Lessings forståelse av frimureriet skiller seg radikalt fra både konspirasjonsteorier og liberal kosmopolitisme. I dialogverket Ernst og Falk tegner den tyske opplysningsfilosofen et bilde av et anti-egalitært og konservativt frimureri, der en transnasjonal elite arbeider for å bevare forskjeller mellom nasjoner, religioner og samfunnsklasser, samtidig som konflikter mellom dem dempes gjennom fornuft og politisk klokskap.
Av: Greg Johnson. Oversatt av Rabulisten.
Forfatterens merknad:
Følgende tekst er grunnlaget for et foredrag holdt i New York City 5. april 2015 og igjen ved The London Forum 11. april 2015.
Gotthold Ephraim Lessing (1729–1781) var en tysk filosof, dramatiker og essayist. Han var også frimurer. Den 14. oktober 1771 ble han innviet i frimureriet i Logen De Tre Gylne Roser i Hamburg. Lessing hadde tilsynelatende store forhåpninger til frimureriet, men han ble raskt desillusjonert. I 1776–77 skrev Lessing Ernst og Falk: Dialoger for frimurere, som var dedisert til hertug Ferdinand av Braunschweig, en av Tysklands mest fremstående frimurere.
I dialogene mener jeg at karakteren Falk uttrykker Lessings egen ideelle versjon av frimureriet, mens erfaringene til Ernst representerer Lessings skuffelse over den virkelige tingen, nemlig dens snobberi og okkultisme. Falk slår rett og slett fast at ingen god mann bør slutte seg til en frimurerlosje. Han forsvarer imidlertid en slags frimureri mot Ernsts innvendinger. Men det som trer frem i prosessen er en uvanlig form for frimureri som er anti-egalitært, politisk konservativt, spesifikt konservativt når det gjelder historiske identiteter og nasjonale forskjeller, og basert på evige prinsipper i naturretten, som kan erkjennes ved fornuften, i motsetning til en mystisk tradisjon som overføres gjennom innvielse. Kort sagt, dette er ikke din fars frimureri.
De fleste høyresinnede i dag betrakter frimureriet som en undergravende institusjon, i opposisjon til kristendom, monarki og nasjonalisme, og som fremmer sekularisme, republikanisme og globalisme. Jeg blir imidlertid stadig mer trett av bredpenslet reaksjonær antimodernisme. Dersom jeg hadde levd i det attende århundre, ville jeg ha vært en radikal på venstresiden. Jeg mener at skillet mellom kirke og stat, religionsfrihet og politisk sekularisme alle er gode ting. Jeg mener også at absolutt monarki er en dårlig idé. Monarki er derimot helt fint, så lenge det er konstitusjonelt, det vil si bundet av lover og en del av et blandet styresett som balanserer det med folkelig og aristokratisk makt. Jeg applauderer frimureriets bidrag til disse endringene, som jeg betrakter som reelle forbedringer. Fremskritt, om man vil.
Jeg applauderer også frimureriets bidrag til søken etter transnasjonale institusjoner som kan bidra til å megle i konflikter mellom ulike stater og unngå eller forkorte krigens svøpe. Som nasjonalist er jeg imidlertid motstander av globalisering, det vil si én enkelt verdensregjering og eller ett økonomisk system, på grunn av dens ødeleggende konsekvenser, nedbrytningen av grenser, homogeniseringen av kulturer og sammenblandingen av rasene.
Jeg ble derfor glad da jeg oppdaget at Lessings Ernst og Falk fremsetter en oppfatning av frimureriet som uttrykkelig avviser global regjering og ønsker å bevare forskjellene mellom ulike nasjoner og stater, samtidig som den fullt ut erkjenner at vi trenger institusjoner for å forhindre at disse forskjellene utvikler seg til hat og blodsutgytelse.
Dette er en oppfatning av frimureriet som bidrar til å forene konkurrerende tendenser innenfor den samtidige nye høyresiden, som er delt mellom tilhengere av «smålig» nasjonalisme, som forestiller seg et Europa med hundre flagg, og tilhengere av «storslått» nasjonalisme, som drømmer om et politisk forent Europa, fra Island til Vladivostok.
