Å forsøke å forsvare familien innenfor diskursen om moderne rettigheter er som å forsøke å redde Gondor ved å bruke Ringen.
Av Sebastian Morello 19. april 2026. Oversatt av Rabulisten.
Liberalismen er ikke simpelthen en sosial filosofi sentrert om personlig frihet, de styrtes samtykke, likhet for loven, og beskyttelsen av privat eiendom, selv om den ofte blir presentert som lite mer enn en forpliktelse til disse grunnsetningene. Angivelig taler liberalismen for ytringsfrihet, religion og forsamlingsfrihet, og understreker individuell autonomi og grenser for statlig makt.
Men i virkeligheten observerer vi under et liberalt regime den gradvise forsvinningen av slike ting. Folk finner seg selv begrenset, stadig fattigere, med enorme rikdommer konsentrert blant en liten elite. De blir underlagt politikk som de aldri stemte for, med loven brukt som et våpen for å straffe dissens. Og de finner seg selv kjempende for å skaffe eiendom, sårbare for stadig mer statlig avhengighet og inntrenging, og tankepolitisert.
Jeg tror at liberalismens uunngåelige tendens til å virkeliggjøre det motsatte av hva dens påstander innebærer skyldes liberalismens forankring i en antropologisk antakelse som ofte er uutalt, for å uttale den ville umiddelbart avsløre dens falskhet.
Liberalismen inneholder i seg selv en underjordisk og i stor grad uundersøkt hovmodighet: grunnleggende sett blir liberalismen ansett av liberalere som det naturlige og uunngåelige verdenssynet til menneskelige vesener når de først er fullt frigjort fra alt som holder dem fanget. Det antas at dersom påtvingelsen av liberalismen lykkes i sitt forsøk på å frigjøre samfunnets medlemmer, fra deres historie, kulturelle tilknytninger, ikke-valgte forpliktelser og plikter, skikker og seder, og alt annet som ellers kunne hindre etableringen av et fullt liberalt samfunn, da vil disse menneskene bli sine autentiske selv. De vil være uhemmet av bagasjen som hittil hindret dem fra å bli sine autentiske selv, og de vil følgelig oppdage at alle autentiske, frigjorte selv av natur er liberalere.
Liberalismen inneholder dermed en sirkulær logikk: liberalismen frigjør, de frigjorte vil uunngåelig være liberalere, disse frigjorte liberalerne vil fremme liberalismen. Og slik fortsetter det igjen og igjen.
En av de mest berømte liberalerne fra mitt eget land England, John Stuart Mill, skrev følgende:
Der hvor det ikke er personens egen karakter, men andre menneskers tradisjoner eller skikker, som er regelen for handling, der mangler en av hovedingrediensene i menneskelig lykke, og selve hovedingrediensen i individuell og sosial fremgang.
Så du ser, ifølge Mill må personens egen karakter, det vil si det antatt før-sosiale «autentiske selvet», frigjøres fra tradisjonen, og tradisjonens kvelertak på sosial adferd, dersom vi skal sikre menneskelig lykke og fremgang. Den store utfordringen liberalismen har funnet seg selv i strid med i vår egen tid, er imidlertid at dens indre sirkulære logikk har vist seg å være feilaktig i praksis.
Når for eksempel muslimer kommer til Europa fra Syria, Pakistan, Nord-Afrika eller et annet muslimsk land, og får de sosiale, moralske og økonomiske betingelsene for å bli angivelig frigjort, ser vi at slike muslimer svært ofte ikke blir liberalere, men fanatikere og ekstremister. Følgelig har vi det såkalte «diaspora-radikaliseringsfenomenet», som er gjenstand for stadig mer sosiologisk forskning, der fremveksten av jihadisme i hele den vestlige verden analyseres.
Det som er særlig interessant, er at når liberalere prøver å forstå hvorfor muslimer bosatt i Vesten blir jihadister snarere enn selv å bli liberalere, legger de rutinemessig skylden ikke på de islamske tekstene, heller ikke på imamene og predikantene, heller ikke på holdningene i det muslimske samfunnet, og heller ikke på noe annet knyttet til islam. Snarere legger de skylden på de innfødte europeiske befolkningene.
I mitt land er det derfor den øldrikkende, Saint George-viftende patrioten som får skylden for de vedvarende feilene i muslimsk integrering i Vesten, og følgelig blir han fordømt som «ytre høyre», et begrep hvis misbruk og overbruk har gjort det mer eller mindre meningsløst. Forrige uke fordømte for eksempel Storbritannias statsminister Keir Starmer den konservative skyggejustisministeren Nick Timothy som «ytre høyre» fordi han hadde den frekkhet å stille spørsmål ved det voksende fenomenet med offentlige bønnedemonstrasjoner fra muslimske befolkninger over hele Storbritannia, og antydet at disse demonstrasjonene tydet på en appetitt på dominans.
Liberaleren vil fortelle deg at muslimer blir jihadister ikke fordi jihad er en integrert del av islam, men fordi muslimer ble hindret fra å integrere seg. De befant seg i et samfunn hvor folk fortsatt var knyttet til sin nasjonale arv, sine tradisjoner, sin kultur, sin historie, sine skikker og så videre, noe som av muslimer i stor grad ble oppfattet som ekskluderende. Og det er selvsagt den eneste logiske analysen tilgjengelig for noen som har tatt til seg som et a priori fordomsbilde forestillingen om at liberalismen er den frigjorte individets naturlige tilstand.
