastelse. At USA kan ha avvikende interesser fra Israel er ikke lenger et helligbrøde. Som den nasjonale venstre-kjetteren Ernst Niekisch skrev, «Politisk realisme begynner når man tør stille spørsmålet om nasjonens mål.» En hel generasjon, oppvokst med krigskatastrofer, virker nå villig til å svare, ikke lenger med slagord, men med handling.
Lindbergh ble i sin tid hatet, latterliggjort, mistenkeliggjort, kalt forræder. Kanskje var han bare forut for sin tid, forut for desillusjonen. Å se ham i dag bli stille rehabilitert av ytterkanten av et parti man trodde var fossilert, er en ironi som dufter av tragediens tilbakekomst i historien. Og hvis bysten hans trekker på smilebåndet, er det verken av hevn eller stolthet, det er fordi Amerika, kanskje, i ungdommens uregjerlige mumling, på famlende vis er i ferd med å finne tilbake til seg selv.