Ernst og Falk består av fem dialoger. Hovedargumentet finnes i den andre. Lessing hevder at selv om den aller beste konstitusjonen kunne bli oppfunnet, ville dette ikke innebære én enkelt verdensregjering. En slik regjering ville være umulig å administrere. Derfor måtte makten delegeres ned til mindre enheter. Så langt, så bra, dette er klassisk konservativ politisk realisme, ikke utopisme om én verdensstat.
Lessing går videre og sier at de mest naturlige politiske suverene enhetene er etniske grupper, engelskmenn, franskmenn, svensker, russere, spanjoler og så videre. Lessing erkjenner også at forskjellene mellom nasjoner, som han mener delvis kan forklares av klima, etter hvert vil føre til forskjeller i konstitusjoner.
Etnonasjonalister kan også applaudere denne ideen. Vi vet at det mest harmoniske og velfungerende samfunnet er rasemessig, kulturelt, religiøst og språklig homogent. Vi mener også at den beste konstitusjonen ikke er en totalitær standarddress i én størrelse for alle, men snarere et unikt plagg skreddersydd for å passe et folks særpregede geni.
Men Lessing er også realistisk når det gjelder problemene ved etnonasjonalisme. Etnisitet kan forene en stat, men den gjør det på bekostning av å splitte stater fra hverandre, og legger dermed grunnlaget for mistillit og uenighet. Vi som mener at tyskere, italienere og engelskmenn har for mye til felles til at de bør risikere å utgyte hverandres blod, beklager strid mellom europeere og mener at vi trenger en eller annen form for suprapolitisk eller transpolitisk orden som kan mekle i våre konflikter og samordne våre relasjoner med de andre rasemessige og sivilisatoriske blokkene, islam, India, Afrika, Kina og så videre.
Lessing erkjenner dessuten at menneskeheten har mange forskjellige religioner, som ikke kommer til å forsvinne med det første. Religion kan forene et folk, men igjen på bekostning av å splitte dem fra andre religiøse fellesskap, og dermed legge grunnlaget for strid.
Til slutt erkjenner Lessing at individer innenfor hvert politisk fellesskap er skilt fra hverandre gjennom forskjeller i makt og rikdom. Lessing avviser blankt menneskelig likhet. Noen menn vil herske, og andre vil bli hersket over. Selv om all eiendom ble fordelt likt, vil ulike mennesker forvalte sine eiendommer forskjellig, og i løpet av et par generasjoner ville det oppstå ytterpunkter av rikdom og fattigdom, noe som også kan skape sosial strid.
Som Falk uttrykker det: «midlene for å forene mennesker, for å sikre deres lykke gjennom fellesskap, splitter dem også» (s. 23).1 En stat er forent av en felles etnisitet, men etnisiteten som forener den, splitter den også fra dens naboer. Religionen som forener en gruppe, skiller den også fra tilhengere av andre trosretninger. En sosial klasse man deler til felles, skiller oss også fra andre klasser.
Plikten til en god statsmann er å beskytte sitt folks interesser. Plikten til en from troende er å holde fast ved læresetningene og praksisene i sin tro. En pliktoppfyllende far ivaretar interessene til sin familie, enten den er rik eller fattig. Men når destruktive konflikter mellom nasjoner, religioner og sosiale klasser oppstår, kan harmoni best bevares eller gjenopprettes av menn som er villige til å gå utover sine mer særskilte plikter for å tjene interessene til en større helhet.
Man kan oppnå fred uten å revurdere sine interesser, ganske enkelt gjennom erobring eller utmattelse. Men fred gjennom ødeleggelse er mer kostbar enn å søke fred gjennom forsoning, som krever en appell til mer generelle interesser.
Interessant nok aksepterer både Ernst og Falk den moderne ideen om at statens formål er å hjelpe oss til å oppnå våre individuelle mål. De avviser den klassiske ideen om at det finnes et felles gode som individer må underordne sine private mål når disse kommer i konflikt. Likevel er det bare ved å gripe til ideen om et høyere gode at konflikter mellom mer særskilte goder kan løses.
Lessing erkjenner at det innenfor hver nasjon, religion og sosial klasse alltid har eksistert individer som ikke bare er pliktoppfyllende, men også snevre partigjengere for sine egne grupper. Gjennom historien har slike individer gått utover sine mer særskilte plikter fordi de har hatt en følelse av forpliktelse overfor en større helhet.