Hva har så denne sosiale utfordringen å gjøre med fremtiden for kristne familier i Europa og ellers? Min interesse er ikke først og fremst Vestens muslimske befolkninger, men eksempelet de gir for å illustrere et strukturelt problem i liberalismen: Liberalismens underliggende antakelse er at alle mennesker, uavhengig av bakgrunn eller religiøs overbevisning, vil bli liberalere i et liberalt samfunn. Hvis det i et liberalt samfunn observeres at ikke alle blir liberale, må det være fordi samfunnet aldri ble gjort liberalt nok. Uansett finnes det innenfor det liberale paradigmet ingen annen løsning på noen utfordring enn mer liberalisme.
Dette betyr at et liberalt regime før eller siden må håndtere det som i ethvert samfunn fortsetter å undergrave liberalismens prosjekt om å gjenskape dette samfunnet som et fullt ut liberalt samfunn. Dermed kan et liberalt regime, for å bevare seg selv, ikke unngå å utvikle seg til et illiberalt regime, og i sitt kall om individualitet og mangfold kan det ikke unngå å kreve stadig mer ensartethet. Et liberalt regime må følgelig oppsøke og utslette enhver stedegen tradisjon, ikke-valgt fromhet, førpolitiske bånd og lignende som kan hindre dets frigjøringsoppdrag.
Og hvor blir slike tradisjoner, ikke-valgt fromhet og førpolitiske bånd innpodet? Først og fremst i familien. Derfor er det innenfor det liberale paradigmet, med alle dets særegne fortellinger om det før-sosiale autentiske selvet, virkeliggjøringen av fremskritt og historieskrivningen om stadig frigjøring, uunngåelig at siktet vil rettes mot familien.
Et liberalt regime vil derfor i stadig større grad forsøke å svekke ekteskapsbåndet ved å gjøre det lett å oppløse ekteskap, det vil omdefinere ekteskapet, det vil identifisere barn som statens eiendeler, det vil regulere hjemmeundervisning og ensrette læreplaner, det vil søke å frigjøre reproduksjon helt fra samleie ved hjelp av ny teknologi. Kort sagt vil det benekte naturens eksistens som grunnlag for virkeligheten.
Dette er ikke bare en feil der individualismen går for langt innenfor et liberalt regime som har unnlatt å balansere den med andre sider av den liberale tradisjonen, som for eksempel ansvarlig borgerskap og skillet mellom privat og offentlig. Nei. Denne oppløsningen av familien ligger iboende i liberalismens indre logikk. Ingen, antas det, kan være fullt frigjort før familien er svekket til nivået av en oppsigelig kontrakt, hvor staten er dommer.
Dessverre er det svært vanlig at forsvarere av familien tror at de kan nå sine mål ved først å godta premissene i liberalismens rettighetsbaserte språk. Både enkeltforskere og den kristne kirke har i økende grad tatt i bruk menneskerettighetsterminologi i forsøket på å dempe oppløsningen av familien. Når man tar liberalismens indre logikk på alvor, blir en slik tilnærming satt i tvil, og det blir tydelig hvorfor liberale, rettighetsbaserte forsøk på å forsvare familien alltid har mislyktes.
Vi bør huske at den moderne liberale forståelsen av en «rettighet» ikke er den samme som den kristne eller klassiske forståelsen av en «rett» (ius). Rettigheter ble først forstått som ting i verden, objekter man kunne fremme et rettmessig krav på. Senere ble de utviklet til å bety moralske evner til å oppfylle forpliktelser eller plikter. Deretter ble de utviklet til å omfatte negative erklæringer for å beskytte seg mot skade eller urimelig innblanding. Til slutt, som svar på de verste utslagene av krigstidens utilitarisme, kom de til å bety moralske evner som tilsynelatende er uendelige i antall for å oppfylle den ene forpliktelsen vi alle angivelig er bundet av, nemlig å bli våre autentiske selv.
Innenfor en diskurs formet av en slik fiksjon om stadig frigjøring, hvor den liberale forståelsen av rettigheter bare er én del av repertoaret, kan en naturlig utstrømning av naturen som ekteskap og familie simpelthen ikke overleve. Å forsøke å forsvare familien innenfor diskursen om moderne rettigheter er som å prøve å redde Gondor ved å bruke Ringen.
Vi kan ikke tillate at fremtidens debatt blir rammet inn av en fortelling om konkurrerende rettigheter som kjemper om forrang innenfor en liberal orden som på forhånd er akseptert som den eneste mulige politiske orden. Premissene for en slik debatt er allerede satt av fiksjonene til det rådende regimet, som iboende er fiendtlig mot ekteskap og familie. Argumentet for familien har dermed tapt debatten før den i det hele tatt har begynt.
Egentlig må debatten handle om hvorvidt vi fortsatt tror på naturen, som til syvende og sist er alt vårt liberale, progressive paradigme ønsker å frigjøre oss fra, fremfor alt den delen av naturen som kalles menneskenaturen. Til slutt, med naturen, står eller faller familien.
Denne artikkelen er bearbeidet fra en tale holdt forrige måned av Dr. Morello ved Permanent Representation of Hungary to the Council of Europe i Strasbourg, under et kollokvium for beskyttelse av kristne familier organisert av International Forum of Catholic Alumni Associations.
Sebastian Morello er foreleser, offentlig taler og forfatter. Han har utgitt bøker om filosofi, religion, politikk, historie og utdanning. Han bor i Bedfordshire med sin kone og sine barn, og er bidragsredaktør og medlem av redaksjonsrådet i The European Conservative.
