«Marine Le Pen har blitt utestengt fra å stille i det franske presidentvalget i 2027. Det er overskriften – ingen metafor, ingen nyanser, bare det kalde bladet som faller.»
Av: Constantin von Hoffmeister.
Marine Le Pen har blitt utestengt fra å stille i det franske presidentvalget i 2027. Det er overskriften – ingen metafor, ingen nyanser, bare det kalde bladet som faller. De har ikke beseiret henne i debattens arena eller gjennom overbevisning. De har simpelthen låst porten. Dronningen er fjernet fra brettet mens spillet fortsetter, manipulert, skjelvende av frykt for hennes tilbakekomst. Dette er ikke bare en rettssal. Det er et teater for rituell henrettelse, der hun står dømt. Et drama utspiller seg, blottet for tragediens ærlighet. Offeret er mer enn en politisk skikkelse. Hun representerer et lands opprør. De franske domstolene, som redskaper for en overnasjonal enhet, har avsagt sin dom: Marine Le Pen, skyldig i å våge å gjøre motstand.
De hevder at hun mellom 2004 og 2016 «misbrukte» rundt 4,5 millioner euro ved å ansette assistenter som angivelig tjente hennes parti, Rassemblement National, i stedet for å utføre «legitimt parlamentarisk arbeid.» Men det virkelige spøkelset som hjemsøker denne prosessen, er selve suvereniteten.
Fratakelsen av hennes passive valgrett er ingen ubetydelig juridisk fotnote. Det er en bevisst demontering av folkets rett til å velge sin leder. Tidspunktet avslører en kalkulert sabotasjehandling rettet mot de som utfordrer den rådende liberal-venstreortodoksien. Domstolene griper inn nettopp når nasjonale interesser står på spill, og utfordreren formulerer folkets vilje. Le Pen blør der relikvier forblir livløse. Hennes anke forventes, men slike anker gir ofte bare ekko av hjelpeløshet i saler hvor dommene allerede er skrevet på forhånd.
Vi har sett dette mønsteret før. Navnet Georgescu henger igjen som røyk i politisk forræderis annaler. Minn ham – den rumenske patrioten som våget å bruke folkets språk, som krevde at Brussel bukket for București. Og bak Georgescu dirrer skyggen av Codreanu, Kapteinen, en martyr hvis minne fremdeles slår skrekk i byråkratiets hjerte. Georgescu, som Codreanu før ham, nektet å knele, og for denne rebelliskheten ble han forvist fra demokratiets illusjon. Han sto på terskelen til seier, inntil EU-maskineriet vendte seg mot ham. Juridiske bestemmelser ble manipulert, byråkratiske paragrafer påberopt, og over natten ble han strøket fra et valg han var i ferd med å vinne. Ingen stridsvogner rullet gjennom gatene. EU trengte bare pergament og prosedyrekunst. Brussel forble likegyldig. Europa fortærer sine egne uten anger. Georgescus anke førte like lite til noe, for alt er manipulert og falskt.
De kaller dette «rettsstatens prinsipper.» Men i en union der loven bøyer seg for ideologiske luner, blir den en fløyelsdekket klubbe. Eurokratene er ikke bekymret for korrupsjon, men for det rene – det som taler om arv, blodsbånd, og et Europa smidd gjennom århundrer, ikke flyktige trender. Le Pen, som Georgescu, synder ved å hevde at identitet varer. At Frankrike eksisterer utenfor tom retorikk – som land, som grensestein, som krigsminnesmerker, som duften av nybakt brød i en landsby uberørt av modernitetens perversjoner.
Den virkelige rettssaken utspiller seg nå, overalt. Bøyer vi oss for tyranniet av dokumenter, ansiktsløse dommere og direktiver skrevet i sterilt språk? Eller reiser vi oss som kjettere mot deres globale dogmer? Le Pen er mer enn et navn strøket fra en valgseddel. Hun har blitt et symbol – såret men ubøyelig. Å erklære henne uvalgbar er et forsøk på å gjøre henne utenkelig. Men tanken kjemper mot undertrykkelsen. Hvis Europa skal oppleve en renessanse, vil dens hjerte dirre i lidelse og rå sannhet.
De kan ha beslaglagt et presidentskap, men kontinentets sjel er utenfor deres rekkevidde. Den essensen kan ikke tiltales. Den vil ikke bli tvunget til taushet av juridiske dekret. Den europeiske patrioten, som føniks som stiger opp fra fedrenes aske, stiger frem. Hver forbudte stemme, hver kandidat som ties, gir næring til flammen. Le Pens såkalte «politiske død» markerer første vers i neste hymne. Denne eposen vil ikke bli kringkastet. Den vil bli fortalt i metaforiske katakomber, opplyst av flakkende stearinlys, og formidlet i koder som bare eldgamle blodsbånd kan tyde.
Dette innlegget er først publisert på engelsk her.