Disse individene er dessuten ikke spredte, ensomme og virkningsløse. De er forent i et eget fellesskap, et fellesskap som overskrider nasjonale, religiøse og sosiale skillelinjer. Dette fellesskapet, hevder Lessings Falk, er frimurerne: «frimurerne kan være nettopp disse mennene som har påtatt seg oppgaven med å gjenopprette menneskelig solidaritet, ved å gjøre dette til en del av sin egentlige virksomhet».
En bekymring for menneskelig solidaritet ligger utover den egentlige virksomheten, den særskilte plikten, til et menneske nettopp i den grad han er for eksempel franskmann, katolikk og borger. Men den ligger ikke utover plikten til en frimurer. Tvert imot, omsorgen for menneskelig solidaritet er frimurerens plikt.
Dette er løsningen på en gåte som Falk stiller Ernst ved slutten av den første dialogen, nemlig: «frimurernes sanne gjerninger tar sikte på å gjøre de fleste av de gjerninger som vanligvis kalles gode overflødige» (s. 19). Falk legger også til at frimurernes sanne gjerninger er gode, ja til og med i høyeste grad gode. De «gode gjerningene» som skal gjøres overflødige, tilsvarer gjerninger som går utover særskilte plikter. De er gjerninger i det felles godes tjeneste. Frimureriet gjør det unødvendig å gå utover sine særskilte plikter ved å gjøre det felles gode, menneskelig solidaritet, til frimurerens egentlige plikt.
Frimureriets endelige mål, antyder han, er en verden der forskjeller i nasjonalitet, religion og klasse fortsatt eksisterer. Men konfliktene mellom dem blir meglet og harmonisert, til det større beste, av en transnasjonal elite. Kort sagt er målet med frimureriet ikke en universell homogen stat, for å låne Alexandre Kojèves begrep for «historiens slutt», men en harmonisk verden der reelt mangfold blomstrer, bevart gjennom reelle grenser og distinksjoner.
Lessings konservatisme kommer også til uttrykk i hans avvisende holdning til frimurerne i hans egen tid, som var ivrige partigjengere for den amerikanske revolusjonen. Lessings mål var riktignok radikale og progressive for hans tid. Han motsatte seg absolutt monarki, religiøs intoleranse og alle former for sneversynt sjåvinisme. Men han var ikke revolusjonær, fordi han hadde en følelse for grensene for menneskelig makt til å forandre gamle, organiske institusjoner. I den tredje dialogen slår Falk rett og slett fast at menneskeheten ikke kan være én, og at konflikt aldri kan avskaffes, men bare mildnes:
«Å arbeide mot» [de uunngåelige onder som følger av menneskelige forskjeller] kan være et for sterkt uttrykk, dersom det forstås som «å oppheve dem». Disse onder kan ikke oppheves. Det ville ødelegge staten. De bør ikke engang gjøres synlige nå for dem som ennå ikke oppfatter dem som onder. På det meste kan de mildnes, ved på avstand å vekke denne erkjennelsen hos mennesker, ved å la den spire og skyte skudd, ved å rydde bort ugress og tynne ut de nye plantene. Forstår du nå hvorfor jeg sa at, enten frimurere alltid har vært i arbeid eller ikke, kan det gå århundrer før man kan si: «Det var dette de utrettet»? (s. 28)
I den femte dialogen sier Falk:
Frimureren venter rolig på at solen skal stå opp og lar lysene brenne i mellomtiden, lar dem skinne så lenge de vil og er i stand til. Det er ikke hans måte å slukke lysene på og deretter, når de plutselig er slukket, innse at stumpene må tennes igjen eller at annet lys må skaffes. (s. 40)
Daggryet er selvfølgelig opplysningstiden. Lysene er de eksisterende institusjonene. Revolusjonæren slukker i hast lysene før daggryet og etterlater oss famlende i mørket. Den sanne frimureren har tålmodighet til å vente til nye institusjoner oppstår. Og når de først oppstår, er det vanligvis ingen skade i å la de gamle lysene brenne videre. For turistenes skyld.
Lessing hevder at hans tese blir bevist av oppførselen til frimurerne i hans egen tid, som forsøker å skape et meritokratisk fellesskap som overskrider skillelinjer av nasjonalitet, religion og sosial klasse. Lessing hevder at frimureriet er en åpen konspirasjon når det gjelder både midler og mål. Men frimureriet avleder oppmerksomheten fra sitt primære prosjekt på to måter. For det første, for å avlede folk fra sin åpne, sekulære agenda, fremmer frimurerne ideen om at de først og fremst er en esoterisk, initiatorisk religiøs orden. For det andre, siden de fleste mennesker fortsatt mistenker frimurerne for en sekulær agenda, svarer frimurerne med å antyde at de først og fremst driver med gjensidig hjelp og filantropi, og å drikke for mye, og å bære morsomme hatter. Lessing insisterer imidlertid på at frimureriets mål er fullstendig sekulært, men også opphøyd og av ytterste alvor.
Frimurernes virkelige gjerninger er så store og av så lang rekkevidde at århundrer kan gå før man kan si: «Dette var deres verk.» Likevel har de gjort alt godt i verden, merk vel, i verden. Og de fortsetter å arbeide for alt det gode som skal komme i verden, merk vel, i verden. (s. 19)
Dette opphøyde verdenshistoriske målet, vil jeg hevde, er skapelsen av en verden der mangfold blomstrer i harmoni, i stedet for å fortære seg selv i strid.
Frimureriet er et initiatorisk samfunn der en tradisjon overføres fra lærer til elev. Helt fra begynnelsen avviser Falk imidlertid både innvielse og tradisjon. Han mener ikke at han er frimurer simpelthen fordi han er blitt opptatt som frimurer. I stedet mener han at han er frimurer fordi han forstår frimureriets natur og formål. Falk mener at han kan kjenne frimureriets natur og formål uten innvielse fordi frimureriet er «en nødvendighet, grunnlagt i menneskets og det borgerlige samfunnets natur» (s. 16). Dersom frimureriet ikke var grunnlagt i naturen, ville det være en «overflødighet», en ren konvensjon som bare kunne tilegnes fra andre mennesker. Dermed må frimureriets ord, symboler og ritualer, som bare er konvensjonelle, være ytre i forhold til frimureriets sanne natur.
Dette innebærer at det kan finnes frimurere bare i navn, menn som er blitt innviet i frimureriet, men som ikke forstår dets sanne natur og formål. Det innebærer også at det kan finnes sanne frimurere som aldri har trådt inn i en losje fordi de har lært sitt frimureri fra naturen selv. Falk hevder at frimureriet står i samme forhold til losjen som kristendommen til kirken, og det er klart at Falk er protestant eller til og med deist, noe som betyr at han har tilgang til religiøs sannhet uten formidlingen av religiøse tradisjoner og institusjoner.
Lessing hevder at frimureriet er like gammelt som menneskesamfunnet. Dette er feil dersom han sikter til det historisk eksisterende frimureriet. Dette gjør det klart at Lessing bruker «frimureri» som en generisk betegnelse for enhver form for fellesskap som søker å overskride snevre partikularismer knyttet til nasjon, religion og klasse. Falk hevder at i hvert samfunn samles ledende borgere rundt et bord med mat og vin for å utvide sine perspektiver, harmonisere særinteresser og arbeide for det felles gode.
Lessing gir ingen konkrete historiske eksempler. Hvordan kunne han det, dersom slike grupper nettopp streber etter hemmelighold? Han utleder ganske enkelt eksistensen av slike sammenslutninger fra deres nødvendighet. I det minste kan vi si at ethvert samfunn som er utrustet til å møte tilværelsens utfordringer og til å blomstre, må ha slike organer. Man kunne tolke Nattens råd i Platons Lovene som en slags ideell konservativ frimurerorden. Men også det er bare en teori, ikke et historisk eksempel.
Den tyske politiske teoretikeren Carl Schmitt fra det 20. århundre var motstander av frimureriet, men Lessings ideelle konservative frimureri overlapper i betydelig grad med Schmitts politiske teori. For det første erkjenner både Schmitt og Lessing at menneskelige forskjeller, og dermed konflikt, aldri kan avskaffes. De kan bare mildnes. For det andre erkjenner både Schmitt og Lessing at det gode i en politisk orden krever noen som står over og utenfor den. For Schmitt er dette suverenen, som har myndighet til å avgjøre når de eksisterende institusjonene står overfor en krise de ikke er utformet for å håndtere. For Lessing står frimurerne over og utenfor de eksisterende institusjonene og løser konflikter som disse ikke kan håndtere på egen hånd. Dette er ikke hele suverenens funksjon, men det er en viktig del av den.
Lessings ideelle konservative frimureri overlapper også med et tyrkisk bidrag til politisk filosofi, ideen om «den dype staten» (deren devlet). Den tyrkiske dype staten består av et skjult nettverk sentrert i militæret og etterretningstjenestene, men som også strekker seg inn i rettsvesenet og næringslivet, og som overlapper både med organisert kriminalitet og det krypto-jødiske Dönmeh-samfunnet. Formålet med den dype staten er å bevare den sekulære kemalistiske konstitusjonen mot islamisme, venstreradikalisme og kurdisk separatisme. Under politiske kriser har den dype staten, gjennom militæret, suspendert demokratiske institusjoner for å bevare den kemalistiske staten.
Ethvert samfunn har til syvende og sist, eller vil tilegne seg under kriseforhold, en dyp stat, en gruppe som står over og utenfor de offisielle institusjonene, og som er systemets siste forsvarslinje. Dette er en slags frimureri, selv om den sanne frimureren for Lessing ikke bare er en partigjenger for sin egen stat, men tjener bredere interesser. For Lessing ville den høyeste formen for frimureri fungere som hele verdens «dype stat». Verdensregjering kan være umulig, men dens ønskelige egenskaper kan legemliggjøres av frimureriet.
Lessings ideelle konservative frimureri har sannsynligvis lite å gjøre med det historiske frimureriet. Men Lessing forsøkte ikke å beskrive det eksisterende frimureriet, han forsøkte å omforme det. La oss derfor legge det historiske frimureriet til side og ganske enkelt betrakte Lessings idé.
Jeg mener at hvite trenger noe som ligner Lessings ideelle konservative frimureri, ikke bare for konfliktløsning, men også for å tjene som vokter av lovene og som den ledende intelligensen for vår rase. For å overleve trenger hvite desperat visjon og langsiktig planlegging. Vi må avvise populistisk mistanke mot transnasjonale eliter. Vi vil ikke overleve ved å tenke smått og være dumme. Vi vil bare overleve ved å tenke større og være smartere enn våre fiender. Den beste måten å beseire en elite på er å være en bedre elite. Vi vil bare beseire fiendens transnasjonale elite med vår egen.
Lessings visjon om en verden der ulike nasjoner, religioner og klasser blomstrer innenfor reelle grenser, harmonisert gjennom arbeidet til en vidsynt, transnasjonal elite som gjør helhetens velferd til sin oppgave, er nettopp den visjonen som tilhører Den nye høyresiden.
Dersom det europeiske mennesket skal overleve med sine forskjeller intakte, trenger vi en slags frimureri. Faktisk fungerer den nye høyresiden allerede på denne måten.2 Og dersom verden skal overleve med sine forskjeller intakte, dersom Europa skal leve i fred med de andre globale sivilisasjonsblokkene, må de mest vidsynte blant oss møte de mest vidsynte blant dem.
Så når begynner vi? Dersom Lessing har rett, er frimureriet allerede i virksomhet hver gang vidsynte mennesker samles for å drøfte verdens velferd. Spør derfor ikke «Når begynner vi?», for vi har allerede begynt.
Noter
- Alle sitater er fra Gotthold Ephraim Lessing, «Ernst and Falk: Dialogues for Freemasons», en oversettelse med noter av Chaninah Maschler, Interpretation: A Journal of Political Philosophy 14 (1986): 1–50. ↩︎
- Lessings påstand om at frimureriet i virkeligheten er en åpen konspirasjon peker frem mot de senere synspunktene til Johann Gottfried Herder, som mente at opplysningstidens «Republikk av lærde», snarere enn et hemmelig selskap, var den sanne legemliggjørelsen av en transnasjonal elite. Jeg utforsker grensene for modellen med hemmelige selskaper og fordelene ved en ikke-hierarkisk, distribuert nettverksmodell i min tekst «Metapolitics and Occult Warfare». ↩︎
